I DN sist lørdag kaller Stein B. Hauglid det et ran at kontolånene til staten som Folketrygdfondet forvalter, skrives ned, og at jeg med dette stjeler 98 milliarder kroner. Det gjør han selv om han innser at man blir verken rikere eller fattigere av å gi lån til seg selv. Vi – fellesskapet – eier jo ikke bare den fordringen som Statens pensjonsfond – Norge har på statskassen, men vi ”eier” også statskassens forpliktelse. Når man ser staten under ett, må gjeld og fordring motregnes, og vår felles nettoformue blir helt upåvirket av størrelsen på kontolånene. (Det er liten glede i en sammenrullet seddelbunke i høyre bukselomme dersom det ligger et gjeldsbrev i venstre bukselomme på det samme beløpet.)

Grunnlaget for Hauglids indignasjon synes å være at pengene i Statens pensjonsfond er sparepenger som ikke må ”skaltes og valtes med”. Problemet er bare at kontolånene ikke er sparepenger. Statens pensjonsfond som et uttrykk for fellesskapets oppsparte midler, blir dermed oppblåst når disse lånene regnes med.

Det er riktig som Hauglid skriver, at kapitalen i Statens pensjonsfond – Norge er et resultat av innbetalinger som skattebetalerne har gjort for å sikre folketrygden. Tanken var at trygden i stor grad skulle finansieres med trygdeavgiftene og arbeidsgiveravgiften. Etter at fondet ble etablert samtidig med folketrygden i 1967 fulgte flere år med fondsoppbygging. Det skapte grunnlag for at statskassen kunne låne av fondet. Kapitalen ble plassert bl.a. i Husbanken og Lånekassen for utdanning og finansierte utlån til befolkningen.

Det tok imidlertid ikke lang tid før folketrygden ble utbygd og ytelsene økte, men inntektene holdt ikke tritt. Som følge av dette skjedde en viktig endring i 1976. Statstilskuddet til folketrygden fastsettes fra og med dette året til det beløp som gir balanse mellom folketrygdens inntekter og utgifter. Det vil si at statskassen fra nå av bærer det hele og fulle ansvaret for å finansiere folketrygden. Fra det samme tidspunkt stopper tilskudd til fondet opp (med unntak av to mindre tilskudd i 1978 og 1979). De statlige tilskuddene på i alt 11,8 milliarder kroner har med avkastning vokst til 83,2 milliarder kroner ved sist årsskifte (utenom kontolånene).

Med den økte kapitalen har Folketrygdfondet blitt en viktig aktør i det norske kapitalmarkedet. I de retningslinjene som Regjeringen legger fram i Revidert nasjonalbudsjett 2006, skal Statens pensjonsfond – Norges rolle som langsiktig, finansiell investor videreføres og styrkes. Det finansielle perspektivet er viktig. Ifølge lov om Statens pensjonsfond skal fondet både understøtte statlig sparing for finansiering av folketrygdens pensjonsutgifter og underbygge langsiktige hensyn ved anvendelsen av petroleumsinntektene.

Statens pensjonsfond ble opprettet nettopp for å synliggjøre at staten – fellesskapet – sparer til framtidige pensjoner. Denne sparingen er betydelig, 1473 mrd. kroner ved årsskiftet, men dekker langt fra folketrygdens forpliktelser til allerede opparbeidede alderspensjoner, som i Revidert nasjonalbudsjett anslås til 3718 milliarder kroner. Fremtidige petroleumsinntekter vil fortsatt bidra til statlig sparing framover, men pensjonsforpliktelsene vil om få år øke raskere. Det er derfor store finanspolitiske utfordringer knyttet til å finansiere framtidige pensjoner. Også andre aldersrelaterte utgifter vil vokse sterkt og presse budsjettene. Disse utfordringene understreker hvor viktig det er å føre en finanspolitikk som er forsvarlig på lang sikt. Regjeringen har forpliktet seg til å føre en forsvarlig finanspolitikk som legger handlingsregelen til grunn. Bare i 2006 regner vi med et samlet overskudd på offentlige budsjetter på over 370 milliarder kroner. I motsetning til kontolånene er dette reell sparing som kommer både oss og våre etterkommere til gode i årene fremover. Det kan vel neppe kalles et milliardtyveri?