God sosial skatteprofil

Statssekretær Geir Axelsen (Ap), Dagsavisen 01.12.05

Regjeringen forslag til skatteopplegg for 2006 gir en omfordeling fra et lite mindretall med høye inntekter og formue til en stor gruppe vanlige lønnsmottakere.

For folk med bruttoinntekter over 750 000 kroner vil samlet skatteskjerping i Regjeringens opplegg være på 2,1 milliarder kroner sammenlignet med skattereglene i 2005. Dette er bare 3,4 prosent av alle skatteyterne som dermed skal dele på å betale en ganske stor skatteøkning.

Bildet er motsatt for folk med inntekter under 750 000 kroner. Disse vil få en samlet skattelette på 1 milliard kroner, altså en mer begrenset skattelette som fordeles på mange mennesker.

Selvsagt vil det være mulig å finne mange enkelteksempler på skatteytere som bryter med hovedbildet over. I gruppen med over 750 000 kroner i inntekt vil det være skattytere som får lettelser, men også skattytere som får langt større skjerpelser enn gjennomsnittet i gruppen. Men det rokker ikke ved at hovedprofilen i Regjeringens skatteopplegg bidrar til mer rettferdig fordeling.

Mye av kritikken mot Regjeringens skatteopplegg knytter seg til gjennomføringen av skattereformen. Den består av to komponenter, nemlig å øke skatten på aksjeinntekter og å senke skatten på arbeid. For aksjeinntekter økes høyeste marginalskattesats med hele 20 prosentpoeng, mens for arbeid senkes høyeste marginalskattesats med drøyt 7 prosentpoeng.

Begrunnelsen for denne systemendringen er å få til mer lik beskatning av like inntektsnivå. I dag klarer en del å få redusert skatten ved å organisere seg som selskap og dermed bare betale 28 prosent skatt i stedet for å betale høyeste marginalskatt på arbeid som er 61,5 prosent.

LO har hevdet at det ikke er nødvendig å senke toppskattesatsene og dermed senke marginalskattesatsen på arbeid for å gjennomføre skattereformen. De mener det er nok å bare øke skatten på kapital.

• Resultatet ville bli en fordobling av forskjellen i marginal­skatt mellom arbeid og kapital til 13,3 prosentpoeng. Jo større denne forskjellen blir, desto sterkere motivasjon vil det selvsagt være for skatteytere til å tilpasse seg vekk fra den høyere skatten på arbeid ved å opprette et eget selskap. Denne muligheten vil være størst for folk i privat nærings­liv og i frie yrker, og gjennom­gående vil det være dem med høyest inntekt som har de største fordelene og mulighetene til å tilpasse seg slik.
• Det er hevdet at det er få skatteytere som egentlig har mulighet til å tilpasse seg. Men for det første vil dette bli langt enklere å få til fra 2006 fordi delingsmodellen oppheves. For det andre viser all erfaring at antallet som utnytter åpenbare hull i skattesystemet vil øke over tid. For det tredje er både mulighetene og motivene til å tilpasse seg størst blant dem som har de høyeste inntektene. I de høyeste inntektsklassene finner vi få offentlig ansatte og lønnsmottakere som ikke kan tilby arbeidskraften sin via et eget selskap. Store satsforskjeller mellom arbeid og kapital vil dermed virke som en særskilt skatt på dem som ikke kan omorganisere seg, sammenlignet med dem som kan gjøre dette. Det er vanskelig å se at det skulle være et særlig rettferdig skatteprinsipp.
• Det er en fordel med størst mulig grad av tverrpolitisk enighet omkring hovedprinsippene i skattesystemet. Innføring av utbytteskatt, som er høyere enn utbytteskatten som Bondevik-regjeringen avviklet i 2002, er en viktig seier, ikke minst at det nå skjer med støtte fra et bredt flertall. Partiene i Bondevik-regjeringen mente utjevning av skatt på arbeid og kapital også måtte skje gjennom lavere skatt på arbeid, ikke bare gjennom økt skatt på kapital. Tilsvarende heter det i Soria Moria-erklæringen og i Arbeiderpartiets partiprogram at en vil utjevne skatten på arbeid og kapital, blant annet gjennom økt utbytteskatt. Denne Regjeringen har nå reversert to av de fem prosentene i senkede toppskattesatser i trinn 1 som Bondevik-regjeringen foreslo. Hvis hele satsreduksjonen skulle trekkes tilbake, ville vi i tilfelle brutt med den balansen som flere partier mente var nødvendig. I verste fall kunne det gjøre at også utbytteskatten ble mer utsatt i tilfelle endrede politiske flertall i framtiden.

Sammenlignet med 2005, har Regjeringen foreslått å øke skatte- og avgiftsnivået med om lag 3 milliarder kroner. Det gjenstår dermed om lag 2 milliarder kroner som en kan vurdere å trekke inn i forbindelse med fremtidige budsjetter for å komme tilbake til skattenivået fra 2004 slik regjeringspartiene skrev i Soria Moria-erklæringen.

På denne bakgrunn blir det feil når LO hevder at en full reversering av lettelsene i toppskatten ville gitt rom for viktige satsinger på utgiftssiden. Så lenge samlet skatte- og avgiftsnivå ikke skal øke mer enn 3 mrd kroner neste år kunne en eventuell isolert økning i toppskatten ikke gi grunnlag for annet enn omdisponeringer innenfor skatte- og avgiftsområdet.

Dersom LO mener at skatter og avgifter burde økes med 2 milliarder mer enn i Regjeringens forslag for 2006, er det gode muligheter for at dette ønsket kan bli oppfylt i løpet av stortingsperioden.