Ingen klimakvoter til stryk

I lørdagsutgaven 5. desember skrev DN om klimakvoter som får stryk. Saken gjelder to av de kinesiske klimaprosjektene Finansdepartementet har avtale med, som nå ikke lenger er aktuelle. Et prosjekt knyttet til sementproduksjon oppnådde ikke godkjenning i FN, mens vannkraftverket Dahuashui ikke vil bli fremmet som klimaprosjekt for FN.

Men i denne saken er det ingen klimakvoter som har fått stryk. Det er derimot to prosjekter som har fått stryk. Fordi de ikke kvalifiserer til å bli klimakvoter. Prosjektene gir ikke nok (addisjonelle) utslippsreduksjoner, og Finansdepartementet kommer derfor ikke til å kjøpe seg inn i dem.

Hva betyr dette for norsk klimapolitikk og norske utslippsmål? Ingenting. Dette påvirker verken våre klimamål eller hvor mange tonn utslippsreduksjoner vi skal bidra med. Det betyr bare at vi ikke kjøper oss inn i disse to prosjektene, men i stedet kjøper oss inn i noen flere andre prosjekter.

Kan dette skje igjen? Ja, det kan det. For å bidra til å utvikle et internasjonalt karbonmarked inngår vi nemlig kontrakter med prosjekter i en tidlig fase, før vi vet om de blir godkjent. Men vi betaler ikke da, vi tar tvert imot forbehold om at vi bare betaler dersom prosjektene senere blir godkjent. Vi har derfor tatt høyde for at en del av prosjektene vi har tegnet kontrakt med, kanskje ikke kommer til å bli godkjent. Vi har med vilje overbooket, noe som også er redegjort for i Statsbudsjettet for 2010. Prosjekter som viser seg ikke å være gode nok, kansellerer vi. Uten å betale. Det er det vi har gjort i denne saken.

Disse kvotekjøpene er ikke en del av de tiltakene Norge må gjennomføre som en del av vår kyotoforpliktelse, men tiltak vi ønsker å gjennomføre som en del av vår frivillige overoppfyllelse av Kyotoavtalen. Nettopp fordi vi ønsker å bidra til å redusere utslipp i andre land, har Norge - som eneste land i verden - sagt at vi skal overoppfylle Kyotoavtalen med 10 pst. Det betyr at vi bidrar med om lag 5 mill. tonn årlig i ekstra utslippsreduksjoner.

Dette gjør vi fordi Regjeringen mener at rike land må bidra til å redusere utslippene i fattige land. Dette er faktisk en sentral del av Regjeringens klimapolitikk, og handler både om rettferdighet og nødvendighet. Rettferdighet, fordi det er de rike landene som har hovedansvaret for klimaproblemet. Nødvendighet, fordi det er i utviklingslandene at utslippene nå øker så enormt. Skal vi lykkes med den enorme oppgaven det blir å redusere de globale utslippene, fins det ikke noe alternativ til å stoppe utslippsveksten i utviklingsland med sterk økonomisk vekst.

Har vi i dag er perfekt system for å bidra til utslippskutt i utviklingsland? Nei. Hadde vi hatt et perfekt system, så skulle vi brukt det. Men alternativet til dagens system er ikke et perfekt system, det er å la være å gjøre en innsats for å redusere utslippene i utviklingsland. Og det er ikke er alternativ for Regjeringen. For om vi nå setter oss med hendene i fanget og venter på et perfekt kvotesystem for utviklingsland, blir det kanskje for sent før vi kommer i gang.

Dagens system har sine mangler, men det er et rimelig bra system, og det er basert på felles FN-utviklede regler, som vi følger. Regjeringen bruker av den norske felleskassen for å bidra til å utvikle markedet for karbon og redusere utslipp i andre land. Da er det avgjørende at systemet har legitimitet og at det sikrer resultater for innsatsen. Og da trenger vi et godt, strengt og transparent regelverk, som bare godkjenner prosjekter som bidrar tilstrekkelig til utslippsreduksjoner. Denne saken er et eksempel på at dette regelverket fungerer.

Se også temaside om statens kvotekjøp.