Svar på spørsmål fra Fremskrittpartiets fraksjon i Stortingets finanskomite vedrørende Prop. 54 S (2011-2012)

Jeg viser til brev 16. januar 2012 fra Fremskrittspartiets fraksjon i Stortingets finans-komite til meg med spørsmål i forbindelse med behandlingen av Prop. 54 S (2011–2012). I proposisjonen fremmer Utenriksdepartementet en tilrådning om Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2009/138/EF, kalt Solvens II-direktivet. Som nevnt i proposisjonen, legger Finansdepartementet opp til å gjennomføre Solvens II-reglene i norsk lovgivning i en ny finansforetakslov, basert på et utkast utarbeidet av Banklovkommisjonen.

Mine svar på fraksjonens spørsmål følger nedenfor.

Spørsmål 1
Hvordan ivaretas Livselskap/pensjonsfonds mulighet til å investere i infrastruktur under regelverket som fremmes i Solvens II og Basel III?

Svar på spørsmål 1
Solvens II-direktivet inneholder ikke konkrete regler om investeringer i infrastruktur. Direktivet inneholder imidlertid bestemmelser om at medlemsstatene ikke kan fastsette regler om at forsikringsselskaper skal investere i bestemte typer av eiendeler eller kreve forhåndsgodkjennelse av slike investeringer. Bestemmelsene vil derfor også ha relevans for infrastrukturinvesteringer.

Solvens II-direktivet innebærer at enhver investering skal vurderes i henhold til et aktsomhetsprinsipp (på engelsk: «prudent person principle»). Bare investeringer som er forenlige med aktsomhetsprinsippet skal foretas. Forsikringsselskaper kan heller ikke foreta investeringer som de ikke kan vurdere opp mot aktsomhetsprinsippet på en betryggende måte. Kan livsforsikringsselskapet ikke identifisere, måle, overvåke, håndtere, kontrollere og rapportere risikoen ved en investering, skal investeringen ikke foretas. Dette prinsippet er også lagt til grunn i gjeldende kapitalforvaltningsforskrift i Norge. 

Under Solvens II vil kapitalkravet i vesentlig større grad enn etter gjeldende regelverk påvirkes av hvilken investeringsrisiko selskapet tar. Det er ikke endelig avgjort i EU hvilke kapitalkrav som skal gjelde for ulike infrastrukturinvesteringer under Solvens II.

Det er altså ikke mulig å si generelt om gjennomføringen av Solvens II-reglene i norsk rett vil gjøre det vanskeligere eller enklere for norske forsikringsselskaper å investere i infrastruktur. Forholdet vil bl.a. avhenge av det enkelte selskaps kapitalsituasjon, risiko-systemer og av egenskapene ved den enkelte infrastrukturinvestering, og altså av EU-regelverkets endelige utforming.

Basel III-standardene omhandler krav til kredittinstitusjoners kapital og likviditet, og vil ikke ha relevans for livsforsikringsselskaper eller pensjonskasser. Jeg viser til Meld. St. 1 (2011–2012) Nasjonalbudsjettet 2012, kapittel 3.6.3, for nærmere omtale av Basel III-standardene, herunder EU-kommisjonens forslag til gjennomføring av standardene i EU-retten, kalt CRD IV-forslaget.

Spørsmål 2
Hvor store netto innlån har banknæringen til Norge, og hvordan har denne gjelden utviklet seg siste 10 år? Hva er egenkapitalandelen i bankene i samme tidsrom, også sett i forhold til gjeldende krav?

Svar på spørsmål 2
Norske banker hadde ved utgangen av 3. kvartal 2011 om lag 346 mrd. kroner i netto innlån fra utlandet, noe som utgjorde vel 9 pst. av bankenes forvaltningskapital. Inkluderes kredittforetakene, endres disse størrelsene til hhv. 640 mrd. kroner og i underkant av 13 pst. Innlåningen fra utlandet har økt mye fra 2000, da bankene lånte inn ca. 40 mrd. kroner fra utlandet, jf. figur 1 nedenfor. Etter en topp i 2008 har innlåningen fra utlandet, både i kroner og som andel av forvaltningskapitalen, gått ned. Som andel av forvaltningskapitalen var bankenes netto innlån fra utlandet ved utgangen av 3. kvartal 2011 om lag på nivå med innlåningen for 10 år siden.

Det finnes ulike mål på en banks soliditet. I kapitalkravssammenheng er det vanlig å se på kjernekapitalen (summen av egenkapital og visse andre typer kapital som ligner på egenkapital) i prosent av risikovektede eiendeler (risikovektet beregningsgrunnlag). Denne størrelsen kalles kjernekapitaldekningen, og minstekravet etter regelverket er 4 pst. Figur 2 viser at norske banker ligger godt over minstekravet, og at kjernekapital-dekningen har økt de senere årene. Nedgangen fra utgangen av 2010 til 3. kvartal 2011 henger delvis sammen med at bankene først ved årsslutt regner med hele resultatet, noe som øker egenkapitalen og styrker kjernekapitaldekningen.

Figur 1. Norske bankers netto innlån fra utlandet.
Kilder: Finanstilsynet og Finansdepartementet

Figur 2. Norske bankers kjernekapitaldekning.
Kilde: Finanstilsynet

Et annet mål på bankenes soliditet, som av og til benyttes, er kjernekapital i prosent av ikke-risikovektede eiendeler. Forskjellen fra kjernekapitaldekningsmålet er altså at man ikke tar hensyn til antatt risiko forbundet med ulike typer av eiendeler. Norske bankers kjerne¬kapital i prosent av ikke-risikovektede eiendeler har ligget nokså jevnt rundt 6 pst. de siste 10 årene. Dette er ikke en størrelse som brukes i regulerings- eller tilsynssammenheng i dag, men det kan bli innført et minstekrav til en lignende størrelse i EU om noen år (såkalt «leverage ratio» etter Basel III-standardene). Minstekravet som kan bli aktuelt, ligger på 3 pst., altså godt under det norske banker har i dag.

Spørsmål 3
Hva er status på regjeringens arbeid med såkalt aktivitetsskatt for finanssektoren, omtalt i Prop. 1 LS Skatter, avgifter og toll 2012 avs. 4.2.4? Hvordan tror departementet en slik skatt vil slå ut på lånerenten til f.eks. folks boliglån?

Svar på spørsmål 3
I omtalen av utredning av en aktivitetsskatt for finansiell sektor i Prop. 1 LS (2011–2012) Skatter, avgifter og toll 2012, avsnitt 4.2.4 vises det til at Finansdepartementet har vurdert to hovedmetoder for å utforme en aktivitetsskatt som alternativ til merverdi-avgift: addisjonsmetoden og subtraksjonsmetoden. En aktivitetsskatt etter subtraksjons¬metoden er systemmessig mest lik den ordinære merverdiavgiften og har i størst grad de samme nøytralitetsegenskapene. En aktivitetsskatt etter addisjonsmetoden er enklere, men vil virke vridende på produksjons- og lokaliseringsbeslutninger. Begge metodene krever nærmere utredning, men det vil være et mer omfattende utrednings¬behov ved en aktivitetsskatt etter subtraksjonsmetoden enn etter addisjonsmetoden. I omtalen ble det videre vist til at departementet vil utrede mulig utforminger og konsekvenser av en aktivitetsskatt nærmere, og komme tilbake til saken.

I hvilken grad en aktivitetsskatt vil slå ut på lånerenten til f.eks. folks boliglån vil bl.a. avhenge av utforming og nivå på en eventuell aktivitetsskatt og konkurransesituasjonen i markedet. Dette er blant de forhold som vil bli utredet nærmere. Det er derfor ikke mulig på nåværende tidspunkt å si noe mer om konkrete konsekvenser av en eventuell aktivitetsskatt enn det som ble omtalt i budsjettet for 2012.

Med hilsen

Sigbjørn Johnsen

Kopi: Utenriksdepartementet