Svar på spm. 108 til Perspektivmeldingen 2013

Jeg viser til brev av 4. mars 2013 fra Stortingets finanskomité ved Fremskrittspartiets fraksjon med følgende spørsmål til skriftlig besvarelse:

Hvor mye midler må kommunene tilføres for å kunne gi innbyggerne sine et forsvarlig tilbud når det gjelder tunge velferdstjenester som skole, barnehage og helse- og omsorgstjenester gitt en befolkningsvekst som vi har hatt i Norge fra 2005 til 2012, i løpet av de neste 10 og 20 årene?”

Svar:
Aktiviteten i kommunesektoren styres i hovedsak gjennom de inntektsrammene Stortinget fastsetter i de årlige statsbudsjettene. Kommuner og fylkeskommuner har selv ansvar for å tilpasse sin ressursbruk og tjenesteproduksjon til de fastsatte inntektsrammene, gitt gjeldende lover og regelverk. Det innebærer at kommunene og fylkeskommunene må prioritere mellom de ulike oppgavene og utnytte ressursene effektivt. Samtidig har staten et ansvar for at det er samsvar mellom de oppgaver kommunesektoren pålegges og de ressurser som gjøres tilgjengelige.

Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) utarbeider hvert år anslag for kommunesektorens merkostnader som følge av endringer i befolkningen. Den gjennomsnittlige årlige merkostnaden i perioden 2006-2012 anslås av TBU til om lag 2,3 mrd. 2013-kroner, basert på endelige befolkningstall. Anslaget er basert på uendret dekningsgrad og ressursbruk per bruker. Beregningene tar således ikke hensyn til eventuelle stordriftsfordeler eller muligheter for effektivisering av tjenesteproduksjonen.

Framskrivingene av offentlige utgifter i Perspektivmeldingen 2013 er også basert på en videreføring av dagens dekningsgrader og ressursbruk per bruker i de ulike velferds­ordningene. Framskrivingene er ikke noen prognose for utviklingen framover og gir heller ikke uttrykk for Regjeringens mål, men illustrerer den isolerte virkningen av befolkningsutviklingen på offentlig utgifter. Som det framgår av omtalen i meldingen vil aldringen av befolkningen slå ut i gradvis økende offentlige utgifter til bl.a. helse og omsorg. Som pekt på i kapittel 8.4 i meldingen vil økt produktivitet i offentlig forvaltning ha stor betydning for offentlige finanser, forutsatt at forbedringen tas ut i reduserte offentlige utgifter og ikke bedre tjenester. Siden direkte kontakt mellom tjenesteyter og mottaker er vesentlig er mange kommunale tjenester arbeidsintensive. Det kan begrense potensialet for å redusere bruken av arbeidskraft i disse sektorene ved hjelp av ny teknologi uten at det går utover kvaliteten på tjenestene.

Med hilsen

Sigbjørn Johnsen