Spørsmål til skriftlig besvarelse nr. 1921 fra Gunnar Gundersen om arbeidsgiveravgift ved langtidsoppdrag i utlandet

Jeg viser til brev av 16. september 2011 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål fra stortingsrepresentant Gunnar Gundersen:

”Norske selskap med nordmenn på langtidsoppdrag i utlandet opplever en konkurransevridning i favør av utenlandske selskap med virksomhet i samme marked, ved at norske selskap må betale arbeidsgiveravgift iht. folketrygdloven selv om den ansatte er utmeldt av Folketrygden og ikke opparbeider seg rettigheter i Norge. Er finansministeren enig i at dette er en problemstilling, og vil han ta initiativ til å rette opp i misforholdet?

Begrunnelse:

Norge er en liten, åpen økonomi, som er tjent med at nordmenn tar arbeid i utlandet i kortere og lengre perioder. Nordmenn i utlandet opparbeider seg en bredere kulturforståelse, språkferdigheter og fagkompetanse. Norge er også tjent med at norske bedrifter etablerer virksomhet i utlandet, hvor både norske og utenlandske ansatte kan bidra til verdiskaping.

Nordmenn som er utmeldt av Folketrygden og oppholder seg i utlandet over lengre tid betaler ikke trygdeavgift, og opparbeider seg på den annen side heller ingen rettigheter i Folketrygden. Tilsvarende vil de ofte heller ikke være skattepliktige til Norge.

Arbeidsgiveravgiften, som er hjemlet i folketrygdloven, må imidlertid betales dersom nordmannen i utlandet er ansatt i et norsk selskap. Dette oppleves som en konkurranseulempe for norske virksomheter i utlandet.”

Svar:
Det generelle utgangspunkt for arbeidsgiveravgiftsplikten er at avgiften skal betales av lønn mv. som arbeidsgiver plikter å innberette. Innberetningsplikten gjelder uavhengig av om den som mottar lønn mv. er medlem i folketrygden eller skattemessig bosatt i Norge, og uavhengig av om lønnen er skattepliktig til Norge eller ikke. De alternative hovedvilkår for innberetningsplikt i Norge for lønnsutbetalinger er enten at arbeidsgiveren er norsk, eller at arbeidet utføres i Norge. Følgelig vil lønn mv. fra norske virksomheter kunne være grunnlag for arbeidsgiveravgift i videre utstrekning enn omfanget av trygderettigheter og skatteplikt her for den ansatte. For naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser gjelder særlige regler, som i hovedsak knytter avgiftsplikten til trekkplikten etter skattebetalingsloven, men jeg kommer ikke nærmere inn på disse reglene her.

Dette generelle, brede utgangspunkt for arbeidsgiveravgiftsplikten begrenses imidlertid sterkt av omfattende unntaksregler.

Det er et praktisk viktig unntak fra innberetningsplikten for norske arbeidstakere i utlandet. Etter den såkalte utenlandsforskriften § 1 nr. 3 bokstav a, er det ikke innberetningsplikt for lønn mv. til nordmenn som ikke er skattepliktige til Norge, og som arbeider ved et norsk foretaks faste driftssted i et land Norge har skatteavtale med. Følgelig kreves det heller ikke arbeidsgiveravgift til Norge i slike tilfeller. De aller fleste norske bedriftsetableringer utenlands skjer i land som vi har skatteavtale med. Dersom etableringen ikke skjer som fast driftssted (filial), men i form av utenlandsk datterselskap (aksjeinvestering), vil en nordmanns arbeid i utlandet for et slikt utenlandsk datterselskap falle innenfor vedkommende utlands innberetningsregler, ikke de norske. I hovedtyngden av aktuelle utenlandsetableringer vil norsk arbeidsgiveravgift derfor ikke påløpe for norsk arbeidskraft, som pga. sitt utenlandsopphold faller utenfor norsk trygding og skatteplikt.

Videre vil plikten til å betale arbeidsgiveravgift til Norge kunne være begrenset etter trygdeavtaler som Norge er part i, herunder trygdeforordningen under EØS-avtalen. Disse avtalene har lovvalgsregler som bestemmer hvilket av medlemslandenes trygdelovgivning en person skal være omfattet av, og forutsetter at det bare skal betales avgifter etter dette landets trygdelovgivning. Det vil følgelig ikke kreves norsk arbeidsgiveravgift for lønn mv. til personer som er omfattet av et annet avtalelands trygdelovgivning etter en trygdeavtale. Arbeidsgiverens status og organisasjonsform er da som regel uten betydning. Til gjengjeld kan disse lovvalgsreglene føre til at arbeidsgiverne i en del tilfelle må betale arbeidsgiveravgift etter et annet lands regler enn sitt eget.

I sum blir det en temmelig beskjeden andel av den angjeldende sysselsetting av nordmenn i utlandet hvor norsk arbeidsgiveravgift påløper uten at de sysselsatte har norske trygderettigheter mv. Den generelle, konkurransemessige ulempe ved slik avgiftsplikt blir dermed tilsvarende beskjeden. Denne beskjedne ulempe bør man kunne leve med. Det er ikke ønskelig å løsrive arbeidsgiveravgiftsplikten fra dens generelle tilknytning til lønnsinnberetningsplikten. Full harmoni mellom avgiftsplikt og trygderettigheter blir det da ikke, men harmonihensynet må her tilpasses andre hensyn. Det ville bli et vesentlig mer komplisert avgiftsregime dersom avgiftsplikten for arbeidsgiver i det enkelte tilfelle skulle gjøres individuelt betinget av den ansattes medlemskap i folketrygden. Etter min oppfatning bør vi inntil videre holde fast ved den nåværende ramme for arbeidsgivernes avgiftsplikt. Det bør være de nærmere reguleringer som følge av skatteavtale eller trygdeavtale som begrenser avgiftsplikten i slike grenseoverskridende tilfeller som denne saken gjelder.

Hvor sterkt norsk arbeidsgiveravgift for arbeid i utland vi ikke har skatte- eller trygdeavtale med, virker konkurransevridende til skade for norske arbeidsgivere, vil dessuten avhenge av skatte- og avgiftsreglene i arbeidslandet. Dette gjør det enda mindre ønskelig å gå inn for ensidige norske avgiftsfritak på dette området.
 
Jeg nevner for øvrig at Skatteetaten og Arbeids- og velferdsetaten i fellesskap vurderer tiltak for å forbedre regelverket for og organiseringen av fastsettingen og innkrevingen av avgifter til folketrygden på utenlandsområdet. Om dette arbeidet fører til forslag om endringer i reglene om avgiftsplikt i ovennevnte tilfeller, vil jeg naturligvis vurdere disse forslagene.

Med hilsen
Sigbjørn Johnsen