Samfunnsøkonomene slik jeg har møtt dem

Med forbehold om endringer
under fremføringen

 

Jeg ble en gang fortalt at samfunnsøkonomer er folk som egentlig ønsker å drive med regnskap, men som mangler personlighet. Man skal ikke møte mange av dere før man forstår at dette ikke er en særlig god beskrivelse. Og særlig etter at jeg overtok som finansminister har jeg møtt en lang rekke, både innenfor og utenfor departementets vegger. Det er imidlertid sjelden kost med så kraftig dose som i dag. Det gir meg imidlertid en god anledning til å gratulere dere med jubileet, og til å understreke at jeg setter stor pris på invitasjonen til denne 100-årsfeiringen.

Selv om dette er en gledens dag for foreningen, er vi inne i en bekymringsfull periode for verdensøkonomien. Internasjonale finansmarkeder preges nå av store rystelser, som nok også vil sette noen spor i den økonomiske utviklingen framover. Etter flere gode år har imidlertid norske finansinstitusjoner relativt god evne til å tåle tap, og både internasjonal og norsk økonomi er bedre rustet til å takle problemene enn i tidligere vanskelige situasjoner. Det internasjonale samarbeidet er mer utviklet, og samfunnsøkonomisk tenkning har økt vår forståelse for hvordan økonomier reagerer på sjokk og for hvordan sjokk kan håndteres.

Selv om tittelen på mitt foredrag åpner for å snakke om alle enkeltpersoner jeg har møtt, syns jeg det er mer naturlig rette oppmerksomheten mot det mest framtredende fellestrekk ved dere alle: tankemåten.

Noen har sagt at der to samfunnsøkonomer er til stede er minst tre synspunkter representert. Jeg har også blitt fortalt at du kan legge alle verdens samfunnsøkonomer etter hverandre uten at de noen gang vil nå fram til konklusjonen. (Skriver seg visstnok fra George Bernhard Shaw.) Slike karakteristikker har ikke slått meg som særlig treffende. Tvert i mot opplever jeg samfunnsøkonomenes tankemåte som enhetlig og helhetsorientert, preget at et fag med røtter nesten like langt tilbake i tid som vår egen art. Som forelder er jeg ikke ukjent med spørsmål som ”hva er det er til middag”, ”når skal vi spise” osv., spørsmål med klare økonomiske undertoner. Her forutsettes et valg mellom alternativer og mellom alternative tidspunkter. Det forutsettes at noen produserer for at alle skal kunne konsumere, og kanskje til og med at noen dekker kostnadene. Jeg ble derfor ikke veldig overrasket da jeg lærte at ordet økonomi kommer fra to ord (greske naturligvis) som litt løst kan oversettes med husholdslære.

Selv om spørsmål knyttet til husholdering med knappe ressurser har vært med oss lenge, er faget samfunnsøkonomi ikke så gammelt. En milepæl ble rundet da Adam Smith (skotte naturligvis) publiserte sin studie om nasjonenes velstand. Her pekte han bl.a. på hva arbeidsdeling og spesialisering kan bety for å løfte inntekt og velferd. Og det er et godt poeng å la folk gjøre det de er gode til, men det må ikke drives så langt at vi undergraves som hele mennesker. Med sin skiftenøkkelbærende rollefigur i filmen ”Modern times” ga Charlie Chaplin oss en god illustrasjon av kostnadene ved overdreven spesialisering.

Det som gjør faget samfunnsøkonomi mest utfordrende for oss som kommer utenfra, er imidlertid ikke røttene i husholdslæren, men at det løfter seg fra den enkelte person, husholdning og bedrift og studerer det nettet av transaksjoner som knytter oss sammen. Helt fra Adam Smiths dager har dere samfunnsøkonomer argumentert for at vi må bruke markedene til det de er gode til, å styre bruken av knappe ressurser i retning av deres beste anvendelse. Men da må vi også kjenne markedenes begrensning, en problemstilling som etter hvert også har fått stor oppmerksomhet innen faget deres. Selv hadde jeg nylig gleden av å ha professor Joseph Stiglitz som gjest her i Oslo. Jeg vet han har skrevet mye om hvorfor ikke markeder alltid virker som vi kunne ønske, og hva konsekvensene av sviktende markeder kan bli. Et sentralt tema for Stiglitz er konsekvenser av ufullstendig informasjon, spesielt når opplysninger er ulikt fordelt. Uroen i internasjonale finansmarkeder gjennom det siste året har minnet oss om at dette er svært viktige problemstillinger. Systemer som bygger tillit i situasjoner der informasjon er skjevt fordelt, ser ut til å være grunnleggende. Et godt reguleringsregime, solide sikringsordninger og forutsigbar og godt kommunisert økonomisk politikk står helt sentralt. I Norge har vi lagt stor vekt på etablere slike rammeverk. Vi har også etablert et godt lovgrunnlag for håndtering av kriser.

Jeg ser at dere senere i dag skal diskutere også et annet område der markedet kan trenge bistand for å gjøre en god jobb, nemlig håndteringen av miljøhensyn. I de drøyt 200 årene som har gått siden Adam Smith publiserte sin grunnleggende bok har en rekke land hatt en økonomisk utvikling uten sidestykke i tidligere historie. Denne utviklingen hadde ikke vært mulig dersom vi mennesker ikke hadde lært oss å tappe fossile energikilder. Men denne kunnskapen har en bismak: Som ledd i strevet etter et bedre liv er vi nå raskt i ferd med å tilføre atmosfæren betydelige mengder av det karbonet som naturen har brukt noen hundre millioner år på å samle opp. Mens vi langt på vei har greidd å fordele eierrettighetene til karbonreservene, er det ingen som har kunnet representere eierne av vår felles atmosfære.

Samfunnsøkonomer i mange land har hjulpet oss til å forstå denne svikten, samtidig som de har pekt på hvordan miljøavgifter og omsettelige utslippstillatelser kan brukes til å nå klimamål. Poenget med slike virkemidler er at det skal koste å forurense. Når det gjør det, vil både bedrifter og enkeltpersoner lete etter alternativer som blir billigere for dem og bedre for samfunnet. Fellesskapets synlige hånd må legge til rette for at markedets usynlige hånd skal få arbeide fornuftig, slik at utslippene kuttes der det koster minst. Økonomenes insistering på kostnadseffektivitet og på at forurenseren skal betale møter imidlertid motstand fra andre. Slik motstand kan bunne i næringsinteresser eller overdreven forkjærlighet for bestemte virkemidler framfor mål. Skepsis til markedsløsninger kan imidlertid også bunne i usikkerhet om hvordan vi bør gå fram når vi stilles overfor flere eksempler på markedssvikt samtidig. Slike tilleggseksempler kan være manglende informasjon om hvordan prisen på utslipp vil utvikle seg framover og bekymring for at gevinsten ved egen forskning og utvikling i for stor grad vil tilfalle andre.

Miljøpolitikken er ikke det eneste området der vi har valgt å supplere markedet med inngrep fra fellesskapet. I noen tilfeller, slik som forsikring mot tap av inntekt ved arbeidsledighet, sykdom, uførhet og alder, er motivet delvis at markedet ikke finner de gode løsningene. I tillegg er vi opptatt av å utjevne inntektsforskjeller og skape likere muligheter. Som følge av høye ambisjoner for fellesskapet, har utgiftene til offentlig sektor i Norge økt raskt gjennom de siste 50 årene. Og utgiftene vil stige ytterligere når aldringen av befolkningen begynner å slå inn i offentlige budsjetter noen år fram i tid. Vårt utgangspunkt for å takle disse utfordringene er likevel gunstig sett i et internasjonalt perspektiv, bl.a. som følge av det handlingsrommet oljeressursene gir oss.

Oljeressursene kan bli til glede for mange generasjoner framover, dersom inntektene håndteres fornuftig. Norske samfunnsøkonomer har gitt sine bidrag til å få til dette, bl.a. ved å kartlegge hva som kan skje når inntektene fases inn i norsk økonomi og ved analysere forvaltningen av oljerikdommen i et formuesperspektiv. Vårt svar på utfordringene er å bygge opp et fond, som sammen med handlingsregelen for finanspolitikken gir et godt utgangspunkt for fornuftig håndtering av oljeinntektene i et langsiktig perspektiv. At dette temaet også er satt opp på dagens agenda, viderefører en god tradisjon innenfor det samfunnsøkonomiske fellesskapet.

I diskusjonen om langsiktig bærekraft i offentlige finanser er dere samfunnsøkonomer flinke til å minne om at kostnadene ved det vi gjør i dag er verdien av de mulighetene vi da må forsake i morgen. Slike ubehagelige påminnelser kan være en grunn til at noen mener at Oscar Wilde egentlig hadde økonomer i tankene, da han lanserte sin kjente definisjon: en kyniker er en person som er svært godt orientert om tingenes pris, men helt uten kunnskap om deres verdi.

Jeg er ikke kjent med om tidligere stortingspresident Carl Joakim Hambro hadde Wilde i bakhodet da han etter annen verdenskrig uttrykte sin bekymring for alle økonomene som ble sluppet løs på et vergeløst samfunn. Det er likevel mulig Hambro hadde rett i at kostnadsfikserte økonomer ikke er så morsomme å leve sammen med, men de kan være svært gode å ha som forfedre. Gratulerer med 100-årsdagen.