Svar på spm. 341 fra Finanskomiteen/Fremskrittspartiets fraksjon av 23.10.

Finansdepartementet
Vårt saksnr: 06/5007

Spørsmål nr. 341, fra Finanskomiteen/ Fremskrittspartiets fraksjon, av 23. oktober 2006, vedrørende Statsbudsjettet 2007

"Mange europeiske land har fritatt personer fra USA, Japan, Sveits, Australia, Canada og New Zealand for deler av innvandringslovgivningen. Dette gjelder blant annet den nederlandske språk- og kunnskapstesten familieinnvandrere til Nederland må bestå før de får komme til landet. I Norge og resten av Schengen har vi dessuten egne lister med land fritatt fra visumplikt. I hvilken grad står Norge fritt til å lage et gradert/differensiert lovverk innenfor innvandringsområdet, og hvilke merinntekter og merkostnader vil dette kunne medføre?"

Spørsmålet er forelagt Arbeids- og inkluderingsdepartementet, som har gitt følgende svar:

"Som utgangspunkt ligger det innenfor en stats suverenitet å gi regler for innvandring til statens territorium. En begrensning ligger imidlertid i de internasjonale forpliktelser staten er bundet av.

Diskrimineringsforbudet i internasjonale konvensjoner Norge er bundet av, blant annet i FNs rasediskerimineringskonvensjon, tolkes slik at det er tillatt med saklig forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende for den eller de som rammes. Slik forskjellsbehandling anses ikke som diskriminering. Den samme regelen er nedfelt i diskrimineringsloven (lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.). FNs rasediskrimineringskomité har i en generell anbefaling (General Recommendation No. 30: Discrimination Against Non Citiziens: 01/10/2004) uttalt at lovgivningen ikke må diskriminere noen spesiell nasjonalitet.

Som et eksempel på saklig forskjellsbehandling kan nettopp være som Fremskrittspartiet peker på, at man gjør avtaler om visumfrihet og dermed unntak fra den generelle visumplikten, for borgere fra visse land. Tilsvarende er EØS-avtalen et eksempel på et forpliktende samarbeid der man blant annet ut fra ønsket om fri bevegelse mellom samarbeidslandene har gitt andre regler om innvandring enn det som gjelder for personer som ikke er omfattet av EØS-avtalen.

Det er ikke mulig på generelt grunnlag å vurdere i hvilken grad Norge kan unnta noen fra deler av innvandringslovgivningen. Utgangspunktet er at innvandringsregelverket gjelder generelt, og så må man, dersom det anses ønskelig å forskjellsbehandle, vurdere for hvert enkelt tiltak hvorvidt forskjellsbehandlingen vil være saklig ut fra de ovennevnte kriteriene (saklig formål og forholdsmessighet). En oversikt over merinntekter og kostnader er ikke mulig å oppstille uten at det foreligger et konkret forslag."