Statssekretær Bjørn Arild Gram (Sp)

FNHs medlemsmøte 8. desember 2005

[Det tas forbehold om ev. språklige endringer i forbindelse med fremføringen.]

Møteleder og gode forsamling!
Takk for invitasjonen hit til medlemsmøte i Finansnæringens Hovedorganisasjon. Det er spennende for meg å kunne møte dere, og få anledning til å orientere om viktige sider ved regjeringens politikk, med særlig vekt på det som har betydning for finansnæringa. Det har gått noen år siden jeg skrev strategiplanen til Fokus Nordtrøndelagsbanken, men jeg håper likevel at jeg, med et særlig ansvar for finansnæringa i politisk ledelse i Finansdepartementet, skal kunne følge opp næringas behov og utfordringer på en god måte.

Etter et regjeringsskifte er det naturlig nok mange som både har forventninger og spørsmål til den politikken som skal føres. Ikke la dere lure av ett og annet merkelig avisoppslag i så måte. For første gang på 20 år har vi fått en flertallsregjering i Norge. Den har et avklart politisk grunnlag i Soria Moria-erklæringen. Regjeringa har derfor klare mål, den vet hva den vil, og den kommer til å bruke flertallet som Stortingsvalget ga.

Samtidig skal det være en åpen regjering, som lytter til gode argumenter og som samhandler godt med opposisjon og ulike samfunnsinteresser. Jeg vil derfor allerede i starten av dette foredraget benytte anledningen til å invitere FNH til samarbeid og samhandling. Finansnæringa har en svært viktig og ansvarsfull rolle i samfunnet, og det er derfor naturlig for meg å oppfordre til aktiv dialog, også utover de formelle høringsrundene om forskjellige saker.

Soria Moria
I frykt for at det er noen som, mot formodning, ikke har finstudert Soria Moria-erklæringa, er jeg nødt til å si litt om den overordna politiske kursen. De første stegene i en ny politisk kurs ble tatt i forslaget til statsbudsjett, og det kan forventes forsterkede grep i samme retning i årene framover. Jeg antar at det er mange element i denne politikken som direkte og indirekte har betydning for finansnæringa.

Regjeringa vil føre en politikk for mer velferd og bedre fordeling. Det prioriteres foran store skattelettelser. Velferdsordningene og fellesskapsløsningene vil bli prioritert. Denne politikken får sitt viktigste uttrykk gjennom en kraftig styrking av kommuneøkonomien, hvor det er forutsatt en opptrapping og plan for å gjenopprette balansen i kommuneøkonomien gjennom perioden. Denne satsingen skal følges av krav til omstilling og effektiv drift. Jeg vil også spesielt løfte fram regjeringas offensiv i forhold til alle dem som er fattige i det norske overflodssamfunnet.

Ambisjonene på barnehageområdet er særlig tydelige i Soria Moria. Foreldrebetalingen skal betydelig ned, og alle som ønsker det skal kunne ha barnehageplass.

Regjeringa har klare ambisjoner om en mer aktiv næringspolitikk. Det innebærer blant annet større satsing på samferdsel, forskning, mer ressurser i virkemiddelapparatet og arbeidsmarkedspolitikken, og ellers arbeid for å skape rammevilkår tilpasset den enkelte næring sine utfordringer.

Vi vil øke innsatsen for å skape utvikling i hele landet, gjennom en ny giv i distriktspolitikken. La meg også nevne ambisjonene om et historisk kulturløft.

Situasjonen i norsk økonomi – statsbudsjettet
Soria Moria-erklæringa følges blant annet opp i de årlige budsjettene. Aktiviteten i norsk økonomi er høy. Det ligger an til at den gode utviklingen i norsk økonomi vil fortsette neste år, og at veksten i 2006 for tredje år på rad vil ligge over gjennomsnittet for de siste 25 årene. BNP for Fastlands-Norge anslås å øke med 3,6 pst. i 2005 og 2,5 pst. i 2006. Anslaget for 2006 må ses i sammenheng med at det er forutsatt en gradvis oppgang i rentenivået, slik vi så forventningene i rentemarkedet mot slutten av oktober.

Oppgangen i fastlandsøkonomien vil bedre situasjonen i arbeidsmarkedet. Sysselsettingen ventes nå å øke med 22 000 personer i 2006. Dette er 4000 flere personer enn anslått i budsjettet til regjeringen Bondevik II. Oppjusteringen må bl.a. ses i sammenheng med at Regjeringens budsjett gir en markert økning i kommunesektorens inntekter. Veksten i sysselsettingen ventes å bidra til nedgang i arbeidsledigheten framover, fra 4,6 pst. av arbeidsstyrken i inneværende år til 4,1 pst. i 2006.

Budsjettpolitikken skal bidra til en stabil økonomisk utvikling både på kort og lang sikt. Regjeringspartiene understreket derfor i Soria Moria-erklæringen at handlingsregelen skal ligge til grunn for budsjettpolitikken, og budsjettet for neste år bygger på det. Det blir samme bruk av oljepenger i 2006 som det som lå i opplegget fra Bondevik II. Handlingsregelen sier at petroleumsinntektene skal fases gradvis inn i økonomien, om lag i takt med forventet realavkastning av Statens petroleumsfond (anslått til 4 pst.).

Bruken av petroleumsinntekter kommet opp på et høyt nivå. Målt ved det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet er det brukt 220 mrd. kroner av oljeinntektene over statsbudsjettet i de fire årene etter at handlingsregelen ble introdusert. For 2005 anslår vi bruken av oljeinntekter til 63,3 mrd. kroner, som er rundt 23 mrd. kroner mer enn den forventede realavkastningen av Petroleumsfondet. I 2006 har vi lagt til grunn at bruken av oljepenger blir 13,4 mrd. kroner mer enn forventet realavkastning. Med fortsatt god vekst i norsk økonomi vil det være i tråd med handlingsregelen om bruken av petroleumsinntekter i noen år ligger under den forventede realavkastningen.

Handlingsrommet i budsjettpolitikken er i hovedsak skaffet til veie gjennom å reversere deler av skattelettelsene Bondevik II-regjeringen foreslo, og å øke påløpte skatter og avgifter sammenliknet med 2005. Veksten i offentlige utgifter blir følgelig større enn det Bondevik II foreslo. Makroøkonomiske modellberegninger tyder på at budsjettet virker om lag nøytralt på den økonomiske aktiviteten.

Soria Moria-erklæringa inneholdt tallfestede mål for økning i de frie inntektene til kommunesektoren og til redusert foreldrebetaling i barnehager I tillegg til de øvrige satsingene gir dette nye utgiftsøkninger med til sammen 8,1 mrd. sammenliknet med Bondevik II-regjeringens budsjettforslag. Bokførte skatte- og avgiftsinntekter øker med om lag 6,4 mrd. kroner sammenliknet med Bondevik II-regjeringens forslag. De resterende utgiftsøkningene er dekket inn gjennom budsjettkutt og endring i anslagene for utgifter under regelstyrte ordninger som følge av ny informasjon etter at St.prp. nr. 1 (2005-2006) ble lagt fram.

Skatte- og avgiftspolitikken
Det ligger fire viktige hensyn til grunn for Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg for 2006:

• Regjeringen varslet i Soria Moria-erklæringen at den vil videreføre det samlede skatte- og avgiftsnivået fra 2004. Dette gir rom for å øke skatte- og avgiftsnivået med om lag 5 mrd. kroner fra 2005. Regjeringen legger altså opp til at hoveddelen av denne økningen, 3 mrd. kroner, gjennomføres i 2006.
• Ved i stor grad å følge opp den forrige regjeringens forslag til satsstruktur, vil skattereformen være basert på et bredt politisk kompromiss. Regjeringen vil sikre stabilitet og forutsigbarhet i skattereglene. Det bidrar til gode rammebetingelser for næringsvirksomhet og verdiskaping.
• Skattesystemet skal bidra til en mer rettferdig fordeling. Det er samtidig viktig at skattesystemet utformes slik at ressursene brukes godt og gir høyest mulig avkastning for samfunnet. Dette vil trygge velferden. Skatte- og avgiftsopplegget for 2006 støtter opp under skattereformen, samtidig som hensynet til en mer rettferdig fordeling ivaretas. Blant annet endringene i formuesskatten og toppskatten vil bidra til dette.
• Regjeringen legger vekt på brede skattegrunnlag. Det gir god fordelingspolitikk og bidrar til mer effektiv ressursbruk. Derfor opprettholder vi Bondevik II-regjeringens forslag til grunnlagsutvidelser, blant annet innstrammingen i beskatningen av telefoni og hjemme-PC-ordningen. I tillegg har vi gjort enkelte nye grunnlagsutvidelser, og vi reverserer enkelte forslag fra Bondevik II-regjeringen som snevrer inn skattegrunnlagene.

Utfordringer i finansmarkedet
Tittelen på foredraget heter Ny regjering – Nye utfordringer for finansnæringen. Jeg har nå innledningsvis sagt litt om den nye regjeringens generelle plattform og budsjettet for neste år. Jeg vil videre i foredraget ta utgangspunkt i noen viktige hensyn bak finansmarkedsreguleringen, og koble disse til enkelte observasjoner fra virkeligheten som kan synes bekymringsfulle.

Finansmarkedsreguleringen skal ivareta både effektivitetshensyn via konkurranse, soliditetshensyn og kundehensyn – særlig i forhold til forbrukere og andre små- og mellomstore kunder. Alle disse hensynene er viktige.

Reguleringen av finansnæringen skal således ivareta flere viktige tema. I bankvesenet er den generelle tilliten blant publikum viktig. Problemer i én bank kan smitte til andre banker – ikke bare på grunn av mellomværender mellom bankene – men også fordi at kundene kan oppfatte problemer i enkeltstående banker som et tegn på et mer generelt problem i næringen. Kravene til bankene skal – sammen med innskudds­garantiordningen – gi den nødvendige tilliten. Dette ivaretar samtidig behovet for forbruker­beskyttelse.

I dag er det i vår kultur nokså allment akseptert at kreditt spiller en viktig rolle i samfunnsøkonomien, og at utlånere må kunne krever renter som står i forhold til risikoen for manglende tilbakebetaling. Likevel reagerer en del mennesker på dagens tilbud av usikrede lån – både i forhold til nivået på lånekostnadene, hvordan lånene markedsføres, og hvordan kredittvurdering og kundeveiledning foretas. Mens de som har en viss nettoformue normalt kan finansiere en forbruksøkning rimelig via pantelån, må folk med dårligere råd ofte ta til takke med dyre forbrukslån. Får de i en periode problemer med å betjene gjelden, så baller lånekostnadene på seg gjennom gebyrer av ulike slag.

At finansieringsselskapene opprettholder en god eller tilfredsstillende lønnsomhet, garanterer etter mitt skjønn ikke at den kredittvurderingen eller kunderådgivningen som gjøres er så god som ønskelig. Man har her å gjøre med kompetanse- og informasjons­problemer av flere slag. Kundene har ofte for dårlig forståelse av hva lånene virkelig koster og av hvor stor gjeld de vil kunne betjene fremover. Långiverne vet på sin side for lite både om kundene evne og vilje til å betjene sin gjeld. Finansministeren er for øvrig opptatt av at markedsføringen overfor lånekunder gjøres på en slik måte at kunden kan gjøre mest mulig veloverveide valg. Vi vil i den sammenheng passe på at eventuelle tiltak ikke rammer tilgangen til kreditt for dem som både har evne og vilje til å betjene kostbare forbrukslån.

Forbrukernes sparemønstre er under endring. Vanlige forbrukere påtar seg en økende andel av risikoen ved at finansielle aktiva kan endres i verdi. Å avskjære forbrukere fra å spare i fond eller i forsikringer med investeringsvalg, er ikke riktig. Men det er desto viktigere å sikre at slike spare- og forsikringsordninger er underlagt en betryggende regulering. Dette handler mye om å sikre at kundene blir informert om, og oppfatter, den risikoen som foreligger. Et dilemma i forhold til regulering av risikofylte investeringer er at selve lovreguleringen kan markedsføres og oppfattes som en garanti for trygghet.

I internasjonal sammenlikning tar norske husholdninger i dag en ganske betydelig renterisiko. Vi har liten bruk av fastrenteavtaler. Vi vet ikke alt om hvorfor Norge skiller seg ut her. Jeg vil imidlertid anta at oppfattelsen av risikoen ved å låne langsiktig med flytende rente, kan være dårligere enn man kunne ønsket. Det er imidlertid viktig at det er de riktige husholdningene som tar renterisiko. Med riktige mener jeg de husholdningene som både har økonomiske evne til å ta risikoen, og som har en god forståelse av hvor stor risikoen faktisk er.

At særlig forbrukere har et betydelig kompetanse- og informasjonsmessig underskudd i forhold til leverandørene, er i og for seg ikke unikt for finansnæringen. Det er konsekvensene av feilvalg for kunden som begrunner deler av reguleringen av nettopp denne næringen. Fordi tillit står så sentralt i finansnæringen er i bunn og grunn gode spilleregler i finansmarkedene en form for infrastruktur som bidrar til god flyt og lave transaksjonskostnader.

En vesentlig del av regelverksendringene på området har sammenheng med våre forpliktelser etter EØS-avtalen. EU ønsker et harmonisert regelverk, men overlater likevel et handlingsrom til de nasjonale myndighetene. En fornuftig utnyttelse av handlingsrommet er en viktig utfordring for norske myndigheter på finansmarkedsområdet.

Av det jeg har sagt om politiske prioriteringer så langt, følger det at denne regjeringen i finansmarkedsspørsmål vil legge vekt på hensyn som det har vært og er bred politisk enighet om. Dette medfører ikke nødvendigvis at beslutningene blir de samme uansett regjering. Denne regjeringen, ikke minst Finansministeren, er særskilt engasjert i at forbrukere skal ha en tilstrekkelig beskyttelse i møtet med finansnæringen - som ofte markedsfører kompliserte produkter med usikre utfall, og hvor potensialet for ødeleggende tap kan være stort. Jeg kan vel her driste meg til å si at denne regjeringen generelt vil legge større vekt på forbrukerhensyn enn den forrige.

Når det gjelder finansielle tjenester som tilbys norske forbrukere, vil jeg bemerke at finansavtale­lovens plikter knyttet til informasjon, frarådning og annet, gjelder for enhver finansinstitusjon som tilbyr eller markedsfører sine tjenester i Norge. Hvor effektiv finansavtaleloven er – eller kan gjøres – i forhold til å ivareta viktige forbrukerhensyn, har jeg foreløpig ikke full oversikt over. Som dere er kjent med sorterer finansavtaleloven under Justisdepartementet. Et nærmere samarbeid mellom Finansdepartementet, Justisdepartementet og eventuelt Barne- og familiedepartementet, synes nærliggende. Det konkrete må vi eventuelt komme tilbake til.

Husholdningenes gjeldsvekst
Husholdningenes gjeldsvekst har vært høy de siste fem årene. Gjelden utgjør nå en større andel av deres disponible inntekt enn på slutten av 1980-tallet. Til tross for at veksten i bolig­prisene har avtatt noe, og ventes å avta ytterligere i årene fremover, indikerer fremskrivninger fra Norges Bank at veksten i husholdningenes gjeld kan komme til å bli høy i flere år fremover. Statistisk sentralbyrå har anslått at dersom renten øker med 3 prosentpoeng ved inngangen til 2007, vil over 320 000 husholdninger få en rentebelastning (renteutgifter i prosent av disponibel inntekt) på over 20 prosent. Av disse vil over 110 000 måtte bruke mer enn 30 prosent av inntekten til å betale renter.

Kredittilsynet og Norges Bank overvåker finansmarkedene kontinuerlig, med et tydelig fokus på den finansielle stabiliteten. Begge institusjoner har i sine senere rapporter vurdert utsiktene til finansiell stabilitet på kort sikt som gode eller tilfredsstillende. Dette har blant annet sammenheng med de gode konjunkturene og de lave tapene på utlån i bankene.

Samtidig kommer det frem at den sterkt voksende og ujevnt fordelte gjeldsbelastningen i husholdningene, representerer et usikkerhetsmoment på lengre sikt. Usikkerheten gjelder særlig hvordan husholdningenes sparing vil påvirkes av en høyere rente eller et bortfall av inntekt. En vesentlig økning i husholdningenes sparing vil bety svekket etterspørsel etter varer og tjenester, og innebære en risiko for at bankene får økte tap på utlån til foretakene.

Jeg vil si litt mer om forholdet mellom gjeldsoppbyggingen i husholdningene og boligprisveksten. Norges Bank publiserte i fjor en undersøkelse av boligprisutviklingen i et ”hundreårs­perspektiv”. Med forbehold om at tallmaterialet er usikkert, tyder undersøkelsen på at boligprisene kan svinge sterkt. Det sterke boligprisfallet fra 1982 til 1987 er sånn sett ikke helt unikt. Videre tyder undersøkelsen på at selv om nedturene i boligmarkedet i det lange løp domineres av oppturene, så har ikke realpris­utviklingen vært så sterk som mange synes å legge til grunn ved kjøp av bolig. Når jeg nevner Norges Bank, bør jeg tilføye at sentralbanken mener å kunne forklare en vesentlig del av boligpris­utviklingen i de senere årene ut fra utviklingen i rentenivå, arbeidsledighet og andre målbare faktorer. I siste stabilitetsrapport gis det likevel uttrykk for at boligprisene nå kan synes noe høye.

For bankene representerer boligprisveksten en verdiøkning i sikkerhetene for de enkelte utlån. Mange mindre leiligheter i sentrale strøk har i løpet av de siste 10 til 12 årene mer enn tredoblet sin markedsverdi. Dersom størrelsen på utlånene hadde stått stille i denne perioden, ville bankenes reelle sikkerhet ha steget kraftig. Men utlånene har vokst sterkt, og bankene synes nå dessuten å være villige til å øke maksimal belåningsgrad noe. Dette gjelder særlig i forhold til unge lånekunder med antatt gode fremtidige inntektsmuligheter. Men også i forhold til eldre boliglånskunder aksepteres det nå en høyere belåningsgrad enn før. Tanken synes å være at det ikke lenger er så viktig at gjelden nedbetales i låntakers levetid. Så lenge bankens oppfattede sikkerhet er god, så kan jo en eventuell restgjeld gjøres opp med boet.

Jeg er fullstendig klar over at pantesikrede forbrukslån av denne typen oppattes som svært trygge for bankene, og med god grunn. For meg synes det imidlertid like klart at mange på forhånd har gjort anslag på sin fremtidige arv, og at disse anslagene kan ha påvirket deres økonomiske disposisjoner – herunder opplåning. Men mindre det er stor åpenhet i familien om forhold av betydning for arv – et tema som for øvrig er ganske følsomt – kan derfor økt belåningsgrad hos foreldregenerasjonen redusere barnas fremtidige gjeldsbetjening.

Bankenes utlånsvilje synes å variere over tid. Kanskje tenker en del av de som fikk avslag på søknader om boliglån da boligprisene var som lavest i første halvdel av 1990-tallet på den verdistigningen de kunne oppnådd om lånesøknadene hadde blitt innvilget. Jeg ser det som viktig at vi unngår en situasjon der bankene låner ut over en lav sko inntil økonomien eventuelt går inn i en nedgangsperiode. Jeg tror mange i bankledelsene rundt omkring er opptatt av bankens samfunnsansvar. Samtidig kan bankledelsen føle at det er vanskelig å føre en utlånspraksis som ikke i det minste kan gi opprettholdelse av dagens markedsandeler.

For å oppsummere denne nokså omfattende drøftelsen av lånemarkedet, mener jeg det er viktig at bankene bestreber seg på ikke å opptre på en måte som kan virke pro-syklisk eller selvforsterkende i forhold til konjunkturutviklingen. Risikoen for en bankkrise er beskjeden, men risikoen for en mer eller mindre omfattende gjeldskrise særlig for utsatte grupper skal vi likevel ikke ignorere. Dette er et tema som den nye regjeringen er opptatt av.

Basel II
Bakgrunnen for minstekrav til ansvarlig kapital i finansinstitusjonene er at disse skal ha en buffer for å stå imot den risiko for tap som de påtar seg gjennom sin virksomhet. Kravet til ansvarlig kapital sikrer solide finansinstitusjoner, og er dermed en sentral del av finansmarkedsreguleringen, og som det også er tverrpolitisk enighet om.

Hovedformålet med endringene i kapitaldekningsregelverket er å gjøre kravet til ansvarlig kapital mer risikosensitivt, slik at kapitalkravet hver enkelt institusjon står overfor skal samsvare bedre med underliggende risiko i institusjonen. Høy risiko skal kort og godt motsvares av høyere ansvarlig kapital. Regelverket vil i større grad enn tidligere åpne for bruk interne risikostyringsmodeller for beregning av kapitaldekningskrav. De nye bestemmelsene endrer beregningsgrunnlaget for kredittrisiko. I tillegg innføres et eksplisitt krav til ansvarlig kapital for operasjonell risiko. Beregningsgrunnlaget for markedsrisiko og regelverket om ansvarlig kapital endres i liten grad. Utover minimumskravet til ansvarlig kapital er alle institusjoner påkrevd å ha en prosess for å vurdere sitt kapitalbehov i forhold til samlet risikoeksponering. Tilsynsmyndigheten skal vurdere disse prosessene, og det er foreslått å utvide myndighetenes mulighet til å stille kapitalkrav utover de kalkulerte kapitalkravene. Markedsdisiplinen skal styrkes gjennom strengere krav til offentliggjøring av informasjon.

Det kan se ut til at norske banker kan få betydelige lettelser i kapitalkravet som følge av endringene. Dette skyldes blant annet at norske banker har en relativt stor andel boliglån og lån til personmarkedet, som vil få en lavere vekting enn under gjeldende regelverk. Det nye regelverket kan, gitt at kravet er bindende, føre til en vridning i hvilke områder av driften bankene oppfatter som mest lønnsomme. Lettelser i kravene knyttet til boliglån og lån til personmarkedet kan gjøre det mer attraktivt å tilby slike lån, og dermed stimulere bankenes utlånsiver i disse markedene. Det er ingen tvil om at det nye kapitaldekningsregelverket reiser en rekke viktige problemstillinger. Det er blant annet fra flere hold pekt på faren for at de nye kapitaldekningsreglene virker pro-syklisk.

Jeg kan opplyse om at Finansdepartementet tar sikte på å sende forslag til implementering av Basel II i norsk lov på høring i løpet av kort tid.

Likviditetskrav for banker
Departementet arbeider for tiden også med omlegging av likviditetsbestemmelsene. Hovedpunktene i omleggingen er å avvikle gjeldende kvantitative krav, og erstatte dette med et kvalitativt. Endringene er en oppfølging av banklovkommisjonens forslag, som har vært på høring. Det tas ikke sikte på noen ny alminnelig høring av lovendringene, og det arbeides med sikte på å fremme et lovforslag for Stortinget til våren. Det vil imidlertid sannsynligvis være behov for utfyllende forskrifter til loven, som vil bli sendt på høring på vanlig måte.

Obligasjoner
Finansbransjen og departementet har over lengre tid lagt ned en betydelig innsats for å utvikle gode rammevilkår for finansiering av utlån i obligasjonsmarkedet gjennom reglene i finansieringsvirksomhetsloven kap. 2 underkap. IV om obligasjoner med pantesikkerhet i utlånsportefølje.

Revidert utkast til forskrift om obligasjoner med pant i utlånsportefølje ble sendt på høring 18. mars 2005 med høringsfrist 5. mai. Gjennomgangen av høringen viste dessverre at det ikke var hjemmel i finansierings­virksomhetsloven kap. 2 underkap. IV til å fastsette alle ønskelige forskriftsregulering. I etterkant av høringen ble man også klar over at rettsvernsregelen i finansierings­virksomhets­loven § 2-29 medfører visse uheldige administrative følger og kostnader for kredittforetakene. Det ble også pekt på at finansavtaleloven § 45 om krav til samtykke kom til anvendelse, jf. panteloven § 1-3 annet ledd. På denne bakgrunn er det nødvendig å utforme forslag til nødvendige lovendringer. Departementet arbeider for tiden med et utkast til høringsnotat om endringer i disse reglene. Det er imidlertid ingen tvil om at dette er en komplisert felt.

Jeg har forstått det slik at blant annet FNH er godt kjent med denne prosessen, og holdt orientert om de forslag til endringer som kan være aktuelle.

Spesialfond
Videre arbeider departementet med proposisjon om såkalte spesialfond. Siktemålet er å legge frem forslag til lovregler om dette i april 2006.

Det er en gjennomgående utfordring i dette arbeidet å utforme et regleverk som er tilstrekkelig fleksibelt i forhold til behovet for å kunne ta i bruk andre investeringsstrategier enn tradisjonelle verdipapirfond for å skape nye attraktive fondsprodukter, samtidig som investorvernet holdes på et forsvarlig nivå. Man må balansere hensynet til investorvern mot behovet for handlefrihet og fleksibilitet slike fond må ha for å kunne fungere i tråd med intensjonene bak dem.

Bakgrunnen for forslaget er bl.a. en erkjennelse av at slike fond kan gi et verdifullt bidrag til det finansielle systemet og gi investorer et økt tilbud av kollektive plasseringsmuligheter. En rekke andre land har åpnet for etablering av slike fond.

Meglernes rolle ved flytting av kommunal tjenestepensjon
I finansnæringen har en de senere årene har fokusert stadig sterkere på behovet for en klar og tydelig rolledeling mellom selger og rådgiver. I grensegangen mellom salg og rådgivning er det konflikter som også meglere og agenter bør merke seg og være bevisste.

Ofte kommer det politiske engasjement i slike saker tydelig frem i form av ulike spørsmål fra stortinget. Stortingsrepresentant Tore Hagebakken fra Arbeiderpartiet stilte nylig følgende spørsmål: ” Vil statsråden sørge for klargjøring av reglene om rådgivere og megleres rolle ved vurdering, innkjøp og flytting av tjenestepensjon i kommunesektoren, slik at en sikrer uhildet rådgivning i forhold til flytteprosesser i kommunesektoren?”

Finansministeren svarte her blant annet at: ”Etter min mening innebærer de nylig vedtatte lovreglene for forsikringsformidlere, som i forhold til meglere er en videreføring av gjeldende rett, en tilstrekkelig generell regulering av forsikringsmegleres virksomhet. Det vil etter mitt syn neppe være hensiktsmessig å forby meglere å gi råd om forsikringsdekning. Dette utelukker imidlertid ikke at de som ønsker det kan innhente råd fra ett foretak, men kjøpe forsikring gjennom et annet foretak.” Finansministeren varsler for øvrig i brevet at hun vil ta initiativ til at de problemstillinger som tas opp av Hagebakken, blir vurdert nærmere.

Hagebakken stilte også blant annet følgende spørsmål:

” Vil statsråden vurdere en lovendring slik at det også for livs- og pensjonsforsikring er kunden som må betale meglerhonoraret og ikke det valgte forsikringsselskap?”

I Finansministerens svar heter det blant annet at:

”Regelverket om forsikringsmeglere inneholder ikke nærmere regler om hvordan honorar til forsikringsmeglere skal dekkes. Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) utarbeidet imidlertid i 2002 en bransjenorm for godtgjørelse av forsikringsmeglere innenfor skadeforsikring. Bransjenormen er en anbefaling fra FNH, og det enkelte skadeforsikringsselskap melder selv fra om det ønsker å benytte normen. Det er ikke utarbeidet en tilsvarende bransjenorm for livsforsikringsselskapene.”

Og videre at:

”Som et utgangspunkt mener jeg det kan være hensiktsmessig at bransjen selv utarbeider normer for godtgjørelse av meglere, slik det er gjort innen skadeforsikring. Etter min mening vil det være ønskelig at bransjen tar initiativ til å utarbeide en tilsvarende bransjenorm for livsforsikrings­selskapene, og jeg vil på hensiktsmessig måte ta et initiativ overfor bransjen om dette. Jeg legger til grunn at det blir gjort en rask avklaring. Dersom en slik bransjeregulering uteblir, eller ikke virker etter intensjonen, vil jeg vurdere nærmere om det bør innføres regler om at meglerprovisjon skal dekkes av kunden.” Jeg vil for øvrig understreke at det som nevnt legges opp til en rask avklaring.

Obligatorisk tjenestepensjon
Arbeidet med reform av folketrygden har ført til mer oppmerksomhet om pensjoner i arbeidsforhold, som skal supplere ytelser fra folketrygden. Dersom arbeidet går gjennom, og jeg må understreke at alt foreløpig tyder på det, får finansnæringen for første gang ansvaret for å forvalte en bredt anlagt del av det lovpålagte pensjonssystemet i Norge. Dette gir næringen nye muligheter, men også et ansvar. Blant annet må næringen være seg bevisst at dette kan føre til økt fokus på kostnader, service og konkurranseforhold.

Et bredt flertall i Stortinget ble i vår enige om at det skal innføres obligatorisk tjenestepensjon (OTP). Stortinget vedtok 26. mai 2005 å be Regjeringen om å iverksette det videre arbeidet med en pensjonsreform i tråd med de prinsipper som det brede flertallet var enige om. Det tas for øvrig sikte på å legge fram en stortingsmelding i løpet av våren 2006 med forslag til ny opptjeningsmodell for alderspensjon i folketrygden.

Banklovkommisjonen ble gitt i oppdrag å utrede og å utarbeide utkast til lov om obligatorisk tjenestepensjon. Banklovkommisjonens enstemmige utredning, NOU 2005: 15, ble overlevert til Finansdepartementet 1. juli 2005. Utredningen ble sendt på høring samme dag, med høringsfrist 8. august 2005. Banklovkommisjonens utredning var basert på prinsippene i stortingsvedtaket. I høringen var det bred tilslutning til Banklovkommisjonens forslag.

Basert på utkastet fra Banklovkommisjonen, fremmet Finansdepartementet 7. oktober 2005 Ot.prp. nr. 10 (2005-2006) om lov om obligatorisk tjenestepensjon. Finansministeren foreslo ikke endringer i dette forslaget. Proposisjonen er nå til behandling i finanskomiteen, og det er ventet at nye lovregler vil bli vedtatt slik at de kan settes i kraft fra 1. januar 2006 . Finansdepartementet er opptatt av at markedsføringen av OTP foregår på en ryddig og ordnet måte. Finansdepartementet sendte derfor et brev til Kreditttilsynet 12. desember i år hvor vi ba om at Kredittilsynet følger med på at institusjonene i sin markedsføring av OTP gir korrekt informasjon om de krav lovforslaget- og senere vedtatt lo v- setter til slike pensjonsordninger.

Produktpakker
Til slutt, noen få ord om produktpakker. En endringsforskrift, som gjør forbudet mot produktpakker gjeldende ved salg av finansielle tjenester til også andre enn forbrukere, ble fastsatt av finansdepartementet 1. desember 2005. Endringen får virkning fra årsskiftet. Produktpakkeforskriften begrenser en finansinstitusjons adgang til å sette betingelser om samtidig kjøp av flere tjenester, og å innrømme en kunde særlig gunstige vilkår på betingelse av at dette gjøres.

Prisavslag som følge av en kostnadsreduksjon er fremdeles tillatt. Det samme gjelder produkter som har en naturlig sammenheng. Kredittilsynet avgjør i tvisttilfeller. Produktpakkeforskriften har til hensikt å gjøre markedet mer oversiktlig for etterspørrere, og forhindre konkurranseskadelig atferd hos tilbyderne. Forslaget er også særlig motivert av innføringen av obligatorisk tjenestepensjon.

Avslutning
Nå har jeg i siste del av foredraget vært inne på en del konkrete tema som er aktuelle i departementet og for finansnæringa. Flere kunne sikkert vært nevnt. Jeg har tatt det så grundig for å få presentert de helhetlige resonnementene i departementet – jeg legger for øvrig til grunn at disse temaene er godt kjent for dere.

Jeg vil nok en gang takke for muligheten til å holde et slikt foredrag for dere på møtet i dag, og jeg gjentar ønsket om god samhandling, til beste både for næringa og for de brede samfunnsinteressene.

Takk for oppmerksomheten!