Svar på spm. 1165 fra stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde

Jeg viser til brev av 15. april i år fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål fra stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde til skriftlig besvarelse:

” I Finansavisen lørdag 13 april og mandag 15 april presenteres ulike oversikter over hvor mye dagens innvandring belaster ulike offentlige budsjetter økonomisk. Avisen baserer sine tall på tall mottatt fra SSB. Har Finansdepartement noen grunn til å betvile tallene som Finansavisen presenterer, og mener finansministeren at slike kostnader og fremtidige økonomiske forpliktelser vitner om at regjeringen fører en ansvarlig og økonomisk bærekraftig innvandringspolitikk?

Begrunnelse:
Finansavisen kan blant annet rapportere om følgende;

1. Hver ikke-vestlig innvandrer vil netto koste 4,1 millioner kroner i løpet av livsløpet.

2. De 15 400 ikke-vestlig innvandrerne som ankom i løpet av 2012 vil til sammen koste netto 63 milliarder kroner.

3. Påløpte og fremtidige nettokostnader ved ikke-vestlige innvandrere og deres barn som allerede befinner seg i Norge, beregnes til 1200 milliarder kroner.

4. Dersom ikke-vestlig innvandring fortsetter på samme nivå som de siste 5 årene, så vil de totale kostnadene summere seg til 4100 milliarder kroner (tilsvarer størrelsen på dagens Statens Pensjonsfond + verdien av statens Statoil-aksjer).

5. Antall nye innvandrere siden 2005 er 246 000. Kostnadene er så langt 71 mrd kroner. I tillegg kommer forpliktede fremtidige ytelser på 376 milliarder kroner.

Fínansavisen melder om at samtlige tall overfor forutsetter 100% integrering på sikt, mao at innvandrernes etterkommere får en økonomisk adferd som den øvrige befolkningen.”

Finansdepartementets svar:
I våre analyser av offentlige finanser i Perspektivmeldingen 2013 brukte vi mye plass på å presentere hvordan offentlige inntekter og utgifter utvikler seg over tid. Det samme gjør Statistisk sentralbyrå i rapporten med grunnlagsberegningene for Finansavisens anslag. Rapporten understreker for øvrig usikkerheten knyttet til disse grunnlags-beregningene. Generelt vil jeg si at slike beregninger er svært følsomme ovenfor forutsetningene. Spesielt er forutsetningene om valg av rentesats avgjørende for den type nåverdiberegninger som Finansavisen presenterer.

Med en videreføring av dagens ordninger og dagens atferd vil en gjennomsnitts-innbygger motta mer i offentlige tjenester og overføringer enn han eller hun betaler i skatter og avgifter. Dette vil gjelde for alle grupper av innbyggere i Norge, uavhengig av hvilket land de opprinnelig kommer fra. Noe av dette dekkes inn gjennom overføringene fra Statens pensjonsfond utland til statsbudsjettet som handlingsregelen legger opp til. Et hovedpoeng med våre analyser i Perspektivmeldingen er imidlertid at dette ikke dekker alt. Det innebærer at vi står overfor et inndekningsbehov i offentlige finanser på lang sikt.

Flere innbyggere gir flere å dele oljeformuen på. Det gjelder enten de nye innbyggerne er født i landet eller flytter hit. Jeg tror likevel det er få som vil bruke dette som et argument for å ønske seg en minst mulig befolkning i Norge. Jeg vil også minne om at en del av innvandringen til Norge er humanitært begrunnet. Det gjelder både flyktninger, asylsøkere og familieinnvandrere. Her må vi ta utgangspunkt i etiske vurderinger og i våre forpliktelser i forhold til det internasjonale samfunnet og mennesker som trenger beskyttelse.

En del innvandrere har en svakere tilknytning til arbeidslivet enn gjennomsnitts-befolkningen. Dette peker vi også på i Perspektivmeldingen. Der framhever vi også at innvandrere er en svært sammensatt gruppe, og at samletallene skjuler store forskjeller mellom innvandrere fra ulike områder.

I Perspektivmeldingen peker vi på at bedre integrering er nøkkelen, både for å styrke de offentlige finansene, for den enkelte familie og for samfunnets samlede velstand. Vi må arbeide for at ikke bare innvandrernes barn, men også innvandrerne selv integreres godt slik at flest mulig kan leve av egen inntekt. Ingenting betyr mer for å bekjempe fattigdom og heve folks levestandard enn arbeid. Betydningen av arbeidsinnsats er mye større enn de skatteinntektene den gir grunnlag for.

En rekke reformer er gjennomført for å styrke arbeidslinjen i arbeids- og velferdspolitikken de siste årene, bl.a. pensjonsreformen og NAV-reformen. En fornuftig innretning av skatte- og trygdesystemene generelt er det viktigste for å legge til rette for høy sysselsetting også blant innvandrere. I tillegg finnes det en rekke ordninger som spesifikt retter seg mot denne gruppen, herunder introdusjonsordningen for nyankomne innvandrere, opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere og Jobbsjansen/Ny sjanse.

Generelt er det også slik at samlet arbeidsinnsats er det som i størst grad kan bidra til å løse inndekningsbehovet over tid. En politikk som gir lav arbeidsledighet og høy yrkesdeltakelse er derfor avgjørende. Jeg viser for øvrig til den brede drøftingen av disse spørsmålene i Perspektivmeldingen.

Med hilsen

Sigbjørn Johnsen