Det nye høyre og finanskrisa

I Klassekampen 19. mars hevder Villeman Vinje og Marius Gustavson i Civita at politiske reguleringer er blant de sentrale årsakene til finanskrisa. Mon det? Jeg mener tvert imot at en politikk preget av overdreven tro på at markedene er selvregulerende og at myndighetenes rolle og inngripen i markedet må minimaliseres, er den viktigste forklaring på finanskrisa.

”Finanskrisa er også en krise for markedsfundamentalismen” sier Stiglitz. Jeg vil legge til at det også er en krise for Det nye politiske høyre. Det nye høyre står for  markedsfundamentalisme og uansvarlig budsjettpolitikk. Republikanerne under Reagen og Bush har representert denne nye politiske retningen i USA. Deres styre resulterte i store budsjettunderskudd. Begge ganger forårsaket av blant annet militær opprustning og store skattelettelser. En av årsakene til skattesvikt var troen på at skattelettelser gir mer skatteinntekter, såkalt dynamisk skattepolitikk. Høres fint ut. Problemet er bare at den ikke virket.

Siden slutten av 1990-tallet har amerikanske myndigheter bygd ned reguleringene av finansmarkedet. Avreguleringene fikk en ekstra ideologisk omdreining under Bush. Markedsfinansierte finansinstitusjoner ble ikke underlagt statlig tilsyn under henvisning til markedets egen selvregulering. Finansnæringen ekspanderte kraftig i forhold til resten av økonomien over flere år. Med fantasifulle låneprodukter hvor risikoen ble godt skjult, ble stadig flere vanlige amerikanere – og flere med svak evne til å betjene gjeld - knyttet til utviklingen i finansmarkedene.

Også lederlønnssystemene i finansnæringen har et betydelig ansvar. Aksjekursbaserte avlønningssystemer skapte insentiver til å prioritere kortsiktige disposisjoner og til å manipulere informasjon for å holde aksjekursene oppe.

FrP er markedsfundamentalismen fremste representant i Norge. Deres tro på markedets selvregulerende evne er så stor at de flere ganger har foreslått å bygge ned tilsyn og reguleringer av finansnæringen. De står også for den samme underskuddspolitikken som republikanerne.

I motsetning til FrP mener jeg at tiden er inne for politisk styring, effektive reguleringer og aktiv økonomisk politikk. Det er seks hovedområder for å forebygge nye finanskriser:

1.Effektive reguleringer av finansnæringen
Finansnæringen må underlegges strenge reguleringer. Alle typer finansinstitusjoner må ha et enhetlig regelverk, og alle deler av finansmarkedet må omfattes av regulering. Vi må stille strenge krav til bankers kjernekapital og ha kontinuerlig kontroll fra et sterkt tilsyn. Aksjekursbaserte lederlønnssystemer og andre insentivstrukturer som fremmer kortsiktighet, for stor risikotaking og informasjonsmanipulasjon må motarbeides. I arbeidet med kapitaldekningsregelverket i bankene, bør man legge vekt på å unngå at bankene forsterker konjunkturforløpet. Samtidig må finansielle produkter som har som formål å skjule den reelle risikoen for kunden, forbys. Norge er et eksempel på at dette kan la seg gjøre. Den nye loven og finansministerens initiativer for å gjøre selgerne av sammensatte produkter økonomisk ansvarlige for at kunden har evne til å vurdere risiko, har på kort tid utradert slik virksomhet i Norge.

2. Ta vare på den norske velferdsmodellen
Stor offentlig sektor, skattefinansiert velferd og betydelig statlig eierskap virker dempende på virkningene av finanskriser. Vi har også tradisjon for å reagere raskt i inntektsoppgjørene, og vi har et omstillingsdyktig arbeidsliv når ytre omstendigheter krever endringer. Folk flest blir mindre rammet enn i land hvor velferd i større grad er privat finansiert og produsert. Statens Pensjonsfond har en betydelig motsyklisk rolle ved at de kjøper mest aksjer når aksjekursene synker i norske og utenlandske bedrifter.

3. Pengepolitikken må bidra til en stabil økonomisk utvikling
Pengepolitikken må bidra til å stabilisere den økonomiske utviklingen, slik våre retningslinjer legger til rette for. Pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, og til å stabilisere produksjon og sysselsetting. I perioder med fallende produksjon og stigende arbeidsledighet taler dette for lavere renter enn ellers. I perioder med høy kapasitetsutnytting og lav arbeidsledighet vil mye tale for høyere renter. Pengepolitikken virker på denne måten sammen med budsjettpolitikken i konjunkturpolitikken.

4. Orden i statsfinansene
Langvarige, store budsjettunderskudd øker faren for bobler i økonomien, svekker statsfinansene og reduserer statens evne til å håndtere kriser. Orden i statsfinansene er sentralt for å unngå sosiale problemer. For å trygge statens inntekter skal vi ikke satse på skattelette, men på en velferdspolitikk som kan kvalifisere og motivere for at flere kan delta mer i arbeidslivet

5. Effektiv konjunkturstyring
Statsbudsjettet har sterke automatiske stabilisatorer ved at konjunkturelle endringer i skatteinntektene ikke slår ut i endret offentlig forbruk. Det finnes ikke tilsvarende ”automatiske” stabilisatorer i privat sektor. Det er derfor behov for å utvikle ny politikk og nye reguleringer for å unngå at bankene forsterker konjunkturforløpene.

6. Internasjonale reguleringer
Internasjonalt vil det være nødvendig at IMF overvåker og varsler om systemrisiko i finanssektoren i alle land. IMF må også settes bedre i stand til å kunne yte kreditt til land i krise. Slike låneprogrammer skal ikke ha strukturkondisjonalitet og bør kombineres med kapitalkontroll over landegrensen. Bekjempelsen av såkalte skatteparadis må forsterkes. Dette bør innebære sanksjoner mot land som ikke tilfredsstiller kravene til åpenhet, informasjonsutveksling og rettferdig skattekonkurranse. Norge må også arbeide internasjonalt for å fremme reguleringer og motvirke tendenser til nasjonalisme i handels- og klimapolitikk.

Disse tiltakene bygger på det motsatte av Det nye høyre. De bygger på at det trengs mer styring. Men likevel vil jeg gi Civita rett på et punkt: Krisa skyldes også styringssvikt: Svikt i vilje og evne til å styre markedet og markedsaktørene.