Hakk i plata fra Gjems-Onstad

Professor Ole Gjems-Onstad kommer gang på gang, senest i VG 15. september, med feilaktige påstander om Regjeringens skattepolitikk. Han er åpenbart misfornøyd med at regjeringspartiene har gjennomført den skattereformen som samtlige partier på Stortinget har stemt for, og som er basert på Skauge-utvalgets anbefalinger.
 
Selv når Gjems-Onstad er enig med oss, må han pakke det inn i kritikk. Han ser åpenbart fornuften i at Regjeringens krever inn store deler av rederienes skattegjeld ved overgangen til et gunstig skatteregime. Men han får seg ikke til å si det uten å legge inn spark mot finansministeren for skattereformen (som ikke var tema for hans seneste innlegg).
 
Gjems-Onstad er høylydt motstander av skattereformen, men det er uklart hva han egentlig er for. Det virker som om han er imot toppskatt og formuesskatt, såvel som skattereformens utbytteskatt for eierinntekter. Han er også i mot sentrale deler av den såkalte fritaksmodellen. Den ble vedtatt under regjeringen Bondevik II og innebærer at utbytte og gevinster kan flyttes skattefritt mellom ulike selskaper.

Det er skivebom når skattereformen presenteres som en lettelse for de ”superrike”, mens middelklassen rammes hardt. Det er ikke innført noen lettelse i kapitalbeskatningen under nåværende regjering. Som før reformen skattlegges alt selskapsoverskudd, i likhet med all annen kapitalavkastning, med 28 prosent. Det nye er at høyeste skattesats for aksjeinntekter har økt med hele 20 prosentpoeng, m.a.o. et nytt, skjerpende element i skatteopplegget! Det er en systematisk sammenheng mellom hvor rik du er og hvor mye av inntekten som består av aksjeinntekter. Innføring av utbytteskatt ga en markant omfordeling i mer rettferdig retning.
 
Det er bred enighet om at toppskattelettelser var nødvendig for å oppnå en mer lik beskatning av like inntektsnivå og forebygge tilpasninger. Før kunne yrkesaktive organisere seg som selskap slik at de kun betalte 28 prosent skatt av yrkesinntekten, og ikke høyeste marginalskatt på arbeid (61,5 prosent). Med en lik skatt på inntekter fra aksjer som arbeid er skattesystemet nå blitt mer rettferdig.
 
Men la meg minne om at denne Regjeringens viktigste skattegrep var å reversere de store skattelettelsene som regjeringen Bondevik la opp til, i første rekke for de med høy eller midlere inntekt.
 
Gjems-Onstad gjentar sin påstand om at skattereformen gagner de rikeste fordi skjermingsfradraget settes til en prosentandel av kapitalen som er investert i aksjer. Det er riktig at en eier med mye investert kapital kan ta ut et høyere kronebeløp i årlig skattefritt utbytte enn en med lite investert kapital. Forklaringen ligger i skjermingens formål, som er å sikre kapitaltilgang til risikoinvesteringer. Som nevnt er utbyttet allerede skattlagt én gang som overskudd i selskapene. For å unngå at det blir mindre attraktivt å plassere penger i næringsvirksomhet, er det derfor kun den avkastningen som overstiger det en kunne oppnådd ved å sette pengene i banken som skattlegges ekstra gjennom utbytteskatten.
 
Men man unngår ikke ekstraskatt, skatten forskyves bare til et senere tidspunkt. Så snart det blir utbytteutdeling eller salgsgevinst skal det betales skatt.
 
Gjems-Onstad har et poeng når han peker på at mange ”superrike” tilpasset seg utbytteskatten ved å ta ut ekstra store utbytter før reformen ble iverksatt. Men dette er ikke et argument mot reformen, snarere tvert i mot. Dette viser jo at utbytteskatten ble oppfattet som en reell skatteskjerpelse. Tilpasninger ved innfasingen av en reform er uheldig. Men dette må ikke overskygge målet om et varig, rettferdig og enkelt skattesystem som balanserer næringshensyn og fordelingshensyn.
 
Gjems-Onstads seiler under falsk flagg når han hevder å stå for en mer rettferdig skatteprofil. I virkeligheten ønsker han å fjerne både toppskatten og formuesskatten. Fjerning av toppskatten ville gitt store skattelettelser til høytlønnede og ingen lettelse til flertallet som ikke betaler toppskatt.
 
Gjems-Onstads ”skattepakke” fjerner også formuesskatten, og dermed blir bildet nesten grotesk urettferdig. Det ville gitt en gjennomsnittlig skattelette på 7 millioner kroner til hver av de 100 rikeste i Norge, mens det store flertallet knapt ville merket noe. Det er underlig at Gjems-Onstad vil fjerne formuesskatten når hans hovedkritikk mot skattereformen er at de ”superrike” kan unngå utbytteskatt ved å holde tilbake overskudd i selskapene. Disse overskuddene vil jo øke verdien av selskapene og gi økt formuesskatt! Formuesskatten sikrer at aksjonærene løpende betaler skatt på sine aksjer, i tillegg til skatten som påløper når de tar ut utbytte.