Feil om regulering av livselskaper

Livsforsikringsselskaper og pensjonskasser hevder gjerne i nedgangstider at kravet til årlig oppfyllelse av rentegaranti fører til kortsiktige investeringsstrategier hos selskapene. Denne påstanden er unyansert. En mer sannsynlig årsak er nok at selskapene har hatt en kortsiktig investeringsstrategi med høy risikoeksponering i oppgangstider, uten tilstrekkelig tanke på at selskapet må ha bufferkapital nok til å møte fall i markedet. Det at livsforsikringsselskapene og pensjonskasser over noe tid nå har redusert sin aksjebeholdning betydelig, tyder på at riskikoen på investeringene har vært for høy i forhold til selskapenes bufferkapital.

Kravet om årlig oppfyllelse av den garanterte avkastning er nødvendig for å sikre at midlene er i behold når de skal utbetales til kunden. Årlig tildeling er også helt sentralt for å sikre at adgangen til flytting er reell, og dermed bidrar til konkurranse selskapene i mellom. Dersom opptjente midler ikke var i behold på det tidspunktet kunden ønsket å flytte, ville dette kunne hindre kundenes flytteadgang. Alternativt at midler måtte tas fra andre kunder for å sikre at noen kunder kunne flytte. Dette ville selvsagt ha vært et helt umulig system.

Kravet om årlig avkastning er likevel ikke absolutt. Selskapene kan også tilby unit link som ikke har garantert avkastning. Regelverket tillater også at det inngås avtaler om produkter med inntil fem års avkastningsgaranti, og hvor kravet til avkastning det enkelte år er null. Forpliktelsene overfor kundene skal imidlertid hvert år være dekket av tilstrekkelige forsikringsmessige avsetninger. For øvrig er det slik at det er den absolutt høyeste tillatte årlig avkastning  (når slik avkastning garanteres) som fastsettes av myndighetene. Bakgrunnen for en slik masksimumsgrense for garanti er at det i alle fall skal være en øvre begrensning for den garanti - og dermed risiko - som selskapene kan påta seg overfor kundene. Videre kan det tegnes innskuddspensjon uten garantert avkastning. Myndighetenes krav er dermed ikke et minimiumskrav slik det ofte antydes i debatten, men et maksimumskrav, som selskapene fritt kan velge å tilpasse seg under.

Sammenligningen Ulltveit Moe gjør med investeringsstrategien til Statens Pensjonsfond-Utland (SPU) er lite relevant, fordi SPU, i motsetning til et livselskap, har en i prinsippet ubegrenset tidshorisont for sine investeringer, mens livselskapene og pensjonskassene har et kontraktsforhold til sine kunder, som naturligvis må være fullt ut sikret. At kundenes rettigheter er fullt fondert (sikret) til enhver tid utgjør fundamentet i vår regulering, og bør ikke rokkes ved.