Spørsmål fra Stortingets finanskomite ved Fremskrittspartiets fraksjon til Prop. 127 L (2011-1012) SI-loven

Jeg viser til brev 1. oktober 2012 vedlagt spørsmål til skriftlig besvarelse fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe ved stortingsrepresentant Ketil Solvik-Olsen. Svarene følger fortløpende etter gjengivelsen av spørsmålene nedenfor.

”1.        Kjenner departementet til om det er land som ikke har statlig innkrevningssentral, men kun har overlatt dette til markedets inkassobransje?”

Svar:   
Forslaget til lov om Statens innkrevingssentral (SI) er i det vesentlige en teknisk revisjon av regelverket på innkrevingssentralens område. Forslaget innebærer med noen mindre unntak ingen endring av organiseringen av SI eller etatens oppgaver. Som ledd i lovarbeidet har det ikke vært foretatt en overordnet vurdering av om staten bør organisere innkrevingen av statlige krav på en annen måte. Det har heller ikke vært gjort undersøkelser for å se på hvordan tilsvarende oppgaver løses i andre land, og jeg har derfor heller ikke kjennskap til om noen land har organisert innkreving på den måte som forespurt. Jeg ser det heller ikke som nødvendig eller hensiktsmessig å undersøke dette nærmere gitt forutsetningene for det lovforslag som er fremmet.

Jeg nevner imidlertid at i NOU 2007:12 om offentlig innkreving er det i kapittel 4.3 gitt en oversikt over hvordan den offentlige innkrevingen er organisert i Sverige og Danmark.

”2.        Hvilke andre land har en statlig innkrevningssentral med særnamsmyndighet?”

Svar:       
Jeg viser til mitt svar på spørsmål 1.

”3.        Finansdepartementet uttaler at det ville være «lite naturlig» om reglene om inkassobevilgning vil komme til anvendelse for SI. Hva mener departementet med dette? Hvis SI driver på en skikkelig måte ville neppe bevilgning være noe problem.”

Svar:  
Innkrevingsprosessen deles tradisjonelt i to faser - den utenrettslige innkreving og den rettslige innkrevingen. Den vesentlige del av inkasselskapenes virksomhet er knyttet til den utenrettslige innkrevingen, og denne delen av innkrevingsprosessen reguleres blant annet av inkassoloven.  Den rettslige innkrevingen for slike krav foretas etter begjæring fra kravshaver av den alminnelige namsmann etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

De fleste krav Statens innkrevingssentral (SI) har til innkreving har tvangsgrunnlag med hjemmel i lov eller av andre grunner (f. eks. dom), og en vesentlig del av innkrevingsarbeidet til SI utgjør det som omtales som den rettslige innkrevingen, jf. forslaget til regulering av SIs særnamsmannskompetanse i tvangsfullbyrdelsesloven ny del II i kapittel 2.

SIs innkrevingsvirksomhet skiller seg ikke vesentlige fra de andre offentlige organer som er tildelt særnamskompetanse. Dette er alle skatteoppkreverne i kommunene, utvalgte skattekontorer og Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral (NAV innkreving). Så vidt jeg er kjent med har det aldri vært reist spørsmål om at disse kontorer og etater skal ha inkassobevilgning for å forestå innkreving av offentlige krav som har tvangsgrunnlag.

”4.        Hvilket lavterskeltilbud for skyldnere som føler seg urettmessig behandlet opererer SI med? Hvorfor kan ikke SI benytte samme klagenevnd som andre inkassoselskaper? Hvilke regler må i så fall endres i lovforslaget?”

Svar:  
Det framstår for meg uklart hva som nærmere ligger i ”lavterskeltilbud”. Jeg viser imidlertid til at utgangspunktet i lovforslaget § 2 er at forvaltningsloven gjelder for Statens innkrevingssentral. På samme måte som de fleste andre offentlige forvaltningsorganer er det forvaltningsloven og alminnelig forvaltningsrett som gir rammer for virksomheten. Som kjent oppstiller forvaltningsloven krav til hvordan forvaltningsorganene utøver sin myndighet og gir samtidig rettigheter til de som myndighetsutøvelsen retter seg mot. I den utstrekning SI treffer vedtak som kan påklages etter forvaltningsloven vil disse, med mindre annet et bestemt, bli behandlet av Finansdepartementet som overordnet organ.

Dersom det er innsigelser til måten SI utøver sin særnamskompetanse på vil det være klagereglene i tvangsfullbyrdelsesloven som kommer til anvendelse. Klager og innsigelser skal da behandles av tingretten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 første ledd første punktum.

Dersom klagenemnda for inkassosaker skal behandle saker knyttet til SIs virksomhet må bestemmelser om dette enten tas inn i forslaget til lov om Statens innkrevingssentral eller i inkassoloven. Jeg mener sistnevnte ikke er hensiktsmessig gitt at inkassoloven ikke skal gjelde for SI.

Jeg legger til grunn at det bare er spørsmål knyttet til den utenrettslige innkrevingen som skal kunne bringes inn for klagenemnda, og det naturlige vil være at nemnda da erstatter Finansdepartementet som klageorgan etter forvaltningsloven. Jeg gjør imidlertid oppmerksom på at klagenemnda for inkassosake ikke er et offentlig organ, men opprettet i samarbeid mellom Forbrukerrådet og Norske inkassobyråers forening. Nemndas oppgave mv. er imidlertid delvis forankret i inkassoloven kapittel VII. Nemndsbehandling av tvister i inkassosaker.  Dersom nemnden skal ha en rolle i saker som angår Statens innkrevingssentral må dette i tilfelle utredes nærmere. En bestemmelse bør derfor i første omgang utformes som en kompetansebestemmelse. En slik bestemmelse kan i tilfelle tas inn som nytt fjerde ledd i § 2 og lyde:

Departementet kan i forskrift bestemme at Klagenemnda for inkassosaker er klageorgan for avgjørelser truffet av Statens innkrevingssentral, og gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av klageordningen.

”5.        Hvordan går en skyldner som vil klage på SIs krav frem etter den nye loven?”

Svar:     
Jeg viser til redegjørelsen for klageordningen under spørsmål 4.

”6.        Hvilke endringer må gjøres i dagens regelverk dersom SI skulle operere på lik linje med andre inkassoselskap og med samme rammebetingelser og regelverk.”

Svar:  
Jeg viser til svar på spørsmål 7 nedenfor hvor det fremkommer at dersom Statens innkrevingssentral fratas særnamskompetansen de har for innkreving av offentlige krav, vil trolig den enkelte offentlige etat som er ”eier” av kravet selv ønske å forestå innkrevingen av de av sine krav som har tvangsgrunnlag. Dette gjelder langt de fleste krav SI har til innkreving.

Uten at jeg har fått foretatt en grundig vurdering av spørsmål antar jeg at det ikke vil være behov for en egen lov om SI i et slikt tilfelle. Også forslaget til nye bestemmelser om SIs kompetanse i ny del II i kapittel 2 i tvangsfullbyrdelsesloven må utgå. Samtidig vil det være behov for å gjennomgå alle endringer i andre lover, jf. lovforslaget § 11 nr. 1 flg.

”7.        Hvilke lovendringer må foretas dersom SI skal privatiseres fullt og helt. Hva vil provenyet av dette være for 2013? Er det noen deler av SI som ikke kan privatiseres?”

Svar:  
Det er usikkert hva spørsmålsstiller legger i begrepet privatisering. Dette kan tolkes som et spørsmål om de ulike deloppgavene til Statens innkrevingssentral (SI) bør settes ut på anbud til private, eller om virksomheten i sin helhet bør omgjøres til et privat selskap. Finansdepartementet kan vanskelig se for seg privatisering av SIs viktigste funksjon, som særnamsmann ved inndrivelse av offentlige krav. Oppgaver som fakturering og utenrettslig innkreving er imidlertid ikke en oppgave som må tilligge det offentlige. Ved en oppløsning av SI vil det være mest naturlig at de oppgaver SI har fått fra sine oppdragsgivere nå vil måtte løses av oppdragsgiverne selv, slik det ble gjort før opprettelsen av SI. Det er ikke mulig å fastslå med sikkerhet provenyeffektene av dette, men siden SI er en effektiv og veldrevet organisasjon med innkreving som sin kjernekompetanse, er det vanskelig å se for seg at oppgaven vil bli løst mer effektivt ved at oppgaven går tilbake til de enkelte oppdragsgiverne. Dersom oppgaver knyttet til tvangsinnkreving skal overføres til private inkassobyråer, vil dette gi store utfordringer blant annet med tanke på personvern, taushetsplikt og tillit til det offentlige.

”8.        Hvilket tilsyn vil SI være underlagt etter det nye lovforslaget og hvordan vil dette tilsynet avvike fra andre inkassoselskaper?”

Svar:  
Statens innkrevingssentral vil som før lovendringen være underlagt Finansdepartementets styring. Dette innebærer at Finansdepartementet gjennom sin etatsstyring sørger for at SI har god budsjettkontroll, at de prioriterer de riktige sakene og at SI følger de lover og regler som gjelder for virksomheten. SI blir også revidert av Riksrevisjonen. Private inkassobyråer som blir drevet etter bevilling fra Finanstilsynet er underlagt kontroll fra Finanstilsynet. Byråer som driver på advokatbevilling er underlagt tilsyn av Tilsynsrådet for Advokatvirksomhet.

Videre er Sis utenrettslige innkrevingsvirksomhet omfattet av sivilombudsmannens arbeidsområde, som blant annet innebærer å sikre at det i den offentlige forvaltning ikke øves urett mot den enkelte borger (sivilombudsmannsloven §§ 4 og 3).

”9.        Hvilke endringer i lovforslaget må gjøres dersom SIs særnamsmyndighet skal oppheves?”

Svar:  
For å oppheve Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet må de foreslåtte opphevinger av hjemlene for SIs særnamsmyndighet i de enkelte særlovene gjennomføres i tråd med lovproposisjonens forslag, se lovforslaget § 11 nr. 1 til og med nr. 13 og nr. 15 til og med nr. 36. Videre må forslaget til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven ny del II i kapittel 2, jf. lovforslaget § 11 nr. 14, ikke vedtas.

”10.      Hvilke endringer i lovforslaget vil måtte gjøres dersom forsinkelsesrentebestemmelsen skal bli lik som for andre inkassoselskaper?”

Svar:  
Jeg har i lovforslaget gått inn for at SI-loven skal ha en forsinkelsesrentebestemmelse som vil gjelde for krav hvor det ikke er gitt lovregler om rente, avgift, gebyr eller tilsvarende ved forsinket betaling. Ifølge forslaget skal rentesatsen tilsvare den som fastsettes med hjemmel i forsinkelsesrenteloven. Det vil si at rentesatsen er den samme som gjelder for misligholdte privatrettslige krav som kan renteberegnes etter reglene i forsinkelsesrenteloven. Forslaget til bestemmelse avviker imidlertid fra systemet i forsinkelsesrenteloven ved at renten først starter å løpe fra 30 dager etter at det er sendt skyldneren skriftlig varsel om at renter vil påløpe. Dette medfører at det etter SI-loven normalt vil bli beregnet forsinkelsesrente fra et senere tidspunkt enn etter forsinkelsesrenteloven. Det vil følgelig normalt påløpe lavere rentekostnader for de krav hvor SI-lovens renteregel skal gjelde, enn for krav som skal beregnes etter forsinkelsesrenteloven.

Dersom forsinkelsesrentebestemmelsen skal bli lik som for inkassobyråene, må det i SI-loven henvises til forsinkelsesrentebestemmelsene med hjemmel i forsinkelsesrenteloven, ved at lovforslagets § 7 får følgende ordlyd:

For krav hvor det ikke i lov eller forskrift er bestemt at det påløper rente, avgift, gebyr eller tilsvarende påløper det forsinkelsesrente i henhold til de bestemmelser som er gitt i eller i medhold av forsinkelsesrenteloven.

”11.      Hvor mange ansatte er det i SI, fordelt på hvilke områder, innfordringsvirksomhet og administrasjon?”

Svar:  
Per i dag er det ansatt totalt 361 personer ved Statens innkrevingssentral, hvorav 352 er i aktivt arbeid. I 2011 ble det utført 347 årsverk. Disse ble fordelt på virksomhetsområdene innkreving (191 årsverk), driftssentral (93 årsverk) og støtteprosesser og administrasjon (63 årsverk).

Om lag 60 pst. av årsverkene i innkreving benyttes til innfordring. De øvrige årsverkene fordeler seg på mottak, fakturering og dekning. Under driftssentralen hører alle aktiviteter knyttet til drift og utvikling av SIs IT-systemer. Årsverkene fordelte seg på innkrevingstjenestene (25), større utviklingsprosjekter (18) og SIs funksjon som driftssentral for politiets økonomisystem (PLØS), saksbehandlersystemet for de alminnelige namsmenn (SIAN), samordning av utleggstrekk (utleggsdatabasen/UB) samt leveranser av datavasketjenester til Skatteetaten (50). Under støtteprosesser og administrasjon hører blant annet ledelse, stabsfunksjoner, informasjonsvirksomhet og SIs juridiske miljø.

”12.      Ber om en oversikt over SIs kostnader og inntekter fordelt på ulike virksomhetsområder, innfordringsvirksomhet og administrasjon.”

Svar:  
Statens innkrevingssentral fører sitt virksomhetsregnskap etter periodiseringsprinsippet. Totale kostnader i 2011 var 308,6 mill. kroner. Kostnadene var fordelt mellom innkrevingstjenester (172,7 mill. kroner), driftssentraltjenester for eksterne brukere (49,4 mill. kroner) og felleskostnader (86,5 mill kroner), herunder hovedsakelig drift av fellessystemer med politiet samt drift av SIs direktørstab. Utgiftene etter kontantregnskapet var 314,6 mill. kroner.

Inntektene i virksomhetsregnskapet består hovedsakelig av bevilgninger knyttet til innkrevingstjenester (271,4 mill. kroner) og driftssentraltjenester for eksterne brukere (60,8 mill. kroner). Innkrevd beløp i 2011 var i underkant av 3,8 mrd. kroner. Av dette ble 2,7 mrd. kroner inntektsført i statsregnskapet, mens drøyt 1 mrd. ble utbetalt til tredjepart.

”13.      Hvordan er konkursstatistikken for SIs klienter til sammenligning med andre inkassobyråer?”

Svar:  
Statens innkrevingssentral opplyser at de ikke har inngitt konkursbegjæring i noen saker i årene 2010, 2011 og 2012. Det har ikke vært innhentet tilsvarende tall for inkassobyråene og jeg er ikke kjent med om det foreligger slik statistikk.

SI meldte i 2011 totalt 3542 krav i bo hvor det var åpnet konkurs eller lignende.

”14.      Hvordan er det offentliges dekningsprivilegier ellers i Europa, USA, Australia, New-Zealand og Japan ifht i Norge?”

Svar:  
Hovedreglene om fordringsavers dekningsrett finnes i dekningsloven (lov 8. juni 1984 nr. 59). Justisdepartementet er ansvarlig departement for dette regelverket, men jeg er ikke kjent med at det foreligger oversikt over tilsvarende regelverk i de land som nevnes. Det vil nødvendigvis måtte ta noe tid før man får svar fra alle de land det ønskes opplysninger om.

Fordringshavers dekningsrett har ikke vært et tema i arbeidet med ny lov om Statens innkrevingssentral, og lovforslaget inneholder ingen bestemmelser som endrer regelverket på dette området. Jeg mener derfor at det i denne sammenheng ikke er naturlig å innhente opplysninger om regleverket på området fra de land det forespørres om.

”15.      Hvordan fungerer særnamsmennenes systemer i korrespondanse med øvrige namsmenns slik at man sikrer at ikke urimelige trekk blir foretatt?”

Svar:  
Utleggstrekk som besluttes av de alminnelige namsmyndighetene, skattekontorene, skatteoppkreverne, Statens innkrevingssentral skal i henhold til utleggsregistreringsforskriften (forskrift 19. februar 2008 nr. 158) registreres i Løsøreregisteret.  Det samme gjelder enkelte utleggstrekk besluttet av Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral (NAV innkreving).

Det er opprettet en utleggdatabase (UB) hos SI hvor opplysninger om utleggsstrekk skal registreres elektronisk og videreformidles til Løsøreregisteret. Prosjektet med utvikling av utleggsdatabasen nærmer seg ferdigstillelse, og det er lagt opp til at alle utleggstrekk fra NAV innkreving skal registreres i UB i begynnelsen av 2013.

Hensikten med databasen er å sikre at det ikke blir lagt ned flere lønnstrekk som samlet sett blir for høye for skyldneren. Det vises til omtalen av ordningen i Ot. prp. nr. 66 (2004 – 2005).

Alle namsmyndigheter har tilgang til oppslag i UB. Den enkelte namsmyndighet har ansvar for å registrere opplysninger om lønnstrekk og endringer i disse. Namsmyndighetene har videre plikt til å undersøke om det allerede er nedlagt lønnstrekk før nytt trekk besluttes.

”16.      Kan det fortsatt skje at særnamsmenn iverksetter trekk som gjør at personen som er gjenstand for trekket ender med negativ sum på lønnsslippen?”

Svar:  
Alle namsmyndighetene har plikt til å påse at skyldner har tilstrekkelige midler til livsopphold ved beslutning om utleggstrekk. Faren for feil ved nedleggelse av lønnstrekk er betydelig redusert etter at alle namsmenn langt på vei nå registrerer sine utleggstrekk i UB.

”17.      På hvilke områder er skyldners rettsvern dårligere ved offentlig innkreving gjennom SI enn ved et ordinært inkassobyrå?”

Svar:  
Jeg er uenig i påstanden om at skyldnerens rettsvern er dårligere ved innkreving gjennom SI enn ved et ordinært inkassobyrå. 

Selv om det i praksis er antatt at inkassoloven ikke gjelder for Statens innkrevingssentral, legges det likevel til grunn at SI er underlagt generalklausulen om ”god inkassoskikk” i inkassoloven § 8, og det kan tenkes tilfeller hvor kravet til ”god inkassoskikk” går lenger enn det som følger av den enkelte bestemmelse i inkassoloven. Som det går fram av lovproposisjonen har departementet foreslått en bestemmelse i SI-loven som lovfester at SI må opptre i samsvar med ”god inkassoskikk”.

Videre er hensynet til skyldnerens rettssikkerhet ivaretatt ved at SIs virksomhet er omfattet av saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Som overordnet fagdepartement bidrar også Finansdepartementet gjennom sin etatsstyring til å sikre kvaliteten på innkrevingsforvaltningen i SI.

Videre er SIs utenrettslige innkrevingsvirksomhet omfattet av sivilombudsmannens arbeidsområde, som blant annet innebærer å sikre at det i den offentlige forvaltning ikke øves urett mot den enkelte borger (sivilombudsmannsloven §§ 4 og 3). Klager over både SIs avgjørelse og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen påklages til tingretten (se svar underspørsmål 20).

Jeg nevner avslutningsvis at SI ved den utenrettslige innkrevingen ikke krever erstattet gebyr som kan pålegges skyldneren i henhold til inkassoforskriften (forskrift 14. juli 1989 nr. 562).

 ”18.      I hvor stor grad har SI vært deltakende i utformingen av SI-loven? Har de skrevet en lov for seg selv?”

Svar:  
Lovforslaget er utarbeidet av Finansdepartementet med bistand fra et advokatfirma i det innledende arbeidet. Et utkast til lov ble sendt på høring av Finansdepartementet, og Statens innkrevingssentral (SI) har har avgitt høringsuttalelse. SIs merknader til de enkelte forslag går fram av lovproposisjonen. SI har også bistått departmentet på forespørsel.  

Jeg vil peke på at SI-loven i hovedsak viderefører de bestemmelsene som i dag regulerer SIs virksomhet, og at hensikten med SI-loven er å samle det eksisterende regelverket for SIs innkrevingsvirksomhet. I tillegg legges det til rette for at innkrevingssentralen kan gi bistand i inndrivelse av erstatningskrav for personskade voldt ved straffbar handling tilkjent i sivil sak.

Samlet vil dette gi klare rammer og et mer oversiktlig regelverk som best ivaretar hensynet til skyldnernes rettsikkerhet.

”19.      På hvilke områder mener departementet at SI-loven gir fordeler for SI fremfor andre aktører i inkassobransjen?”

Svar:  
Som tidligere nevnt er hensikten med lovforslaget at bestemmelsene om Statens innkrevingssentrals innkrevingsvirksomhet samles. Det er positivt for SI at disse reglene samles, men det er først og fremst hensynet til skyldnerne som tilsier at regelverket bør bli mer oversiktlig. SI-loven vil også klargjøre for oppdragsgivere og andre brukere av reglene hva som vil være konsekvensene av å overføre nye innkrevingsoppgaver til innkrevingssentralen.

I den utenrettslige fasen av innkrevingen har SI ingen fordeler fremfor de private inkassoselskapene. Som nevnt tidligere krever SI, i motsetning til inkassobyråene, ikke gebyrmessig erstatning av skyldnerne etter reglene i inkassoforskriften.

De aller fleste kravene som SI har til innkreving har allerede tvangsgrunnlag, noe som er en viktig forskjell mellom de krav SIs innkrever og de krav private inkassoselskaper har til innkreving.

Særnamskompetansen, og eventuelt myndighet til å kunne gjennomføre tvangsdekning i enkle pengekrav som fremkommer av lovforslaget, skiller SIs virksomhet fra inkassoselskapene. Namsmyndighet er en type offentlig myndighetsutøvelse som ikke bør innehas av private aktører.

Særnamskompetansen er begrunnet i effektivitetshensyn for å lette arbeidsmengden til de alminnelige namsmenn. Forslaget om myndighet til å kunne gjennomføre tvangsdekning i enkle pengekrav har bakgrunn i at dagens ordning for gjennomføring av tvangsdekning i disse sakene er unødvendig byråkratisk.

”20.      Ser ikke departementet at det er betenkelig at SI gjennom sin ordning med særnamsmann er inkassator, kreditors representant, dommer og i en viss utstrekning klageinstans, for å bruke NIFs ord?”

Svar:  
Særnamsmyndighetsordningen legger til rette for en effektiv innkreving av offentlige krav og reduserer i betydelig grad arbeidsbelastningen til de alminnelige namsmyndighetene. Lovforslaget som fremmes i denne proposisjonen innebærer i hovedsak ingen endringer i SIs særnamsmannskompetanse. På bakgrunn av erfaringene med Statens innkrevingssentral ser departementet få betenkeligheter med at innkrevingssentralen også i fremtiden skal ha særnamsmyndighet for krav den har innkrevingsansvar for.

Om SI innehar kreditorposisjonen for det kravet som er grunnlag for utleggstrekk eller utleggspant, vil avhenge av konkret avtale med oppdragsgiver, og SI vil være bundet av saksbehandlingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven. SI har ikke på noen områder domstolskompetanse, og er heller ikke klageorgan for egne vedtak. Klager over både SIs avgjørelse og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen påklages til tingretten.

I forhold til saksmengden er det ikke mange klager på SIs utøvelse av sin myndighet, og i de langt fleste tilfellene får SI medhold i de sakene som bringes inn for domstolen for rettslig prøving.

”21.      Hvor raskt vil man kunne sette SIs oppdrag ut på anbud og få reell konkurranse om disse kundene?”

Svar:  
Statens innkrevingssentral ble opprettet for å samle og effektivisere innkrevingen av offentlige krav i Norge. Myndighet til å beslutte tvangsinnkreving er som nevnt en offentlig oppgave. I Norge ivaretas denne oppgaven av de alminnelige namsmennene (underlagt politimyndigheten) og særnamsmennene (SI, Skatteetaten, NAV Innkreving og skatteoppkreverne i kommunene). Dersom private inkasselskaper ønsker å tvangsinnkreve et krav, må dette skje ved begjæring til den alminnelige namsmann. Dersom SIs oppgave som særnamsmann ble trukket tilbake og innkrevingen av offentlige krav tillagt enten oppdragsgiverne eller private inkassobyråer, ville tvangsinnkrevingen fortsatt måtte gå gjennom det offentlige, men da ved den alminnelige namsmann. Den gjeldende løsning er mer effektivt at samme instans håndterer saken gjennom prosessen.

Som redegjort for i svaret på spørsmål 8 vil det være opp til den enkelte etat som har overlatt innkreving av sine krav til SI å avgjøre hvordan innkrevingen av kravene skal skje dersom SI ikke lenger kan forestå innkreving av kravene. Det vil derfor mest sannsynlig ikke være aktuelt med en samlet ”anbudsutlysning” av SIs oppgaver.

Med hilsen
Sigbjørn Johnsen