Svar på spm. 4 fra stortingsrepresentant Ketil Solvik-Olsen

Jeg viser til brev av 23. januar 2012 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål fra stortingsrepresentant Ketil Solvik-Olsen til skriftlig besvarelse:

”Hvor stort må oljefondet være før regjeringen mener det er stort nok?”

 

Svar:

Norge har i en begrenset periode store inntekter fra oljevirksomheten basert på uttapping av en ikke-fornybar naturressurs. Handlingsregelen og sparingen i Statens pensjonsfond utland legger til rette for en langsiktig forvaltning av denne ressursen, slik at verdien av den også kommer framtidige generasjoner til gode. De løpende innbetalingene fra oljevirksomheten overføres i sin helhet til Statens pensjonsfond utland, mens uttaket over tid skal svare til den forventede realavkastningen av fondet, anslått til 4 pst. av fondskapitalen. Det finanspolitiske rammeverket legger således  til rette for en omplassering av ­formue fra mineralressurser på norsk sokkel til finansielle plasseringer i utlandet.

 

Det knytter seg betydelig usikkerhet til statens inntekter fra petroleumsvirksomheten i årene framover og dermed også til den framtidige verdien av Statens pensjonsfond utland. I Nasjonalbudsjettet 2012 anslås fondet, målt som andel av BNP Fastlands-Norge, å nå en topp i annen halvdel av 2020-tallet. Kapitalen i fondet anslås da til i underkant av 190 pst. av BNP Fastlands-Norge, som gir en årlig forventet realavkastning på om lag 7½ pst. av BNP Fastlands-Norge. Dersom inntektene fra petroleums­virksomheten blir lavere eller høyere enn lagt til grunn, vil fondets verdi bli tilsvarende lavere eller høyere.

 

Den økonomiske politikken må ses i et langsiktig perspektiv. Befolkningsutviklingen i Norge har de siste tiårene vært forholdsvis gunstig for offentlige finanser, med oppgang i befolkningen i arbeidsdyktig alder og en viss nedgang i andelen eldre. Utviklingen har nå snudd, og andelen eldre i befolkningen vil etter hvert øke betydelig. Utgiftene til pensjoner, omsorg og helse vil fortsette å stige som andel av verdiskapingen i fastlands­økonomien også etter at fondsavkastningen antas å nå en topp som andel av denne verdiskapingen rundt 15 år fram i tid. Selv om sparingen i Statens pensjonsfond dermed ikke alene er tilstrekkelig til å møte aldringsutgiftene, gir den et viktig bidrag.

 

 

Med hilsen

 

 

Sigbjørn Johnsen