Mot bedre vitende

Stein Lier-Hansen fortsetter sin kritikk av økonomiske virkemidler mot klimatrusselen i DN 15.november. Han mener at avgifter ikke virker teknologidrivende raskt nok.

Jeg er enig med Lier-Hansen om at det å redde miljøet krever utvikling av ny teknologi. Vår uenighet går på bruken av økonomiske virkemidler. Det er mitt syn, som jeg deler med Sternrapporten og en rekke studier fra OECD, at økonomiske virkemidler slik som avgifter og kvoter vil måtte være sentrale i den globale kampen mot klimaendringer. De virker godt mot utslipp, og skaper et marked for lønnsom teknologiutvikling. Det er også rettferdig at det er forurenseren som skal betale. Men disse virkemidlene er ikke tilstrekkelige. I tillegg trengs direkte støtte til teknologiutvikling, og andre tiltak fra myndighetene.

Jeg er enig med Lier-Hansen i at norsk aluminiumsindustri er blitt svært ren. Den var også lett å gjøre noe med, med få punktutslipp som kunne reduseres til lave kostnader. Mange andre deler av næringslivet har også lave utslipp i forhold til konkurrentene i andre land. For eksempel har oljeindustrien, som har stått overfor en relativt høy CO2-avgift, CO2-utslipp pr. produsert oljeenhet på kun 1/3 av gjennomsnittlige utslipp internasjonalt.

Som vist i Nasjonalbudsjettet 2008 har klimagassutslipp pr. krone norsk BNP falt med rundt 30 prosent mellom 1990 og 2004. Vi har mindre klimagassutslipp pr. krone BNP enn både Sverige og Danmark, rundt halvparten av det vanlige nivået i Vest-Europa og en tredel av i USA. Den viktigste grunnen til dette er den betydelige bruken av miljøskatter i de nordiske land. Norge var et av de første land med CO2-avgift da den kom i 1991. For å komme videre slik at vi kan nå våre klimamålsettinger trengs det mer, ikke mindre bruk av økonomiske virkemidler både nasjonalt og internasjonalt.