I Dagens Næringsliv 2. mai skriver BI-professor Ole Gjems-Onstad at manglene i skattereformen er så tydelige at det bare er prestisje som står i veien for nødvendige endringer. Jeg vil minne om at skattereformen har en bred faglig og politisk forankring: Reformen er basert på Skatteutvalgets anbefalinger fra 2003 og fikk bred oppslutning i Stortinget da den ble lagt frem av Bondevik-regjeringen. Den rød-grønne regjeringen har fulgt opp og gjennomført viktige deler av reformen. Det er derfor litt uklart hvem sin prestisje som står på spill.

Det vil som regel være behov for justeringer etter store skattereformer, selv om prinsippene og hovedtrekkene bør ligge fast. Den offentlige debatten er viktig for å belyse mulige svakheter som bør utbedres. Gjems-Onstad er en kritisk deltaker i denne debatten.

Gjems-Onstad mener fritaksmetoden, som sikrer at det ikke blir ekstra skatt når aksjer eies av selskaper, er for generøs. Målet med skattereformen er imidlertid ikke å skjerpe selskapsbeskatningen eller hindre kapitalflyten i selskapssektoren. Derfor skattlegges overskuddet kun én gang i selskapet, og én gang når det tilfaller personlige aksjonærer som utbytte eller gevinst. Det tidligere systemet for å unngå denne typen kjedebeskatning var for øvrig vel så ”generøst” som fritaksmetoden. Da hadde en heller ingen utbytteskatt på personens hånd.

Gjems-Onstad mener videre at opplysningene i aksjonærregisteret er ukorrekte og ikke gode nok som grunnlag for skjermingsmodellen. Inngangsverdiene på aksjer ble fastsatt på nytt i 1992, og var nødvendig også i det gamle systemet for beregning av aksjegevinster. Fra og med 2006 vil kostpris bli fastsatt og kontrollert ved ligningen for det året aksjen erverves. Det vil gjøre det enklere for aksjonæren å dokumentere kostprisen, og lette kontrollarbeidet for ligningsmyndighetene.

Jeg er sterkt uenig i at skattereformen innebærer ”rigide og upraktiske regler for å inndrive fillebeløp”, mens den ”åpner låvedøren for milliarder”. Med skattereformen har vi fjernet omgåelsesmulighetene knyttet til delingsmodellen, og vi har kunnet oppheve både kompliserte og omstridte regler i det gamle systemet. Vi har oppnådd en omfordeling av skattebyrden for høyinntektsgrupper fra lønn til kapitalinntekt, og en omfordeling fra dem med høye inntekter til dem med lave inntekter.