Svar på spm. 735 fra stortingsrepresentant Dagfinn Høybråten

Jeg viser til brev 30. januar 2013 fra Stortingets presidentskap vedlagt følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Dagfinn Høybråten.

«Island vant Icesave-saken i EFTA-domstolen. Dommen sier at EØS-avtalen ikke forplikter Island til å garantere for innskyternes tap under en større finanskrise. KrF stilte i 2010 spørsmål ved legaliteten til UK og Nederlands krav. Vi krevde at Norge skulle hjelpe islendingene uavhengig av Icesave-avtalen og uavhengig av hva IMF måtte mene, jf. KrFs representantforslag Dokument 8:46 S (2009-2010).
Hvilke lærdommer kan Norge trekke av dommen?»

Svar:
EFTA-domstolen avsa 28. januar 2013 dom i sak E-16/11, Icesave-saken. EFTAs overvåkningsorgan («ESA») anla 14. desember 2011 søksmål for EFTA-domstolen med påstand om at Island hadde brutt sine forpliktelser etter direktivet, særlig artikkel 3, 4, 7 og 10 (første påstandsgrunnlag), og/eller EØS-avtalen artikkel 4 (andre og tredje påstandsgrunnlag), siden utbetaling av minstebeløpet for innskuddsdekning (EUR 20 000) til Icesave-innskytere i Nederland og Storbritannia ikke var sikret innenfor de fastsatte tidsfrister. Søksmålet ble støttet av Europakommisjonen som partshjelper.

EFTA-domstolen kom til at direktivet ikke medfører den påståtte resultatforpliktelse om å sikre utbetaling til innskytere i Landsbanki-filialer i Nederland og Storbritannia i en systemkrise i størrelsesordenen opplevd i Island. EFTA-domstolen uttalte videre at hvordan man skal gå fram i en situasjon der innskuddsgarantiordningen er ute av stand til å takle sine betalingsforpliktelser er stort sett ubesvart i direktivet. EFTA-domstolen viste imidlertid til at dette ikke betyr at innskytere nødvendigvis forblir ubeskyttet i et slikt tilfelle. Innskytere kan falle innenfor rammen av andre deler av sikkerhetsnettet. Domstolen viste til at de kan dra nytte av andre bestemmelser i EØS-retten om finansielle tjenester, samt tilsynsorganers, sentralbankers eller regjeringers virksomhet.

Om det andre påstandsgrunnlaget, uttalte EFTA-domstolen at ikke-diskriminerings­prinsippet krever at innskuddsgarantiordningen ikke forskjells­behandler innskytere; heller ikke ved måten den benytter sine midler. En slik diskriminering er dermed ifølge domstolen forbudt etter direktivet. EFTA-domstolen viste imidlertid til at overføringen av innenlandske innskudd fra den gamle Landsbanki inn i den nye Landsbanki ble gjort før det islandske kredittilsyn, Fjármálaeftirlitið, avga erklæringen som utløste anvendelsen av direktivet. Dermed var innskyterbeskyttelsen under direktivet etter domstolens syn aldri anvendelig overfor innskytere i Landsbankis islandske filialer. Følgelig kunne ifølge EFTA-domstolen ikke overføringen av innenlandske innskudd – enten det generelt fører til forskjellsbehandling eller ikke – støte an mot ikke-diskrimineringsprinsippet slik det er fastsatt i direktivet og kunne ikke føre til en krenkelse av de nevnte bestemmelser i direktivet lest i lys av EØS-avtalen artikkel 4. Dermed ble det andre påstandsgrunnlag forkastet.

For så vidt gjelder det tredje påstandsgrunnlag, bemerket EFTA-domstolen at det er sikker rettspraksis at forbudet mot forskjellsbehandling, som har sin basis i EØS-avtalen artikkel 4, krever at sammenlignbare situasjoner ikke skal behandles forskjellig, og at forskjellige situasjoner ikke skal behandles på samme måte. EFTA-domstolen viste videre til at ESA uttrykkelig hadde avgrenset rekkevidden av stevningen. Etter ESAs syn besto bruddet i den islandske regjerings manglende sikring av at Icesave-innskytere i Nederland og Storbritannia mottok betaling av minstegaranti­beløpet fastsatt i direktivet og innen de frister som er fastsatt i direktivet, som regjeringen motsetningsvis sikret for innenlandske innskytere. ESA la til at erstatningen for innenlandske og utenlandske innskytere utover minstebeløpet ikke skulle diskuteres i den foreliggende sak.

Som følge av ESAs egen avgrensning kom EFTA-domstolen til at den var nødt til å vurdere om Island var under en særskilt forpliktelse til å sikre at utbetalinger ble foretatt til Icesave-innskytere i Nederland og Storbritannia. Men siden EFTA-domstolen allerede hadde kommet til at direktivet, selv tolket i lys av EØS-avtalen artikkel 4, ikke pålegger saksøkte noen plikt til å sikre at utbetalinger i samsvar med kravene i direktivet foretas til Icesave-innskytere i Nederland og Storbritannia, ble det uttalt at en slik resultatforpliktelse bare kunne anses å foreligge dersom den fulgte direkte av EØS-avtalen artikkel 4. EFTA-domstolen kom til at dette ikke er påkrevet. En slik særskilt forpliktelse for saksøkte, som ikke engang ville etablere likebehandling mellom innenlandske innskytere og innskytere i Landsbankis filialer i andre EØS-stater, kunne ifølge domstolen ikke utledes av prinsippet. Følgelig ble det tredje påstandsgrunnlag, og stevningen som helhet, forkastet.

Norge innga skriftlig og muntlig innlegg i saken. Det ble anført at det av innskuddsgarantidirektivet som er inntatt i EØS-avtalen, ikke kan utledes krav om at staten skal garantere for innskuddsgarantiordningen. EFTA-domstolens avgjørelse er i tråd med vårt syn på dette. De norske innleggene behandlet ikke spørsmålet om diskriminering i strid med EØS-avtalen artikkel 4.

Norske myndigheter stilte ikke krav om en Icesave-avtale for å gi lån til Island og har heller ikke forsøkt å motarbeide at Island skulle få prøvd sin sak rettslig. Stabiliserings­programmet med Det internasjonale valutafondet (IMF) og de nordiske lånene forutsatte at Island oppfylte sine internasjonale forpliktelser, slik som Islands EØS-forpliktelser. Samtidig understreket de nordiske långiverne gjentatte ganger at de hadde full tillit til at Island ville ivareta disse forpliktelsene. Som det framgår av mitt brev til Stortinget 12. februar 2010 som svar på KrFs representantforslag Dokument 8:46 S (2009-2010), har «[v]erken IMF, Norge eller de andre bilaterale kreditorene ... lagt eksplisitte føringer på hvordan Island skal håndtere Icesave-saken, men har forutsatt at EØS-forpliktelsene og andre internasjonale forpliktelser ivaretas. Det er ikke til hinder, og har heller ikke vært til hinder, for at Island kan prøve saken for en internasjonal domstol dersom Island skulle ønske dette.»

Gjennom norske myndigheters håndtering av saken har Norge bidratt til at Island skulle få hjelp til å rydde opp etter bankkollapsen og komme på fote igjen økonomisk. De nordiske lånetilsagnene høsten 2008 utgjorde til sammen 2,5 milliarder amerikanske dollar og dekket over halvparten av det anslåtte internasjonale lånebehovet til Island. Uten disse ville ikke Island fått godkjent sitt stabiliserings­program i IMFs styre. Summen ble senere omregnet til 1,775 milliarder euro, hvorav Norges del utgjorde 480 millioner euro. Lånene var delt inn i fire transjer knyttet til IMF-styrets godkjenning av de fire første vurderingene av framdriften for Islands stabiliseringsprogram. Island valgte å vente til 2012 med å trekke siste halvdel av lånebeløpet, selv om den fjerde gjennomgangen av programmet ble godkjent i januar 2011. Lånet har en løpetid på tolv år med fem års avdragsfrihet. Island har rett til å betale tilbake raskere enn det avdragsplanen tilsier. I lys av relativt rommelige valutareserver har Island betalt tilbake om lag 60 prosent av de nordiske lånene, slik at utestående under det norske lånet nå er 199 millioner euro.

Den økonomiske utviklingen på Island er nå ganske god. En foreløpig lærdom ser ut til å være at IMF-programmet har vært ganske vellykket, selv om det er litt tidlig å trekke endelige konklusjoner. Islands egne tiltak har selvsagt vært aller viktigst. For Norge og de andre nordiske landene har det vært riktig å støtte vår nabo.

Icesave-dommen viser betydningen av å ha gode internasjonale institusjoner som kan avklare uklarheter i internasjonalt regelverk og uenigheter mellom land.

Med hilsen
Sigbjørn Johnsen