Spørsmål til representantforslag 88 S (2011-2012) om kompliserte spareprodukter, klageorgan og Finanstilsynets rolle

Jeg viser til brev 8. mai 2012 fra Fremskrittspartiets fraksjon i Stortingets finanskomite med seks spørsmål til Representantforslag 88 S (2011–2012). Mine svar på disse spørsmålene følger nedenfor. To spørsmål fra fraksjonen til representant­forslaget, fremsatt i brev 7. mai 2012, er besvart i mitt brev 14. mai 2012 til fraksjonen.

 

Spørsmål 3

FNO opplyser at det er 6 til 7 måneders saksbehandlingstid i Finansklagenemnda. Hvor lang tid er det i tilsvarende nevnder i andre OECD-land? Hvordan har saksbehandlings­tiden i Finansklagenemnda utviklet seg de siste 7 år?

 

Svar på spørsmål 3

Jeg har fått opplyst fra Finansklagenemnda at gjennomsnittlig saksbehandlingstid for skadeforsikrings- og personforsikringssaker i Finansklagenemndas sekretariat var henholdsvis 32 og 40 uker i 2011. For skadeforsikringssaker er dette om lag på nivå med gjennomsnittlig saksbehandlingstid i 2009. For personforsikringssaker var det en nedgang på om lag fem uker i den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden fra 2009 til 2011. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden er definert som tiden fra en sak meldes inn til sekretariatet til den avsluttes i sekretariatet. Denne tiden inkluderer ventetid på eventuelle svar fra foretak og forbruker, tid som går med for partene til å hente inn supplerende dokumentasjon, samt fire ukers ventetid fra saken er ferdig behandlet til den arkiveres. For banksaker er den gjennomsnittlige saksbehandlings­tiden i Finansklage­nemndas sekretariat 24–28 uker.

Det synes å være begrenset statistikkdekning for gjennomsnittlig saksbehandlingstid i sekretariatet noe tilbake i tid, men Finansklagenemndas restansestatistikk, det vil si statistikk for hvor lenge sakene ligger før de blir tatt opp til behandling, kan gi en viss indikasjon på utviklingen. På forsikringsområdet var det ved utgangen av 2006 461 saker som hadde ligget på vent i mer enn åtte uker, og 522 saker som hadde ligget på vent i mindre enn åtte uker. Ved utgangen av 2011 var dette redusert til henholdsvis 30 og 360 saker. På bankområdet er det ikke slike restanser, og sakene blir følgelig løpende behandlet av Finansklagenemndas sekretariat.

Saker som ikke finner sin løsning gjennom arbeidet i Finansklagenemndas sekretariat, kan innklages til behandling i en av nemndene under Finansklagenemnda. Den gjennomsnittlige behandlingstiden i nemndene for skadeforsikrings- og person­forsikringssaker var henholdsvis 17 og 34 uker i 2011. Dette er om lag uendret fra 2009 for skadeforsikringssaker, men en betydelig økning for personforsikringssaker (opp fra 21 uker). I nemnda for banksaker er den gjennomsnittlige behandlingstiden ni uker.

Finansklagenemnda har opplyst at det er iverksatt konkrete tiltak for å korte ned saksbehandlingstiden for forsikringssaker i Finansklagenemndas sekretariat, og for å korte ned behandlingstiden i nemnda for personforsikringssaker.

Etter hva jeg er kjent med er det lite statistikk som kan være egnet til å sammenligne saksbehandlingstiden i ulike lands utenrettslige tvisteløsningsorganer. Jeg er imidlertid kjent med at Finansklagenemnda deltar i FIN-NET, som er et EØS-samarbeid om behandling av grenseoverskridende, utenrettslige forbrukertvister innen bank og forsikring. FIN-NET har gjort tilgjengelig på internett faktaark om de deltakende tvisteløsningsorganene¹⁾, hvor det blant annet er angitt den gjennomsnittlige tiden det enkelte tvisteløsningsorganet bruker «to resolve a complaint». Det synes uklart hva som ligger i dette begrepet, herunder om det er benyttet like definisjoner i ulike land og om tallene gjelder enkeltår eller lengre perioder, men det kan ikke utelukkes at informasjonen kan gi en viss indikasjon på forskjeller i saksbehandlingstid. Eksempelvis er dette målet på saksbehandlingstid angitt til 10 måneder for Finansklagenemnda, mens det for danske, finske og svenske tvisteløsningsorganer er angitt henholdsvis 5–10 måneder, 5–6 måneder og 6 måneder.

 

Spørsmål 4

Kjenner Finansdepartementet til hvor stor etterlevelsesgraden har vært i Finansklage­nemnda siste syv år, og hvordan er dette i andre OECD-land man kan sammenligne seg med?

 

Svar på spørsmål 4

Jeg har fått opplyst fra Finansklagenemnda at medholdsandelen, det vil si saker som avsluttes med helt eller delvis medhold for kunden, ligger på om lag 25 prosent for forsikringssaker som ferdigbehandles i Finansklagenemndas sekretariat. For bank­saker som ferdigbehandles i Finansklagenemndas sekretariat, ligger medholds­andelen på om lag 21 prosent. I forsikringsnemndene ligger medholdsandelen mellom 35 og 50 prosent, mens den i nemnda for banksaker er om lag 13 prosent. Medholdsandelen har vært stabil i forsikringsnemndene i flere år. I nemnda for banksaker har medholdsandelen ligget stabilt rundt 20 prosent de siste årene, men er altså i den senere tid redusert til rundt 13 prosent.

Av ferdigbehandlede forsikringssaker der kunden har fått medhold, har om lag 10 prosent ikke blitt akseptert av finansforetaket de tre siste årene. For banksaker er det svært få tilfeller der finansforetaket ikke har akseptert uttalelser der kunden har fått medhold (de seneste årene har det årlig vært mellom 0 og 4 kundemedholdsuttalelser som ikke er akseptert av finansforetaket).

Finansklagenemnda har for øvrig undersøkt 29 forsikringssaker fra 2009 og 2010 der finansforetaket ikke har akseptert uttalelser i kundens favør. Undersøkelsen viser at om lag halvparten av sakene ikke ble fulgt opp av kunden med søksmål mot finans­foretaket. Sju saker endte for domstolene med noe varierende resultat, og noen saker ble forlikt mellom partene etter at nemnduttalelsen forelå.

Jeg er ikke kjent med internasjonal statistikk på dette området.

 

Spørsmål 5

Gitt at staten skulle overtatt funksjonen til Finansklagenemnda, hvordan ville da medlemmer bli oppnevnt? Hva gjøres i tilsvarende organer som er i regi av staten?

 

Svar på spørsmål 5

Jeg kan ikke nå ta konkret stilling til hvordan medlemmene i en eventuell statlig klagenemnd for finansielle tjenester kunne ha blitt oppnevnt.

Oppnevning av medlemmer til offentlige nemnder skjer etter ulike prosedyrer og på ulikt grunnlag. NOU 2010: 11 om nemndbehandling av forbrukertvister inneholder en oversikt over de utenrettslige forbrukertvisteløsningsordninger som er etablert i dag. Forbrukertvistutvalget er omtalt i kapittel 3.4, hvorfra følgende hitsettes:

«Forbrukertvistutvalget består i dag av en formann, tre varaformenn og ti medlemmer som alle oppnevnes av Barne-, likestillings- og inkluderings­departementet for fire år av gangen. Formannen og varaformannen skal ha juridisk embetseksamen, og av de ti medlemmene skal halvparten ha særlig innsikt i forbrukerens interesser, og de resterende ha tilsvarende innsikt i selger- eller tjenesteytersidens interesser.»

Kapittel 3.7 i NOU 2010: 11 omhandler fire offentlige nemnder. Om Husleietvistutvalget fremkommer følgende om sammensetning og oppnevnning:

«Utvalget er oppnevnt av Kommunal- og regionaldepartementet. Åtte utvalgs­medlemmer oppnevnes etter forslag fra Leierboerforeningen og åtte etter forslag fra Huseiernes landsforbund.»

Om Klagenemnda for forsikrings- og gjenforsikringsmeglingsvirksomhet:

«Finansdepartementet oppnevner leder og medlemmer av nemnda for fire år av gangen. Nemnda består av en leder og fire til seks medlemmer, alle med personlige varamedlemmer. Leder skal ha juridisk embetseksamen, og det skal være representanter for både forsikrings- og gjenforsikringsmeglerne og oppdragsgiverne i nemnda.»

Om Klagenemnda for miljøinformasjon:

«Klagenemnda består av en leder, en nestleder og seks medlemmer, hvor tre er fra det private næringsliv, en fra en miljøvernorganisasjon, en fra en forbrukerorganisasjon og en fra et medieorgan.»

Om disiplinærsystemet for advokatvirksomhet:

«Advokatforeningen har opprettet sju regionale disiplinærutvalg som behandler klager på foreningens medlemmer i ulike deler av landet. Utvalgenes beslutninger kan påklages til Disiplinærnemnda. (…) Medlemmene i disiplinærutvalgene oppnevnes av Hovedstyret i Advokatforeningen. Utvalgene består av minst fem medlemmer, hvorav ett oppnevnes som utvalgets leder. (…) Nemndas medlemmer utnevnes av Kongen. Nemnda består av fem medlemmer med personlige vara­medlemmer. Leder for nemnda skal være dommer. To av medlemmene skal være advokater, og de to siste medlemmene skal verken være advokater eller dommere og bør representere forbruker- og næringslivsinteresser.»

Jeg viser til kapittel 3.4 og 3.7 i NOU 2010: 11 for nærmere omtale av disse nemndene, herunder det rettslige grunnlaget for nemndene.

 

Spørsmål 6

Hvilke tiltak ser finansministeren for seg at kan gjennomføres dersom man skulle øke uavhengigheten til Finansklagenemnda, men stort sett beholde den i dagens form?

 

Svar på spørsmål 6

Som jeg beskrev i mitt brev 25. april 2012 til Stortingets finanskomite om Representant­forslag 88 S (2011–2012), er Finansklagenemnda etablert av Forbrukerrådet, Næringslivets Hovedorganisasjon, Finansnæringens Fellesorganisasjon, Finansierings­selskapenes Forening og Verdipapirfondenes forening. Finansklagenemndas styre består av ti medlemmer, hvorav tre oppnevnes av Forbrukerrådet og sju av finans­næringen. Styret fastsetter regler for sammensetning av nemndene. Etter gjeldende, styrefastsatte saksbehandlingsregler skal nemndene ha en leder som ikke har tilhørighet til noen av partene, og fire nemndmedlemmer. Av de fire nemnd­medlemmene skal to representere finansnæringen og to kundesiden.

Som jeg var inne på i Stortingets muntlige spørretime 11. april 2012, mener jeg det er grunnlag for å se nærmere på hvordan Finansklagenemnda fungerer og er organisert i dag. Herunder vil jeg i første omgang ta stilling til de to konkrete forslagene fra Banklovkommisjonen og finanskriseutvalget jeg har beskrevet i mitt brev 25. april 2012. Videre tar jeg sikte på å vurdere om det er behov for ytterligere tiltak for å styrke nemndas funksjonsmåte i samråd med andre berørte parter.

 

Spørsmål 7

Kjenner Finansdepartementet tall på hvor mange som etter forlik med finansinstitusjoner har blitt «betalt for å tie»? I hvilken grad mener Finansdepartementet dette er et problem?

 

Svar på spørsmål 7

Jeg har ingen oversikt over vilkårene i de avtaler om forlik som er inngått mellom finansforetak og deres kunder. Jeg har derfor heller ikke grunnlag for å vurdere om vilkårene for slike forlik eventuelt er problematiske.

 

Spørsmål 8

I hvor mange tilfeller har Finanstilsynet grepet inn i forbindelse med salg av spare­produkter hvert år siste syv år? I hvor mange tilfeller har dette ført til at produktet er trukket, eller endret? Har ellers noen form for sanksjoner forekommet?

 

Svar på spørsmål 8

Finanstilsynet driver ikke produktkontroll, men fører tilsyn med investeringsrådgivning og salg av produkter. Mye av kritikken Finanstilsynet har rettet mot salg av kompliserte spare- og investeringsprodukter i senere årene gjelder ikke produktene i seg selv, men informasjonen om produktene rådgiveren har gitt kunden, og rådgiveres mangelfulle innhenting av informasjon om kunden.

Finanstilsynet fører både stedlig og dokumentbasert tilsyn med banker og verdipapir­foretak som yter investeringsrådgivning. I gjennomsnittsnitt utføres det om lag 75 stedlige tilsyn årlig i disse foretakene. De siste årene har flere foretak fått sin konsesjon inndratt eller selv levert tilbake sin konsesjon som følge av kritikk fra Finanstilsynet. Dette gjelder blant annet Terra Securities (2007), Handelspartner (2007), Glitnir privatøkonomi (2008), Totalvekst (2008), Caveo (2008), Verdispar (2009), Agilis Group (2010), Spar Kapital (2011), Advisia (2011), Acta Asset Management (2012) og Terra Markets (2012). Kritikken har i disse tilfellene i hovedsak vært rettet mot brudd på god forretningsskikk og salg av kompliserte og dyre spareprodukter som ikke ivaretok kundens interesser.

Kredittilsynet (nå Finanstilsynet) sendte i 2008 ut rundskriv nr. 4/2008 i forbindelse med endringer i forskrift 25. september 2006 nr. 1317 om opplysningsplikt ved tilbud om kjøp av sammensatte produkter. Det nye regelverket førte i praksis til full stopp for lånefinansiering av kjøp av sammensatte produkter, og tilsynet la til grunn at foretakene ikke skulle selge sammensatte produkter eller andre kompliserte produkter til kunder som ikke kan forventes å forstå slike produkter. Ifølge Finanstilsynet bidro dette til at kompliserte produkter i en lengre periode var borte fra markedet. I etterkant av Finanstilsynets innstramming etablerte finansbransjen i 2008 en egen autorisasjons­ordning for finansielle rådgivere.

 

Med hilsen
Sigbjørn Johnsen

 

Kopi:
Barne-, likestillings- og inkluderingsministeren
Justis- og beredskapsministeren