Handlingsregelen sørger for gode investeringer

Jeg merker meg at Victor Norman roser Stoltenberg I-regjeringen for å ha innført handlingsregelen. Det gjør han rett i. Norge trenger en fornuftig regel for innfasing av oljeinntekter i økonomien slik at også generasjonene etter oss kan ha glede av disse inntektene.

Handlingsregelen er en rettesnor for bærekraftig budsjettbalanse. Sammen med skatteløftet setter den en ramme for statens utgifter som alle gode tiltak må prioriteres innenfor. Det kan være uenighet om slike prioriteringer, men dette bør vi ikke prøve å løse ved å gi opp rammen. Norman er selv inne på at det betyr noe hvordan pengene brukes, ikke bare hvor mye som brukes.

Bruker vi for mye eller trapper opp oljepengebruken for raskt, risikerer vi store omstillingsproblemer i norsk økonomi i fremtiden, slik Nederland tidligere opplevde med sin hollandske syke. Handlingsregelen tar hensyn til at vi ikke vet hvor stor formuen er. Vi unngår at oljeinntektene brukes på forskudd. Slik bidrar den til å beskytte statsbudsjettet og fastlandsøkonomien mot virkningene av svingende oljepriser. Etter hvert som situasjonen i norsk økonomi normaliseres, må vi vende tilbake til 4-prosentbanen. Det virker også som Norman mener at vi skal i denne retningen, men det er uklart hvor han vil at vi skal stoppe.

Norman er opptatt av at mer av oljeinntektene bør gå til offentlige investeringer. Skillet offentlige investeringer og offentlig konsum er imidlertid mindre interessant, all den tid det er formålet med bevilgningene som er hovedsaken. Bevilgninger til barn og ungdoms utdannelse regnes for eksempel som konsum, men er likevel blant våre viktigste framtidsinvesteringer. Bygging av veier klassifiseres som investeringer. Det er likevel ikke slik at veier nødvendigvis bør prioriteres høyere enn utdannelse. En helhetlig budsjettprosess der alle typer offentlige utgifter ses i sammenheng, har så langt tjent oss vel. Det er derfor ingen grunn til at finanskrisen skulle lede oss til å endre på dette.