Godt klima for kvoter

I en kommentar i Dagsavisen der Hege Ulstein kritiserer Regjeringens klimapolitikk, har hun også en hilsen til Regjeringens kjøp av klimakvoter. Vi hevder ikke at systemet for handel med klimakvoter er perfekt, men å kalle det et halmstrå er useriøst. Kvotehandel er et viktig virkemiddel i bekjempelsen av klimaendringer som ikke minst kommer landene i sør til gode.

For å møte klimaproblemet trenger verden en bred internasjonal avtale som setter et lavt tak på samlede utslipp. Et kvotesystem er en god måte å gjennomføre en slik avtale på. For det første fordi den samlede kvotemengden er lik utslippstaket. Dermed vil vi over tid være sikre på å redusere utslippene så mye som vi har planlagt. For det andre kan fordelingen av kvoter mellom land benyttes til å overføre ressurser fra rike land til utviklingsland. For det tredje kan kvotesystemet sikre at kostnadene ved å redusere utslippene blir så lave som mulig. Det kan gjøre det enklere for alle land å akseptere en stram, internasjonal avtale.
 
Det er ikke tvil om at Kyoto-avtalen ikke er tilstrekkelig stram, at for få land er med, og at vi ikke har gode nok mekanismer for å trekke land utenfor avtalen med i klimasamarbeidet. I likhet med en rekke andre land så vel som internasjonale miljøorganisasjoner er vårt svar på disse utfordringene at vi vil delta som en seriøs aktør for å bidra til at framtidens system blir bedre enn dagens.

Norge vil overoppfylle Kyoto-avtalen med 10 prosent, og understreker dermed betydningen av å gjennomføre mer ambisiøse globale utslippsreduksjoner allerede nå. Vi arbeider også hardt for en god internasjonal avtale etter 2012. Vi har forpliktet oss til klimanøytralitet i 2030 som ledd i en global og ambisiøs klimaavtale, og vi benytter store beløp til blant annet skogtiltak i utviklingsland og satsing på utslippsreduserende teknologi. Klimanøytralitet vil ikke være mulig å gjennomføre uten klimakvoter.

Fram til en ny avtale er på plass, må vi imidlertid benytte virkemidlene i den nåværende avtalen på en best mulig måte. Prosjektbaserte kvotekjøp fra utviklingsland (CDM-prosjekter) betyr lite for den samlede gjennomføringen av Kyoto-avtalen, men er likevel det eneste virkemidlet vi har for å trekke utviklingsland med i klimasamarbeidet. Vi har derfor valgt å kjøpe kvoter i et omfang som tilsvarer vår overoppfyllelse av Kyoto-avtalen. 

I disse dager offentliggjør vi nye kontrakter om kjøp av 6 millioner klimakvoter. Dermed har vi så langt gjort avtaler om kjøp av om lag 9,3 millioner klimakvoter for levering i Kyoto-perioden. Prosjektene spenner fra vindmølleparker i Kina til biomassekraftverk i Sør-Afrika. Utslippsveksten reduseres, og utviklingen av miljøvennlig næringsliv i sør stimuleres. Men alle prosjekter må FN-godkjennes og kvotene være levert før vi betaler. Slik sikrer vi at prosjektene vi investerer i er bærekraftige, og at de fører til faktisk utslippsreduksjon før vi betaler. 

Norge har valgt å kjøpe kvoter for å støtte klimaprosjekt i utviklingsland som et ledd i oppfølgingen av våre klimamål. Vi gjør ikke dette som avlat, slik Ulstein påstår. Kvotehandel kommer i tillegg til våre nasjonale klimatiltak og kan ikke og bør ikke erstatte nasjonal handling. Men det er ikke tilfeldig at både USAs president Obama, EU og mange av verdens utviklingsland ønsker å ta i bruk kvotemekanismer for å oppfylle mål om utslippskutt. Det er fordi de ser at dette kan være et effektivt virkemiddel for å møte klimautfordringen. Jeg tror det vil være uklokt om vi i Norge skulle stille oss utenfor dette arbeidet. Vi bør etter min mening gjøre det motsatte, nemlig bidra til å få på plass gode mekanismer for blant annet å overføre ressurser fra rike til utviklingsland. Vårt arbeid med kvoter er et virkemiddel for å øke sjansene for å få på plass en ny og bedre klimaavtale. Jeg kan ikke tenke meg noe enkeltstående klimatiltak som er viktigere enn det.