Brukes økonomifaget i politikken?

Gjesteforelesning
Aktualitetsuken på Økonomisk institutt, UiO
3. mars 2008
Statssekretær Roger H. Schjerva

 

Takk for invitasjonen!

Jeg skal gjennom forelesningen først si noe om hvilke råd som er ganske entydige fra økonomifaget til politikken. Dernest vurdere i hvor stor grad rådene følges – og hvorfor de ikke følges hele tiden.

 

1. Men først vil jeg klargjøre noen viktige utgangsposisjoner:

• "Økonomer har for mye makt i politikken" er en populær påstand. Ikke særlig treffende, derimot er påstanden "Økonomi har mye makt i politikken" helt presis. Når det kommer til stykket handler all politikk om fordeling av knappe ressurser. Denne ressurskampen krever økonomiske redskaper, enten det nå er fordeling og tildeling gjennom et budsjett, hvordan renta skal settes eller hvordan innsatsfaktorer bør settes sammen for å gi et størst mulig ressursgrunnlag. Økonomi betyr ”husholdering med ressurser”. I paradis er tilgangen på ressurser ubegrenset. Derfor er det bare i paradis vi kan klare oss uten økonomi.
• Økonomi er et fag i utvikling. Politiske trender i faget og i politikken ser ut til å følge hverandre. Et særlig markert eksempel er overgangen fra ambisjonen om finstyring av økonomien de første tiårene etter krigen til grovstyring de siste tiårene, der 70-tallet ble vendepunktet.
• Økonomer har forskjellige standpunkter. Valg av tema og vektlegging av argumenter er forskjellig ut fra eget verdimessig og samfunnsmessig ståsted. Likevel er det mye "felles grunn". Og kravet til å tenke allmenne hensyn, fremfor private hensyn er sterkt.

 

2. Hva er sterke politikkimplikasjoner fra økonomifaget?

Enkelte råd til politikerne er det bred oppslutning om i økonomifaget. Her er 8 som ikke er utfyllende, men som står klart for meg i mitt arbeid som politiker i Finansdepartementet:

1. "Vast makes me angry". Politiske mål skal løses til lavest mulig kostnad. Kostnadseffektivitet som en rød tråd i all politikkutforming. Når en oppgave løses til lavest mulig kostnad blir det enten mer midler til andre formål eller mulig å øke målambisjonen for denne oppgaven.
2. "Nei til dans rundt gullkalven". Evt. offentlig støtte skal baseres på likebehandling. Staten skal være nøytral i behandling av næringer. Fravikes disse prinsippene oppstår et samfunnsøkonomisk tap pga "rent seeking". Bedriftsledere bør bruke all sin energi på å lage varer og tjenester folk vil ha, ikke på å stikke sugerør i statskassa. Jo mykere politikerne er i å etterkomme særkrav utenom køen, desto flere i næringslivet (og i offentlige institusjoner) vil bruke tid på sugerør.
3. "Det må alltid lønne seg å jobbe." (For øvrig et valgkampslagord for Ap på 90-tallet -valget gikk heller dårlig ;-))Politiske tiltak bør utformes slik at de ikke kommer i konflikt med arbeidslinjen. Brytes arbeidslinjen skapes fattigdomsfeller for den enkelte og velferdstap for samfunnet.
4. En som ligner på den første: "Direkte støtte er bedre enn indirekte støtte". Dersom en vil støtte et formål i samfunnet bør det gjøres som en direkte bevilgning (eventuell skattelette) enn ved indirekte systemer. For eksempel bør en ikke fremme politiske mål ved å redusere krav til overskudd/utbytte i selskaper, da heller gi en direkte bevilgning. Indirekte støtte f. eks i form av redusert utbytte er mer uoversiktlig og øker faren for sløseri.

Disse fire punktene handler kort sagt om en jublende positiv holdning til effektivitet. Min foreleser i Tromsø (Geir Finne) hadde en filosofisk holdning til dette da han gikk gjennom velferdsteorien: "Alt i samfunnet bør gjøres mest mulig effektivt slik at vi kan late oss mest mulig."

Hans holdning er en viktig påminnelse om at gevinstene ved alt vårt strev - for å unngå sløseri og finne optimale måter å jobbe på - behøver ikke å brukes til å skaffe oss flere ting, fråtse og rape – det kan også brukes til flere rolige dager eller heftige netter. Vi kan velge mellom mer forbruk eller mer fritid.

Så hadde det også vært fint om vi kunne tatt ut økt fritid underveis, og ikke alt på slutten av livet!

Men det er flere punkter:

5. Ulike former for skatt gir større eller mindre samfunnsøkonomisk tap. Hvor stort er faglig omstridt, men tapene er størst ved beskatning av inntekter, spesielt lave lønnsinntekter. Enkelte former for skatt kan gi samfunnsøkonomisk gevinst fordi de kan redusere negative eksternaliteter. Her er miljøskatter særlig viktig. Gjennom skatt på forurensing møter bedriftene det som er samfunnets kostnad ved utslipp, og ikke bare egen kostnad. Bedriftene vil tilpasse seg med enten lavere produksjon eller med renseteknologi avhengig av kostnadsforholdene i den enkelte bedrift.
6. Handel gir gevinst for landene. Internt i landet vil de som tjener på handel tjene mer enn de som taper, taper. Handel gir en nettogevinst som potensielt (gjennom fordelingspolitikk) kan gjøre at alle kommer minst like bra ut som før. Dette gjelder både internt: Det lønner seg for Norge å slippe andre land sine produkter inn på vårt hjemmemarked dersom de kan produsere noe billigere eller bedre. Da kan vi overføre produksjonsmidler til produksjon vi er flinkere til. Og eksternt: Det lønner seg for Norge å produsere mer av enn vare eller en tjeneste enn egen befolkning trenger, dersom vi kan eksportere den til andre land som har høyere kostnader ved å produsere varen/tjenesten. (Valutainntekten kan vi bruke til å betale for importen.) Merk at det vil være i strid med samfunnsøkonomisk lønnsomhet å subsidiere eksporten. Slik sett representerer bruken av norsk arbeidskraft til rederinæringen et økonomisk tap, så lenge rederinæringen ikke har samme skatteevne (og –vilje?) som andre innenlandske næringer. At andre land subsidierer rederinæringa er ikke et relevant argument her. Om vi ikke hadde subsidiert og andre land hadde fortsatt med det, ville det bare bety at de indirekte subsidierer vårt behov for å kjøpe sjøtransporttjenester.    

Spesielt for finans- og pengepolitikk:

7. Unngå "hollandsk syke". Inntektene fra en stor naturformue bør spres over lang tid for å unngå at skjermet sektor fortrenger ressurser fra konkurranseutsatt sektor. Her går teori hånd i hånd med historiske erfaringer. Gjennomgående har land med en stor naturformue hatt lavere økonomisk vekst enn andre, og det skal ikke mange år til med svak økonomisk utvikling til før gevinsten av høy formue er spist opp av dårligere innsats. Dermed må det lages et økonomisk rammeverk med bred politisk tilslutning som gir en forutsigbar og jevn bruk av formuen. Vår regel sier at budsjettet ikke skal bruke av hverken kontantstrømmen fra Nordsjøen eller selve kapitalen i Pensjonsfondet, men bare avkastningen fra fondet skal brukes hvert år. Dette er også grunnleggende for fordelingspolitikken. Så lenge bare avkastningen brukes blir det grunnlag for et varig høyere offentlig utgiftsnivå som kommer alle generasjoner til gode.
8. Den økonomiske politikken bør forankres i regler. Handlingsregel og inflasjonsmål er de økonomiske reglene som den økonomiske politikken i Norge innrettes etter. Skatteløftet er mer et valgløfte, og ikke en økonomisk regel i samme institusjonelle forstand. De fleste land, og særlig de mest avanserte som samtidig er relativt små, åpne økonomier, har slike økonomiske regler. Tanken er regler ikke bare en nyttig for å disiplinere seg til å prioritere mellom målene, men at forutsigbarheten knyttet til regler gir en gevinst i seg selv som øker styringsevnen. Den norske økonomen Kydeland fikk nobelprisen for å vise betydningen av slike regler. 

3. I hvor stor grad følges fagets råd til politikken?

La meg gå gjennom noen eksempler fra ulike politikkområder:

a) Klimapolitikken
Utganspunktet for den optimale samfunnsøkonomiske løsning på klimautfordringen vil være å stille alle utslippskilder overfor samme kostnad ved å forurense, og sette kostnaden i form av avgift eller kvote til den pris som er nødvendig for å nå det utslippsmålet som er satt. Kostnaden ved å forurense vil gjøre at alle aktører setter i gang tiltak –fra teknologiutvikling, energisparing til redusert produksjon – som koster opp mot det kostnaden ved å forurense ellers vil være. Bedrifter med lavest verdiskapning går over ende, og overfører ressurser til bedrifter med høyere verdiskapning – noe som igjen gjør disse potensielt bedre i stand til å møte høyere utslippskrav.  

Kostnadseffektivitet betyr i klimapolitisk sammenheng at man benytter virkemidler som fører til at det blir gjennomført utslippsreduksjoner der de koster minst. Dette gir mest igjen for de ressursene som blir brukt. Sammenlignet med ikke-kostnadseffektive virkemidler, får man samme utslippsreduksjon med lavere belastning på økonomien. Kostnadseffektiv klimapolitikk gir dermed rom for at land kan ta på seg større internasjonale forpliktelser.

I Norge har vi i det siste fått en debatt hvor ordet ”kostnadseffektivitet” brukes som skjellsord. At det kommer fra industrien er ikke så rart. Kostnadseffektivitet henger nemlig nøye sammen med prinsippet om at forurenseren skal betale. Det er litt mer overraskende at det kommer fra deler av miljøbevegelsen. Prinsippet om at ”forurenseren skal betale” kom på Rio-konferansen, og kostnadseffektivitet er et helt sentralt gjennomføringsmål i Kyotoavtalen og også i dokumentene fra Bali.

Noe av motstanden fra miljøbevegelsen kan komme av at deler av den er nært knyttet til næringsinteresser. Noe av den kan komme av en tendens til å være mer forelsket i virkemidlene enn i å oppnå målene. Men det er elementer i motstanden som er mer forståelig, og som økonomer bør interessere seg for. Kostnadseffektivitet blir oppfatta som mer firkanta enn det bør være.

I enkelte tilfeller kan det, på faglig grunnlag, reises innvendinger mot en politikk basert på en ”snever” bruk av begrepet. Innvendingene kan deles i følgende kategorier – selv om de dels overlapper hverandre:

• Indirekte virkninger av teknologiutvikling
• Sviktende eller mangelfull informasjon hos beslutningstakere
• ”For lav” kvotepris i inneværende periode pga. for lite stram avtale
• Stor usikkerhet knyttet til fremtidig kvotepris

Indirekte virkninger av teknologiutvikling
Eksterne effekter kan for eksempel være at utvikling av ny og mer miljøvennlig klimateknologi kommer flere til gode enn det selskapet som forestår utviklingskostnadene. Uten offentlige inngrep vil et teknologiprosjekt som er samfunnsøkonomisk lønnsomt kunne strande på at det ikke er lønnsomt for utviklingsselskapet. En avgift eller kvote er altså ikke nok. En måte å bøte på dette er å gi tilskudd til utviklingen med et beløp som svarer til antatt nytte for andre aktører enn det selskapet som utvikler teknologien. Det er slike argumenter som ligger bak statens støtte til fangst og lagring av karbon ved gasskraftverkene på Mongstad og Kårstø.

Mangelfull informasjon hos beslutningstakere
Mangelfull informasjon hos markedsaktører er ikke uvanlig ved ulike investeringer, særlig hvis investeringene er av langsiktig karakter. Et eksempel på det kan være boligkjøperes innsikt i fremtidige fyringsutgifter knyttet til en ny bolig. Kjøperne kan ha urealistisk lave forventinger til fremtidig pris på strøm eller annen energikilde. Videre kan de ha mangelfull innsikt i lønnsomheten av å isolere bedre. Det vil kunne resultere i at man isolerer for lite. Dette er bakgrunnen for at myndighetene setter minimumskrav til isolasjon i nye bygg.

”For lav” internasjonal kvotepris
Anta at en internasjonal klimaavtale for en periode blir mindre stram enn klimaeksperter og politiske myndigheter i Norge og eventuelt også i EU mener ville været optimal. 

I dette tilfellet vil nytten for verden av å redusere ett tonn ekstra overstige kostnaden ved en tilsvarende stor utslippsreduksjon. Det vil derfor være gunstig for verden som helhet at man i Norge og/eller EU gjennomførte noen av de billigste reduksjonene som koster litt mer enn den lave internasjonale kvoteprisen. Ved å etablere et internt marked i Norge og/eller EU vil man kunne oppnå en større reduksjon. En kostnadseffektiv ”ekstra” reduksjon i dette området, betinger at alle utslippskilder i regionen står over for den samme utslippskostnaden. Det er slike argumenter som ligger under i Norge og EU for å etablere høyere avgifter enn i andre regioner. Man får da regional kostnadseffektivitet, men ikke global kostnadseffektivitet.

Stor usikkerhet om fremtidig kvotepris
Eksistens av stor usikkerhet knyttet til fremtidig pris på investeringstidspunktet er ikke spesielt for klimaprosjekter. Slik tilpasning under usikkerhet skjer i alle prosjekter med lang levetid. Skal myndighetene kan kunne bidra til å bedre investeringsbeslutningen, må de har mer informasjon enn private investorer. Det kan argumenteres for at det er større sannsynligheten for at myndighetene skal besitte slik ekstra informasjon ved investeringer i klimatiltak enn ved andre realinvesteringer.

Anta at myndighetene har et informasjonsfortrinn. Hva er implikasjonen av det? Dersom myndighetene har informasjon som tilsier at kvoteprisen vil stige mer framover enn det private investorer forventer, vil man kunne øke lønnsomheten for samfunnet ved å støtte investeringene i en viss utstrekning. Støtte til investeringer i varmepumpe, pelletsovner mv. har til dels vært begrunnet på bakgrunn av denne type argumenter.

Konklusjon
Klimapolitikken bør normalt være basert på kostnadseffektivitet. Det sikrer størst mulig utslippsreduksjon for en bestemt ressursinnsats. Det oppnås normalt i praksis ved å innføre en lik pris på utslipp for alle forurensningskilder. Med det er nødvendig å supplere en slik politikk med særskilte virkemidler for å stimulere til ny teknologi og for å stimulere til tidlig omstilling til et lavutslippssamfunn. 

b) Finanspolitikken
Det har vært stor grad av enighet i norsk politikk om hvor stort underskuddet i statsbudsjettet skal være. Forskjellene mellom partiene er her tradisjonelt små, med unntak av Frp som de senere årene har villet øke bruken av oljepenger. Blant de øvrige partiene har den tradisjonelle skillelinjen vært størrelsen på utgiftssiden og trykket i beskatningen. Høyresiden har tradisjonelt ønsket lavere skatter og mindre offentlig sektor, mens venstresiden har vært mer positive til å bygge ut de fellesfinansierte velferdsordninger.

Ved det nye økonomiske regimet som kom i 2001 ble ansvaret til finanspolitikken i å utjevne konjunkturene dempet. Det ble for tøft for finanspolitikken å ta ansvar for konjunkturstyring alene. Siden 2001 har ansvaret vært delt med pengepolitikken, og gjennom det fleksible inflasjonsmålet er mandatet også innrettet slik at det skal mye til for at ikke rentesetting og finanspolitikk går i samme retning.

Økonomenes motivasjon for disse endringene var å gi opp finstyring, samt at, særlig for et lite land, bør finans- og pengepolitikk gå i samme retning. Den underliggende politiske motivasjonen var å legge til rette for innfasing av oljepenger inn i økonomien. Det politiske presset for å ville bruke mer oljepenger ble for stort, men det gjaldt å lage en innretning for at det kunne skje på en jevn, forutsigbar og kontrollert måte. Da blir det sjeldent at finanspolitikken kan virke direkte innstrammende, reelt blir valget om finanspolitikken skal være nøytral eller ekspansiv. Resten av jobben overlates til pengepolitikken.

c) Pengepolitikken
Dette er et felt hvor det har skjedd sært store endringer i måten man styrer på. Frem til Norge ble presset til å la kronen flyte i desember 1992, hadde vi bak oss en så godt som sammenhengende fastkurspolitikk helt siden vi ble egen nasjon og fikk egen valuta. Den faste kursen ble holdt enten i forhold til gull, sølv eller andre lands valutaer. Utover på 1990-tallet fikk man en gradvis økt vektlegging av lav og stabil innenlandsk inflasjon, og i mars 2001 ble det nåværende inflasjonsmålet formelt etablert gjennom forskriften for pengepolitikken.

Det var mange land rundt oss som innførte inflasjonsmål før Norge. De toneangivende norske økonomene forsvarte fastkursmålet. Når skiftet likevel skjedde tok det relativt kort tid før ingen lenger krevde fastkurs. Ser vi også på skiftene av de ulike former for fastkursmål de to siste tiårene er det en ting som slår meg: Alle er enige om at det eksisterende pengepolitiske regime er det beste inntil den dagen Finansdepartementet legger fram et nytt pengepolitisk mandat.

Det er likevel verd å merke seg at vårt inflasjonsmål likevel ikke har den rendyrkede form som mange økonomer anbefaler og som EU har innført. Norges Bank sin rentesetting skal også ta hensyn til stabilitet i produksjon og sysselsetting. Og fortsatt må sentralbanksjefen ta alle trappene opp til Finansminsterens møterom og forelegge rentebeslutningen før Norges Bank sitt styre fatter den endelige beslutning.

d) Veiprising
Bompenger brukes i stor grad for å finansiere veiprosjekter, men ikke for å unngå køer. Det er liten sammenheng mellom samfunnsøkonomisk effektivitet og måten man priser bruk av veier. Særlig rundt de store byene hadde det vært lett å få til prisordninger som ga mer effektiv bruk av veiene. Her har økonomene hatt lite gjennomslag.

e) Skattepolitikk
Økonomene påpeker at effektivitetstapet ved å kreve inn skatter kan reduseres kraftig ved at skattebyrden legges på forurensing eller immobile skatteobjekter. Det har skjedd en forsiktig omlegging over til økt bruk av grønne skatter, mens for immobile skatteobjekter har utviklingen nærmest vært motsatt. Økonomene er nærmest samstemmige i å legge mer av skattebyrden på bolig og eiendom. Ingen partier har vel egentlig gjort dette til noen stor sak. Men lengst i negativ retning – sett med økonombriller - gikk forrige Regjering da den avskaffet statlig boligskatt.

I inntektsbeskatningen råder nyere økonomisk forskning oss til å legge større deler av skattebyrden på høye inntekter, fordi lave inntekter er mer følsomme for økt skatt i sitt arbeidstilbud. Likevel har ”skatteletterne” i det politiske miljø størst fokus på å lette inntektsskatten på høye inntekter.

f) Næringspolitikken
Forskjellen mellom økonomenes råd og politikkens utgangspunkt er spesielt stor i næringspolitikken. Politikere mener som regel at svake næringer bør støttes. Dette kan til syvende og sist, bare skje ved en overføring fra næringsvirksomhet med høy verdiskapning til virksomhet med lav verdiskapning. Den fagøkonomisk posisjonen vil være at næringsvirksomhet med lav verdiskapning bør tillates å legge ned slik at ressursene kan overføres til den virksomheten som har størst verdiskapning. Dette er to forskjellige verdensanskuelser.

I praksis har den samlede økonomiske politikken likevel bidratt til begge deler. På den ene siden gis det til dels betydelig støtte til svake næringer. Men utenom primærnæringene gis mer og mer av støtten som støtte til omstilling.

På den annen side har vi innebygd sterke økonomiske mekanismer som bidrar sterkt til  raskere overgang fra arbeidsplasser med lav til høy verdiskapning. Disse er mekanismene er sentral lønnsdannelse og nokså nøytral skattepolitikk sammen med en åpen økonomi.  Når verken skatteinnkrevningen eller lønnsfastsettelsen tar særlig hensyn til den enkelte bedrifts lønnsomhet skjer det en ”automatisk” overgang til virksomhet med høy verdiskapning. 

Dette poenget leder meg over til den spesifikke velferdsmodellen som vi gjerne kaller nordisk.

g) Nordisk velferdsmodell
Modellens sentrale elementer er:

• Et omfattende sosialt sikkerhetsnett som i stor grad er universelt
• Et relativt høyt skattenivå
• Sentral lønnskoordinering tilpasset konkuranseutsatt sektors lønnsevne
• Godt organisert arbeidsliv som samarbeider med myndighetene
• Små lønnsforskjeller
• Aktiv arbeidsmarkedspolitikk
• Åpen markedsøkonomi der privat sektor er størst
• Det er relativt enkelt å starte og legge ned bedrifter.

Denne modellen er en ”pakke”. Pakken har levert gode resultater i form av lav ledighet og god lønnsutvikling som igjen kommer av at de nordiske land ligger på topp i verden når det gjelder vekst og produktivitet. I forhold til økonomenes råd er bildet tvetydig. Flere av elementene i pakken bryter med standard økonomisk teori. Ut fra denne skulle en trodd at høyt skattenivå og små lønnsforskjeller gir for små insentiver til arbeid, utdanning og investeringer. Det har ikke skjedd, snarere tvert imot.

Den nordiske velferdsmodellen er et godt eksempel på at politikere ikke bør følge økonomenes råd slavisk, og at økonomene bør utvise en smule ydmykhet for at de ikke har faglige forutsetninger for å ta inn over seg de komplekse sosiale strukturene som den økonomiske politikken skal utformes i. Vi ser her at kombinasjoner av mange nest-best-løsninger (og kanskje også noen tredje-best) faktisk gir det beste resultatet.

Professor ved dette instituttet, Kalle Moene, som har brukt mange år av sitt liv på å studere hva som skaper økonomisk utvikling i land, har formulert det slik: ”Det er de uelegante kompromissene som gir gode økonomiske systemer – ikke elegante utopier.”

 

4. Det går bedre med de land som følger "rådene"!

En god økonomisk politikk bør altså justere de fagøkonomisk rådene. Men det må ikke lede til at en konsekvent bør bryte dem. Det går dårlig. Tvert imot er hovedregelen at det går bedre med de land som følger ”rådene”. Her er tre eksempler:

a) De nordiske og de anglo-saksiske land kontra kontinentet
Det går bedre med anglo-saksiske land og med Norden, enn det går med landene på kontinentet, spesielt målt i ledighet og inntektsnivå. Norden følger rådet om å ha høy omstillingsevne gjennom offentlig inntektssikring, aktiv arbeidsmarkedspolitikk og relativt lave oppsigelseskostnader. US og UK følger rådene om å ha sterke økonomiske insentiver til arbeidsinnsats gjennom økt ulikhet og lokal og uorganisert lønnsdannelse.

Frankrike og Italia følger ingen av rådene - og har de dårligste resultatene.

b) Oppsvinget i Afrika og andre utviklingsland
I mange utviklingsland har veksten tatt seg betydelig opp de siste årene. Forbedringer i den økonomiske politikken er en viktig årsak til denne positive utviklingen. Flere av landene i Afrika et eksempel på dette. Her har styresmaktene forbedret den økonomiske politikken, gjennomført reformer som har bedret rammebetingelsene for næringslivet, redusert utenlandsgjelden og økt tilbudet av grunnleggende offentlige tjenester. De tre siste årene har BNP i Afrika samlet sett økt med om lag 6 pst. hvert år og BNP pr. innbygger med 3-4 pst. Dette er vesentlig høyere enn tidligere år og har blant annet ført til en betydelig fattigdomsreduksjon i flere av landene.

c) Brasil kontra Argentina:
Argentina er et eksempel på et land hvor problemer av makroøkonomisk karakter har ført til store problemer i økonomien og samfunnet generelt. Landet har blant annet store ubalanser i statsfinansene, høy utenlandsgjeld og vesentlige mangler når det gjelder institusjonelle systemer og reguleringer. Viljen og evnen til å fullføre nødvendige finanspolitiske reformer har vært utilstrekkelig og landet har i mange år vært preget av lav økonomisk vekst, stor inntektsulikhet, høy prisvekst og betydelig arbeidsledighet. Veksten har tatt seg opp de siste årene, men ubalansene i økonomien er fremdeles store og landet sliter fortsatt med meget høy inflasjon.

Høyrepopulismen har sterke tradisjoner i Argentina helt fra Peron ble president etter 2. verdenskrig, og her kan mye av den politiske forklaringen på de mange feil i den økonomiske politikken ligge. For eksempel har landet brukt toll på eksport av sine glimrende biffer for å tilfredsstille befolkningens ønske om lave priser. Samtidig subsidieres en del av produsentene for å gi dem nok inntekter. Det er godt gjort å bryte så systematisk med standard økonomiske råd.

I Brasil er historien den motsatte. Styresmaktene har de siste årene gjennomført en rekke reformer som har bedret økonomiens virkemåte. Ubalansene i økonomien er redusert, statsfinansene bærer preg av sunn makroøkonomisk styring, inflasjonen har kommet kraftig ned og den offentlige gjelden er redusert. Sosiale reformer har samtidig bidratt til en reduksjon i antallet ekstremt fattige. Brasil er nå verdens tiende største økonomi, målt ved kjøpekraft, og omtales sammen med Kina, India og Russland som et land som vil oppleve høy vekst og få økt betydning for verdensøkonomien framover.

Vendepunktet skjedde med President Lula, som ikke overraskende leder SVs søsterparti i Brasil (!) Han har holdt seg til mainstream økonomisk teori for å gjenopprette økonomien – men brukt gevinstene av den gode økonomiske utviklingen til å bekjempe fattigdom, styrke fordelingen og heve levestandarden til alle.

 

5. Hvorfor følges ikke "rådene" fullt ut?

Likevel. Rådene følges ikke fullt ut, heller ikke i Norge. Det kan være mange grunner til det, noen gode og noen forståelige:

• Økonomer kan ta feil, særlig når rådene skal føres ut i praktisk politikk. (Jmf nordisk velferdsmodell. Der noen av enkeltelementene i pakken bryter med rådene, men der summen av pakken gir omstillingsevne og produktivitet.) Det mest tydelige negative eksempelet er kanskje fagøkonomene rolle overfor u-land gjennom Verdensbanken og Pengefondet fra 80-tallet og noen år framover. Fagøkonomer og liberalistiske politikere gikk her hånd i hånd med å presse fram privatisering og egenandeler på grunnleggende velferdstjenester overfor lutfattige mennesker.
• Omstillingskostnader. Økonomer kan være for optimistiske med tanke på menneskenes evne til å tåle omstillinger (politikere er som regel for pessimistiske!) Kostnadene ved at mennesker går over fra å jobbe i en bedrift til å jobbe i en annen er som regel 0 i økonomenes beregninger, mens det for en stortingsrepresentant som ønsker gjenvalg fra hjemfylket kan stå som en altoverskyggende problemstilling.
• Politikere kan være bundet av politiske målsettinger som ikke lar seg forene med "rådene".
• "Rådene" kan gi upopulære følger som politikerne ikke makter å bære gjennom i eget parti eller i befolkningen (Problemet med at de som taper protesterer mye høyere enn de som vinner jubler - de negative får mest oppmerksomhet selv om de som vinner, vinner mer enn de som taper, taper.)
• Verden er kompleks. Politikk er en kunst med et hav av ulike hensyn, interesser, verdier og følelser. Økonomi er et håndverk – riktignok et svært viktig ett - men det har tross alt begrenset rekkevidde.

Lykke til med aktualitetsuka og med studiene videre! Jeg oppfordrer dere til å fortsette med å studere økonomi og vise interesse for politikk! Det er mange viktige og meningsfylte oppgaver som venter på dere!