Gambling i usikre tider!

På slutten av sommerferien min i fjor ble jeg i juli ringt opp av det amerikanske finansdepartementet. De ville forsikre Norge om at regjeringen i USA sikret Fanny Mae og Freddie Mac. De var bekymret for at Statens pensjonsfond - Utland skulle selge seg ut av de to finansieringsselskapene som vaklet ved inngangen til finanskrisa. Da tenkte jeg: nå gjelder det å nyte de få feriedagene som er igjen. Det er uro i vente.

Nå er det ett år siden Lehman Brother kollapset og verden opplevde den kraftigste økonomiske nedgangen siden andre verdenskrig. Vi var midt i innspurten av budsjettet for 2009. Jeg hadde tenkt å legge fram det gode, rød-grønne budsjettet med klar SV-profil, for så å gjøre det som er mest inspirerende – nemlig å reise rundt, treffe folk, besøke skoler og arbeidsplasser, og å få inspirasjon til det som skal være det store prosjektet de neste 4 årene.

De planene måtte bare droppes.  I fanget fikk jeg ei krise som ingen i vår tid har sett maken til.  Til budsjettkonferansen i august stod det klart for oss at budsjettet for 2009 måtte innrettes for å møte en mye svakere utvikling i verdensøkonomien enn vi til da hadde regnet med.  Med Lehman kom utfordringen for kredittmarkedet.  Vi jobbet døgnet rundt for å finne de riktige virkemidlene for å hindre at bankene stoppet helt opp. Dette ville gitt katastrofale følger for enkeltpersoner og ikke minst bedrifter og arbeidsplasser. Disse første, krevende ukene og månedene fikk meg til å sette pris på hvert år jeg har på baken, hver erfaring jeg har gjort meg – og mitt eget livsmotto: jeg skal forlate denne verden ”godt brukt” og ”ikke pent brukt”!

Ingen hadde noen oppskrift på hva som var riktig å gjøre. Bortsett fra at alle nå kunne se at markedene ikke regulerer seg sjøl og at mangel på styring flere steder var den viktigste årsaken til krisa.  For oss ble situasjonen på Island særlig nær og  dramatisk.  De nordiske landene ble løpet av kort tid enig om en støttepakke til Island. Og i dag dag kan vi slå fast at ingen norske innskytere har tapt sparepengene sine i islandskeide banker.

Vi fant gode virkemidler. Regjeringens bytteordning ble lansert allerede i oktober i fjor og har til nå tilført bankene over 200 milliarder kroner som gir dem bedre mulighet til å gi lån til sine kunder. Vi opprettet Statens finansfond og Statens obligasjonsfond, med 50 milliarder kroner hver. Norges Bank har satt ned renta til et rekordlavt nivå – rentenedgangen tilsvarer en skattelette for folk på 35 milliarder kroner. Alle disse tiltakene har dempet virkningen av finanskrisa for folk og bedrifter og bekjempet arbeidsløshet.

I år bruker vi 130 oljemilliarder over statsbudsjettet. Vi la fram en omfattende tiltakspakke i vinter – blant de mest offensive i verden, til tross for at arbeidsløsheten økte mindre her enn i landene rundt oss. Derfor pusses nå mange skoler opp, derfor er det veiarbeid svært mange steder, derfor har energiøkonomisering skaffet lønnsomme investeringer for framtida, derfor rustes jernbanen opp– vi har gjennomført en av verdens ”grønneste” tiltakspakker. Og vi lykkes. Vi har Europas laveste arbeidsløshet.

FrP, Høyre, KrF og Venstre har vært med på mange av tiltakene. Men mens det stormet som verst, stod de på sidelinja og ropte i kor: for lite, for seint! De tok grundig feil. FrP og Høyre la mange milliarder i skattelette på toppen av våre tiltak. Det ville kunne bidra til høyere rente enn ellers og sterkere krone, noe som ville forsterket krisa for de arbeidsplassene som er mest utsatt – eksportindustrien og konkurranseutsatt sektor.

De tok feil, men de innrømmer det ikke. Nå vil de gjenta feilene. De lover milliarder i skattelettelser igjen. Det er umulig å gjennomføre uten store kutt i omsorg og skole – eller ved å øke bruke av oljepenger, noe som presser opp renta og kronekursen og dermed rammer  de arbeidsplassene som allerede er mest utsatte. De vil selge ut statlige eierandeler i viktige norske selskap. Det gir større utrygghet og mindre styring. De vil gjøre millionærer og milliardærer til nullskatteytere.

Jeg kom meg rundt i landet etter den verste sjauen med krisehåndtering:

Til lærere og elever i skolehverdagen. Vi ønsker flere lærere for at hver enkelt elev skal bli sett. "Vi har lærere nok," sier Erna. – Jeg har 29 elever i 8. klasse. Selvsagt kan jeg gjøre en bedre jobb hvis jeg har 20 jeg skal følge opp, sa en lærer jeg traff

Til sykehjem og omsorgsarbeidere. De som jobber der vil ha flere kunnskapsrike folk, rettferdig lønn og ufrivillig deltid bort.

Til Lofoten og Vesterålen. Dette er områder som Høyre og FrP ivrer for å åpne for olje- og gassvirksomhet, selv om det gambler med umistelige naturverdier og tar fokus bort fra den store utfordringen: omstilling til grønn og fornybar næringsvirksomhet og en framtidsretta økonomi.

Vi er midt i en brytningstid. Vi har store muligheter. Vi har store oppgaver. Vi klarer neppe store utfordringer og store omstillinger uten solidaritet. Er det mulig å mobilisere folk flest til det store prosjektet hvis de rikeste kan slippe å betale til fellesskapet?

Styrte vi for godt? Er folk så sikre på at krisa er over at de tar seg råd til høyreeksperimenter og gambling, mens usikkerheten enda er stor?