Et rettferdig skattesystem

Skattereformen 2006 har ikke gjort Norge til et skatteparadis for de rikeste. Dersom det bildet Gjems-Onstad tegner i sin kronikk om skjermingsfradraget i VG 7. april var riktig, skulle man forvente en strøm av rike skatteflyktninger til Norge. Det har vi ikke sett noe til.
 
Tvert i mot er enkelte norske investorer jevnlig ute i media og klager over skattebelastningen, uten at jeg i denne sammenhengen skal nevne navn. Og la meg understreke at det er journalistene selv som har sørget for å personifisere skattedebatten, ikke statsministeren. Statsministeren ble stilt et konkret spørsmål om et mer rettferdig skattesystem ville bety at en navngitt investor ville betale mer skatt. Svaret var ja.
 
At skatten på aksjeinntekter er økt, skulle ikke være vanskelig å forstå. Før skattereformen i 2006 var det i praksis ingen utbytteskatt, og selskapsoverskudd ble kun skattlagt med 28 prosent i selskapet. Med reformen ble det i tillegg innført 28 prosent skatt på det utbyttet som overstiger risikofri avkastning (”skjermingsfradraget”). Regjeringen har også økt formuesskatten på aksjer med 50 prosent, samtidig som personer med små formuer betaler mindre formuesskatt. Vi har sagt at vi vil fortsette å arbeide for en mer rettferdig skattlegging av formue og arv.
 
Skjermingsfradraget er ikke en ”tilfeldig skjevhet” i skattesystemet slik Gjems-Onstad liker å fremstille det. Skjermingen gjør at en aksjeinvestering som kun gir tilnærmet den avkastningen du får i banken skattlegges med 28 prosent, i likhet med renteinntekter. Men normalt gir aksjer en avkastning over risikofri rente. Denne ”ekstraavkastningen” blir skattlagt med 48 prosent.
 
Hvis skjermingsfradraget fjernes, slik Gjems-Onstad vil, blir det dyrere for bedriftene å finansiere prosjekter med ny norsk egenkapital enn med gjeld. Det vil først og fremst ramme små og nyetablerte virksomheter. Da kunne det vært grunn til å snakke om skjevhet i skattesystemet.
 
Ifølge Gjems-Onstad kunne en fjerning av skjermingen kompenseres ved å redusere utbytteskattesatsen. Det Gjems-Onstad underslår, er at det var tilnærmingen av marginalskatten på lønn og utbytte som gjorde det mulig å fjerne delingsmodellen. Dersom satsforskjellen nå skulle øke, ville det igjen bli svært lønnsomt å få arbeidsinntekt skattlagt som aksjeinntekt, med mindre en gjeninnførte en form for delingsmodell. Siden Gjems-Onstad åpenbart liker delingsregler nesten like dårlig som han liker skjermingsfradraget, er det svært overraskende at han tar til orde for en slik løsning.