Forsvarlig forvaltning - ikke spekulasjon

Den norske stat er rik. Egentlig er vi ikke rikere enn før, men rikdommen har blitt synliggjort ved at den har blitt transformert fra å være en naturrikdom i Nordsjøen til å bli ”penger på bok”. En slik rikdom skaper mange utfordringer. I sin kronikk i Nationen 9. september peker leder i Attac Norge, Emilie Ekeberg, på noen av problemene, - men ikke alt hun peker på er særlig treffende.

Ekeberg har to hovedpåstander: 1) Formuen burde heller fortsatt blitt spart som petroleumsformue under bakken. 2) Pensjonsfondet ”putter penger på spilleautomat” og kan smuldre bort i en omfattende finanskrise.

SV er enig i at større deler av formuen heller burde vært spart under bakken. Den beste begrunnelsen for det er miljøpolitisk.  Da kunne vi gitt et bidrag til høyere olje- og gasspriser og økt lønnsomheten for fornybar energi. Slik kunne vi også ventet med å ta ut olje og gass til en har funnet mer miljøvennlige metoder både for utvinning og bruk. Dette synspunktet er vi sørgelig alene om i norsk politikk. Det er heller ikke Regjeringens politikk.

Når vi nå først har skaffet oss en finansformue er det vesentlig hvordan den forvaltes. Derfor var SV, helt fra de første kronene trillet inn  i fondet, opptatt av at de skulle investeres etter de beste standarder for etiske hensyn. På få år gikk vi fra å være alene om dette standpunktet til enstemmighet i Stortinget. Selv om FrP nå varsler at de vil ”gjøre de etiske retningslinjene mindre omfattende”, er det heldigvis fortsatt bred enighet om etikken.

Pensjonsfondet kan ikke smuldre opp slik Ekeberg hevder. Men vi kan gå gjennom perioder med verdifall – også kraftige verdifall. Å ha en formue skaper alltid bekymringer. Den som har alle pengene i madrassen eller i bare noen få verdipapirer har størst grunn til bekymring. Derfor har Pensjonsfondet spredd sine midler i tusenvis av verdipapirer over hele kloden.  Midlene forvaltes på  grunnlag av de beste faglige råd for å  få lavest mulig risiko og samtidig ha en akseptabel avkastning. 

Fordi risikonivået er relativt lavt putter vi ikke ”penger på spilleautomat”. Staten plasserer mesteparten av sine midler i Norge. Pensjonsfondet investerer ute. De som mener at staten skal investere også disse midlene i Norge må samtidig ta høyde for at de dermed øker risikoen betydelig. I tillegg til geografisk spredning er det en grunnleggende forutsetning å spre investeringene på mange forskjellige verdipapirer og forskjellige finansielle instrumenter. Også shortsalg kan bidra til å redusere risiko.

Hensikten med å ha en formue er at den skal gi avkastning over tid. Denne avkastningen gir nå et betydelig bidrag til å finansiere velferdsstaten og til å finansiere utvikling og miljø i fattigere land. I år er hver 12. krone over statsbudsjettet en ”oljekrone”. Med andre ord: Pensjonsfondet finansierer nesten 10% av statsbudsjettets utgiftsside.

Hittil har forvaltningen av formuen vår basert seg på generasjonssolidaritet. Ingen generasjon har rett til ”å spise av selve formuen”, men hver generasjon skal få disponere avkastningen fra fondet som de selv vil. I arbeidet med forvaltningen av formuen skal vi gå i front for å fremme etiske hensyn i selskaper og overfor andre investorer.  Disse to punktene – generasjonssolidaritet og etisk forvaltning – er generallinjen for forvaltningen av vår felles formue.

Grådighet og kortsiktighet kan rive ned denne linjen. Med ATTACs verdigrunnlag forventer jeg at organisasjonen er aktiv for å styrke, ikke svekke, denne linjen.