Spørsmål nr. 561 fra stortingsrepresentant Per Roar Bredvold til skriftlig besvarelse

Jeg viser til brev 17. desember 2010 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål fra stortingsrepresentant Per Roar Bredvold til skriftlig besvarelse:

I noen kommuner har man foreslått å redusere, og evt. fjerne, eiendomsskatten etter hvor stor inntekt skatteyter har (fra arbeid, trygd m.m.). Mener finansministeren dette er lovlig, og en riktig fortolkning av eiendomsskatteloven?

Svar:
Eiendomsskatten er en såkalt objektskatt. Det vil si at det som er gjenstand for skatt er den faste eiendommen som skattyter eier. Dette står i motsetning til subjektskattene, hvor det er en persons inntekt eller formue som er gjenstand for beskatning. Inntekts- og formuesforholdene hos eieren av den faste eiendommen som er gjenstand for eiendomsskatt er derfor i prinsippet irrelevante ved utskriving av denne skatten.

Undersøkelser viser en sammenheng mellom inntekts- og formuesforhold på den ene siden og størrelse og verdi på bolig- og fritidseiendom. Dette innebærer at de som betaler mest i eiendomsskatt, gjennomsnittlig er de med den beste skatteevnen. Videre er det i eigedomsskattelova åpning for å bruke bunnfradrag på bolig- og fritidseiendom, slik at det kan legges inn et sosialt element i beskatningen.

Eigedomsskattelova § 28 har en særskilt bestemmelse som gir adgang for kommunene til å sette ned eller ettergi skatten dersom særlige grunner gjør at det vil være særdeles urimelig om hele skatten ble innkrevd. Bestemmelsen oppstiller svært strenge vilkår for at eiendomsskatt skal kunne nedsettes eller ettergis. Forarbeidene til bestemmelsen, Ot. prp. nr. 44 (1974-1975), legger til grunn at den bare skal anvendes rent unntaksvis. Bestemmelsen åpner ikke for at kommunene kan foreta en generell nedsetting eller frafallelse av eiendomsskatten for enkelte typer grupper skattytere, for eksempel minstepensjonister. En vurdering av nedsettelse eller frafallelse må gjøres konkret i hvert enkelt tilfelle. På den annen side må kommunene kunne utarbeide interne, generelle retningslinjer for behandling av denne typen saker, typisk for å sikre likebehandling. Dette kan for eksempel være i form av veiledende beløpsgrenser mht. inntekt og formue og andre forhold som bør inngå i vurderingen av individuelle nedsettelser.

Med hilsen
Sigbjørn Johnsen