Svar på spm. 134 fra Finanskomiteen/FrPs fraksjon av 06.10

Finansdepartementet
Vårt saksnr: 06/4671

Spørsmål nr. 134, fra Finanskomiteen/ Fremskrittspartiets fraksjon, av 6. oktober, vedrørende Nasjonalbudsjettet 2007

Det er i dag rekordlav ledighet i landet. Mye av arbeidskapasiteten i offentlig byråkrati kan og bør kanaliseres til verdiskapende virksomheter. Ved å gjennomføre en ansettelsesstopp av byråkrater vil man ved naturlig avgang (arbeidstakere som pensjoneres og arbeidstakere som går til annen jobb). Med dagens ledighet vil de som ønsker jobb i svært liten grad være i konkurranse med arbeidsledige.

Hvis man innfører ansettelsesstopp fra 01.01.2007 i departementer og de største statlige forvaltningsorgan, hvor mye vil man da spare i direkte og indirekte lønnskostnader i 2007?

Vil det være andre besparelser / kostnader forbundet med en slik ansettelsesstopp?

Vil det gi effekter på makroøkonomi, eller på arbeidsmarkedet?

Hvor mye vil man spare i lønnskostnader hvis man viderefører ansettelsesstoppen i 2008?

Forutsetninger:
Man kan anta at avgang er like stor som gjennomsnittet for de fem siste årene.

Ansettelsesstoppen gjelder for alle departement og for de 20 største statlige forvaltningsorgan.

Det er fint om tall kan oppgis pr departement og pr forvaltningsorgan."

Svar:
I tabell 1 og 2 under er departementene og de 20 største forvaltningsorganene listet opp. Forvaltningsorganene er rangert etter antall ansatte.

Departementet har i liten grad grunnlag og forutsetninger for å tallfeste besparelser og kostnader ved å innføre en ansettelsesstopp som antydet i spørsmålet. Det offentliggjøres ikke tall for avgang på grunn av jobbytte i ulike statlige organer. Det er videre i betydelig grad et internt arbeidsmarked i statlig sektor ved at arbeidstakere oftere flytter mellom jobber i ulike statlige forvaltningsorganer enn mellom statlig og privat sektor. En ansettelsesstopp i departementene og de største statlige forvaltningsorganene ville således trolig innebære at langt færre ville sluttet i jobber i statlig forvaltning enn i dag. Gjennomstrømmingen av ansatte ville da falle markert og arbeidsmarkedet internt i staten ville blitt mindre dynamisk.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at om lag 10 pst. av de personene som arbeidet i ”statlig forvaltning, forsvar og sosialforsikring” i 2000, var gått ut av arbeidsmarkedet til ulike trygdeordninger eller til utdanning to år etter.

En ansettelsesstopp og redusert arbeidsstokk ville ikke i seg selv redusere arbeidsmengde og oppgaver innen de statlige forvaltningsorganene tilsvarende. En vesentlig andel av reduserte lønnskostnader som følge av lavere bemanning ville derfor trolig blitt benyttet til overtidsbetaling, eller til å sette arbeid ut til andre bedrifter eller forvaltningsorganer.

En ansettelsesstopp ville også medføre kapasitetsproblemer i statlige forvaltningsenheter. Blant de største forvaltningsorganene finner vi bl.a. Forsvaret, Politiet, Vegvesenet, universiteter og høyskoler listet opp, jf. tabell 2. Redusert aktivitet og kvalitet på sentrale offentlige tjenester innen disse enhetene ville kunne innebære åpenbare samfunnsøkonomiske kostnader både på kort og lang sikt. I tillegg ville saksbehandlingstiden i det offentlige øke.

I dagens konjunktursituasjon er arbeidsmarkedet stramt og arbeidsledigheten lav. Arbeidskraften i Norge er imidlertid ikke en homogen gruppe. Ulike mennesker sitter på ulik erfaring og formell utdannelse. Dette innebærer at en ikke uten videre kan bruke arbeidskraft fra offentlig forvaltning til å dekke et kortvarig behov for arbeidskraft i andre næringer. Videre er mangelen på arbeidskraft størst på vestlandet, mens store deler av statlig forvaltning er plassert i det sentrale østlandsområdet.

Tabellene under viser anslag for årsverk og gjennomsnittlig månedsfortjeneste i departementene og i de 20 største statlige forvaltningsorganene i 2005.

Tabell 1 Sysselsatte årsverk og lønn i departementene

Tabell 2 Sysselsatte årsverk og lønn i de 20 største statlige forvaltningsorganene