Klimavennlig økonomi

Finansministeres engasjement i klimapolitikken gjør god vilje til reelle, gjennomførbare løsninger. Klimaendringene krever at vi handler raskt. Hvis vi venter, vil utslippsreduksjonene koste mer, skadene vil bli større og den nødvendige tilpasningen til klimaendringene vil bli enda vanskeligere.

Derfor velger regjeringen å trappe opp innsatsen for tiltak mot avskoging i utviklingsland til om lag 3 milliarder kroner årlig. Dette kan bidra til betydelige reduksjoner i de globale utslippene nå i en periode der verden arbeider med å få på plass en ny og mer omfattende klimaavtale.

I Norge er jeg som finansminister ikke bare ansvarlig for budsjettprosessen og den økonomiske politikken, men også for sentrale klimapolitiske virkemidler og for å koordinere regjeringens arbeid med å sikre en bærekraftig utvikling.

Verden må legge om til en mer klimavennlig økonomi. Reduksjon av klimagassutslipp påvirker alle samfunnssektorer og vil ha store økonomiske konsekvenser. Verdens finansministere har derfor en viktig jobb å gjøre, og vi trenger å samarbeide for å skape en felles forståelse. Derfor er jeg på Bali. Her skal jeg gjøre mitt beste for å få finansministrene til å involvere seg.

Prinsippet om at forurenseren skal betale ble slått fast på Rio-konferansen og er anerkjent av de fleste land som et grunnleggende miljøpolitisk prinsipp. I Norge legger vi derfor stor vekt på at alle skal stilles overfor kostnadene ved å forurense. Ved hjelp av økonomiske virkemidler som kvoter og avgifter gjør vi det dyrere å forurense og dermed mer lønnsomt å redusere utslipp. Vi var et av de første landene som innførte CO2-avgift, dette har bidratt både til teknologiutvikling og store utslippsreduksjoner.

For å redusere CO2-utslipp mest effektivt må man gjennomføre utslippsreduksjoner der de koster minst. Det gir mest igjen for pengene og derfor mulighet til å redusere CO2-utslippene ytterligere. En svensk ekspertgruppe avga rapport om norsk bærekrafts- og klimapolitikk i våres. Rapporten konkluderer med at Norge burde legge enda større vekt på kostnadseffektivitet og prinsippet om at forurenseren skal betale. Det skal vi gjøre.

Vi er det første landet utenfor EU som blir en del av EUs CO2- kvotesystem. Bedrifter og virksomheter skal måtte kjøpe kvoter (”tillatelser”) for å slippe ut CO2. Forurenser man mer enn man har kvoter til må man kjøpe flere, og tilsvarende kan man selge kvoter om man slipper ut mindre. Omtrent 40 % av Norges samlede utslipp er omfattet av dette kvotesystemet.

Norge har valgt å dele ut færre kvoter gratis enn landene i EU.
Under en tredjedel av kvotene deles ut gratis, resten må de kjøpe i det euroepiske kvotemarkedet. Når flere blir tvunget til å kjøpe, så vil det bidra til at prisene stiger. Norge går foran med et eksempel til etterfølgelse. Norge har også sagt at vi jobber for at det ikke skal deles ut noen kvoter gratis etter 2012.

Hvis vi skal klare å begrense klimaendringene, må utslippene mye ned. Det krever at alle land bidrar. Norge og andre rike land har et spesielt ansvar. Rike land må redusere sine egne utslipp, men må også bidra til reduksjoner i fattige land. Derfor må vi skape internasjonale avtaler der i-landene hjelper til og finansierer u-landenes deltagelse.

De mest alvorlige konsekvensene av klimaendringer vil komme i den fattige delen av verden, bl.a. i form av tørke, flom og ødelagte avlinger. Dette kan føre til at mange dør og at millioner av mennesker drives på flukt. Norge ønsker å bidra til å finansiere fattige lands tilpasning til klimaendringer.

Vi må i tillegg satse ekstra på forskning, utvikling og miljøvennlig produksjon og forbruk. Regjeringen gir betydelig støtte til teknologiutvikling, blant annet til fangst og lagring av CO2. Denne satsingen kan få stor internasjonal betydning hvis den tas i bruk i andre land. I statsbudsjettet for 2008 foreslår vi også en kraftig økning i bevilgninger til fornybar energi.

For å unngå farlige klimaendringer, mener FNs klimapanel at veksten i utslippene av CO2 må stoppe innen 2015. Deretter må utslippene på verdensbasis ned med mellom 65 og 80 prosent. innen 2050. Vi ønsker en ambisiøs, bred og rettferdig avtale som reduserer utslippene på en effektiv måte. Finansministrenes deltakelse på Bali bør bli begynnelsen på et realistisk arbeid for å nå FNs klimamål. Norge har tatt en sentral rolle i arbeidet for at alle land skal legge om til klimaøkonomi!