Norge er et foregangsland i klimapolitikken

Stein Lier-Hansen hevder i Aftenposten 12. juni at norsk klimapolitikk er i bakleksa. Det er grunnleggende feil. Klimautfordringen krever politisk handling slik at en får på plass virkemidler som kan motivere alle til å bidra på en mest mulig effektiv måte, også de bedriftene Stein Lier-Hansen representerer. Under et tynt miljøpolitisk ferniss er det imidlertid Stein Lier-Hansens ene hovedbudskap at industrien skal få mer gratiskvoter, slik at den ikke skal dekke kostnadene ved å slippe ut klimagasser. Det er unektelig opportunt å hevde et prinsipp om ”økonomisk bæreevne” når det innebærer at byrdene skal legges til alle andre enn industrien. God miljøpolitikk blir det imidlertid ikke!  
 
Omfanget av klimaproblemet innebærer at vi i løpet av noen få tiår må ha drastiske reduksjoner av utslippene i Norge. I utarbeidelsen av klimakvoteloven la Regjeringen stor vekt på at kvotesystemet skal gi gode motiver til utslippsreduserende tiltak i alle bedrifter som omfattes. Kvotesystemet dekker om lag 40 prosent av norske utslipp, og det er derfor helt avgjørende at det blir et effektivt virkemiddel i klimapolitikken. Skulle vi gitt gratiskvoter til kapasitetsutvidelser og nyetableringer, slik Lier-Hansen mener, ville vi motivert norske bedrifter til å øke produksjonen og utslippene av klimagasser.  Ved derimot å basere mengden gratiskvoter på utslippene i en gitt historisk periode viser vi klart at vi ikke vil belønne framtidige utslipp med flere gratiskvoter. Det er viktig at alle utslippskilder står overfor en reell kostnad ved å slippe ut klimagasser. Dette vil gjøre at utslippene reduseres, og at det utvikles ny og mer miljøvennlig teknologi.
 
Tildelingsreglene i EU er ikke harmonisert. Bedrifter i EU har blitt tildelt gratiskvoter i ulike grad og ulike tildelingsprinsipper er valgt.  Mange EU-land har også noe ulike tildelingsregler basert på når bedriftene er etablert. De fleste av EUs medlemsland har valgt å avsette en pott til nyetablert industri. Pottene er imidlertid avgrenset og svært ulike i størrelse.  Når potten i et EU-land er uttømt, må alle kvoter til kapasitetsutvidelser og nyetableringer kjøpes.
 
Det er likevel klart at Norge i større grad enn EU-landene har lagt opp til et tildelingssystem som motiverer bedriftene til å ta hensyn til den fulle kvoteprisen i sine framtidige investerings- og produksjonsbeslutninger. Regjeringen legger vekt på at forurenseren skal betale. Til tross for det har vi som et ”introduksjonstilbud” foreslått at industri etablert før 2001 skal bli tildelte gratiskvoter som svarer til over 80 prosent av utslippene i 2005. Dette vil sikre at disse bedriftene gis tid og ressurser til nødvendig omstilling. Vi lar ikke norsk industri i stikken. Samtidig må vi være klar over at klimautfordringen over tid vil føre til vesentlige endringer i rammebetingelsene for alle utslippskilder. I samsvar med dette går utviklingen også i EU i retning av strammere regulering og mer betaling for kvoter. EU går dermed i samme retning som Norge. Norge er altså et foregangsland, og ikke i bakleksa, slik Lier-Hansen påstår.