Tøv om kvoter

I DN 19.12.07 skriver Ketil Solvik-Olsen (FrP) om Regjeringens kvotekjøp. Innlegget er i beste fall uklart.

For det første: Når staten selger eller holder tilbake kvoter i EU-systemet, kommer inntektene i hovedsak til erstatning for CO2-avgiften. Samlet gir dermed salg av kvoter og tilsvarende redusert CO2-avgift omtrent uendret budsjettbalanse. Netto budsjetteffekt blir altså at utgiftene øker med det beløpet som brukes til å kjøpe kvoter. I 2008-budsjettet er det bevilget 500 mill kroner til dette formålet, og dette beløpet tilsvarer den samlede budsjetteffekten av de ulike transaksjonene med kjøp og salg av kvoter (og redusert CO2-avgift).  Kvotekjøpene belaster dermed statsbudsjettet uten noen motpost i form av inntekter. Det er altså ikke riktig at staten er en nettoselger av kvoter for å balansere statsbudsjettet.

For det andre: Norge kan på kort sikt redusere globale klimagassutslipp kun ved å overoppfylle Kyotoavtalen. Det vil vi også gjøre gjennom å overoppfylle vår forpliktelse med 10 prosent og i tillegg kjøpe kvoter for internasjonale flyreiser og testanlegget på Mongstad. Det er derfor direkte feil når Solvik-Olsen sier at ”ikke en kvote skal fjernes fra markedet”. Hele overoppfyllelsen vil bli fjernet fra markedet - det er nettopp slik overoppfyllelsen gjennomføres!

For det tredje: En stram tildeling i EU-markedet vil bidra til høyere kvotepriser og et mer effektiv kvotemarked, som igjen kan gjøre det enklere å gjennomføre større utgiftskutt etter Kyotoperioden. Solvik-Olsen har ikke fått med seg poenget ved en stram tildeling.

Fremskrittspartiet har i lang tid benektet klimaproblemet. Når partiet nå sent og motvillig prøver å etablere en klimapolitikk, må partiet også kunne håndtere disse sammenhengene bedre enn i innlegget fra Solvik-Olsen.