Velferd og rettferdig fordeling

Finansminister Kristin Halvorsen (SV), LO-aktuelt 19/2005

Med vårt forslag til statsbudsjett har vi tatt de første viktige stegene mot et mer solidarisk samfunn. Vi har prioritert velferd og mer rettferdig fordeling.

Jeg synes vi har brukt den første måneden godt. Etter å ha arvet et budsjett fra den Høyredominerte Bondevik-regjeringen, har vi flyttet på 8,1 milliarder kroner, vi har en langt mer sosial profil på skatteopplegget vårt og vi øker skatte- og avgiftsinntektene for å styrke velferdsordningene og det offentlige tjenestetilbudet.

Det folk flest vil merke neste år er den kraftige veksten i kommunenes inntekter. Kommuner landet rundt får neste år 5,7 milliarder kroner mer til å bedre det lokale velferdstilbudet. Dette er penger som med lokal fornuft og forstand vil bli brukt der behovene er størst, enten det er bedre skoletilbud eller styrket eldreomsorg.

Etter at vi la fram statsbudsjettet har enkelte prøvd å skape et inntrykk av at de som tjener mest får store skatteletter. Det er feil. Sannheten er at Flertallsregjeringen fjerner muligheten for å slippe unna med lav skatt på kapitalinntekter. Vi skjerper utbytteskatten og vi øker formueskatten. Vi er i ferd med å tette det gapet i skattesystemet, som har gjort at de som har hatt mest har betalt minst skatt.

Det er bred enighet om at en slik reform, hvor vi først og fremst øker skatten på kapital, også krever at vi reduserer noe på de høyeste marginalskattene på lønn. Gjør vi ikke det, vil det fremdeles være lukrativt å tilpasse seg slik at lønn framstår som kapitalinntekt.

Slik vil skattetilpasningen fortsette, og tilliten til skattesystemet undergraves. Men denne regjeringen har valgt en langt mer forsiktig lettelse i toppskatten enn det som Bondevik-regjeringen foreslo. Derfor har vi reversert om lag 2,3 milliarder kroner i skattelette for de som betaler toppskatt.

Enkelte medier har grepet fatt i denne isolerte effekten på toppskatt og regnet seg fram til at enkelte høytlønte har fått store skatteletter. Men disse enkelteksemplene gir et feilaktig bilde. Vi vet for eksempel at for de som har over 1 million i inntekt utgjør aksjeinntekt i gjennomsnitt nesten halvparten av inntekten. De med så høye inntekter hadde dessuten i gjennomsnitt vel 6 millioner kroner i bruttoformue i følge 2003-tall. Derfor har vi stanset den forrige regjerings forslag om å fjerne formueskatten, men tvert om skjerpet regelverket her.

Mer interessant enn å se hvordan vårt opplegg slår ut for de få som har veldig høy lønnsinntekt, er det derfor å se hvordan det virker for alle de som har høy inntekt totalt. Når vi tar hensyn til det faktum at de aller fleste høytlønnede har store deler av inntekten sin fra kapital, og da først og fremst fra aksjeutbytte, blir fordelingseffekten synlig:

En med 200.000 i total inntekt får 500 kroner i skatte lette

En med 500.000 i total inntekt får 900 kroner i skatte lette

En med 2.000.000 i total inntekt får 34.700 i skatte skjerpelse

En med 5.000.000 i total inntekt får 251.900 i skatte skjerpelse.

Vi har lagt om minstefradraget slik at de med lavere inntekter vil få en større andel av lettelsene enn med Bondevik-regjeringens forslag. Men for de med lave inntekter er det heller ikke skatteletter som betyr mest. For disse vil bedre velferdstilbud, blant annet som følge av den store satsingen på kommunene og barnehagene, bety langt mer.

Ved blant annet å vri skattesystemet i en mer rettferdig retning, har vi økt skatteinntektene med om lag 3 milliarder kroner sammenlignet med skatte- og avgiftsnivået i 2005. Det gir rom for å styrke våre felles velferdsordninger. Med dette innfrir vi vårt løfte fra valgkampen om en ny kurs for den økonomiske politikken, der vi prioriterer fellesskapet framfor skattelettelser.