Svar på spørsmål nr. 1229 fra Gunnar Gundersen om bruk av egen privatbil til kjøring i næringsvirksomhet

Jeg viser til brev av 25. april 2012 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Gunnar Gundersen:

”For selvstendig næringsdrivende med enkeltpersonforetak som bruker egen privatbil til kjøring i næringsvirksomhet mer enn 6000 km per år blir bilen normalt å regne som firmabil, selv om den brukes mer privat enn i næring. Hvorfor slik forskjellsbehandling, og ser statsråden behovet for i større grad å likestille selvstendig næringsdrivende med ansatte, og tillate vanlig fradragsrett?

Begrunnelse:

En rekke selvstendig næringsdrivende, særlig i distriktene, dekker store geografiske områder og kjører derfor mye mellom ulike oppdragsgivere. Terskelen på 6000 km nås derfor fort for mange næringsdrivende. Regelverket tvinger dem over på en komplisert firmabilbeskatning som oppfordrer til uhensiktsmessige tilpasninger. Andre næringsdrivende, som også bruker den samme familiebilen mye privat, vil få en så høy fordelsbeskatning ved omklassifisering til firmabil at det lønner seg for dem å la firmaet bruke privatbilen vederlagsfritt ut over 6000 km.

Det er vanskelig å se en god begrunnelse for at alle næringsdrivende som bruker bil mer enn 25 km per dag skal anse familiens bil å være firmabil.”

 
Svar:
Bilkostnader som skattyter pådrar seg som følge av at han benytter egen bil i yrket, er fradragsberettiget. For biler som brukes så mye i yrket at de i samsvar med praksis anses som yrkesbiler, gis det i utgangspunktet fradrag for alle kostnader ved bilholdet. Det skal imidlertid foretas tilbakeføring av det beløp som faller på bruk av bilen til privat kjøring. For privatbiler, det vil si biler som ikke anses som yrkesbiler fordi de bare i begrenset grad brukes i yrket, gis det fradrag på grunnlag av en standardsats, multiplisert med antall km som faller på bruk av bilen i yrket. En bil anses i praksis som yrkesbil blant annet dersom yrkeskjøringen utgjør minst 6000 km per bil per år.

Sjablongregler kan innebære administrative lettelser i ulike sammenhenger.  Beskatningen av bokføringspliktige næringsdrivende bør likevel i hovedsak bygge på faktiske inntekter og kostnader. Bruker slike skattytere personbil eller varebil så mye i næringen at bilen kvalifiserer som driftsmiddel i den (yrkesbil),  må hovedregelen  derfor være at det bokføres og gis fradrag for de faktiske kostnader ved bilholdet, med tilbakeføring for verdien av privat bruk. Ved slik driftsmiddelbeskatning med privat tilbakeføring blir det den andel av totalkostnadene som faller på næringskjøringen som netto kommer til fradrag. Det er tilsiktet.

Forenklingen med fradrag for bilkostnader i næring etter standardsats, istedenfor klassifisering som driftsmiddel, bør være forbeholdt næringsdrivende som bruker bilen lite i næringen. Dette skyldes både prinsipielle hensyn og hensynet til å unngå en vanskelig kontrollsituasjon ved anførsler om større kjørelengder i næringen. Med en tilstrekkelig bruk i næringen er det ikke grunn til generelt avvik fra driftsmiddelbeskatning. Dette gjelder også om ikke bare næringskjøringen, men også den faktiske privatkjøring er omfattende.

Så er det slik at beregningen av verdi av privat bruk er basert på sjablonger, nemlig de samme som for lønnstakere som disponerer arbeidsgivers bil privat. Slike sjablonger er imidlertid nødvendige for å unngå kompliserte vurderinger og skjønnsmessige fastsettelser på dette private område. Sjablongene skaper også i seg selv likhet i beskatningen mellom næringsdrivende og lønnstakere med firmabil. I arbeidsforhold har den næringsdrivende arbeidsgiveren alminnelig fradragsrett for alle firmabilutgiftene, mens den ansatte sjablongbeskattes for privat bruk.  For firmabil som den næringsdrivende selv bruker privat, kombineres disse elementene på samme hånd, gjennom fradragsføringen av alle bilutgifter og tilbakeføringen av sjablongberegnet privatfordel.  Denne likheten bør bevares.

Det synes vanskelig å etablere et tilsvarende skille mellom yrkesbil og privatbil for ansatte som mottar bilgodtgjørelse for yrkeskjøring. En slik ordning kunne gå ut på at ansatte som kjører mer enn 6000 km i yrket, blir skattepliktige for mottatt bilgodtgjørelse som overstiger faktiske kostnader etter tilbakeføring for privat bruk. I motsetning til næringsdrivende har ansatte imidlertid ingen regnskaps- eller bokføringsplikt. Et skille som nevnt ville derfor forutsette innføring av en særskilt regnskaps- og dokumentasjonsplikt for den ansatte knyttet til bilholdet. Det ser jeg ikke som hensiktsmessig.

I motsetning til næringsdrivende er lønnstakere dessuten underlagt den kontroll som deres arbeidsgivere skal føre med at oppgitt yrkeskjøring i reiseregningene stemmer med det faktiske forhold.  Det gjør det forsvarlig å operere med forenklet sjablongbehandling av bilgodtgjørelse etter sats, også ved svært omfattende yrkeskjøring. Langt mindre forsvarlig ville det være å innføre sjablongfradrag per kilometer for omfattende næringskjøring, bare på grunnlag av den næringsdrivendes egne opplysninger om kjøringen.

Jeg vil derfor ikke gå inn for en omlegging i den retning som er skissert i spørsmålet.

Med hilsen
Sigbjørn Johnsen