Kvotehandel viktig for klimakampen

Regjeringens kjøp og salg av klimakvoter er et viktig supplerende tiltak for å oppfylle Norges klimaforpliktelser. Samtidig kan vår deltakelse i de internasjonale kvotemarkedene ses på som et viktig nybrottsarbeid for å få erfaring med og utvikle økonomiske verktøy som kan vise seg å bli viktige i verdens bestrebelser for å etablere ambisiøse avtaler og virkemidler i klimapolitikken.

Selv om rammene for Norges deltakelse er forelagt Stortinget ved flere anledninger og er vedtatt med støtte fra blant annet Høyre, har partiets nestleder Jan Tore Sanner likevel gjort flere forsøk på å fordumme debatten. Han bruker merkelapper som "klimakremmer" og "dobbeltmoralsk" om finansministeren. Men Regjeringen gjennomfører politikken i tråd med de rammene Sanner selv har sluttet seg til.
 
I Dagbladet 29. juni skaper han inntrykk av at finansministeren bidrar til å øke utslippene av CO2 i Europa fordi Norge skal selge kvoter inn i dette systemet. Men han "glemmer" at vi trekker inn langt flere kvoter enn det vi deler ut. Norge skal innenfor EUs kvotesystem tildele kvoter på om lag 15 millioner tonn, mens norske kvotepliktige bedrifter vil kjøpe kvoter tilsvarende 22 millioner tonn. Norges inntreden i EUs kvotemarked bidrar dermed til å redusere utslippene i EUs marked. Med dette er vi best i klassen blant deltakerne i EUs kvotesystem.  
 
Av de 15 millioner tonn som Norge tildeler er det lagt opp til å selge om lag 7 millioner tonn, mens 8 tildeles gratis til industrien i fastlands-Norge. Salg er i tråd med prinsippet om at forurenser betaler. Og innenfor Norges ambisiøse klimamål vil ikke salget bidra til å øke de samlede utslippene. 
 
Salget av 7 millioner tonn må også ses i sammenheng med at Norges petroleumssektor ikke får tildelt gratiskvoter, men må kjøpe kvoter. Men de har fått redusert CO2-avgiften tilsvarende kvoteprisen. Statens regnestykke blir altså at vi veksler inn CO2-avgift med inntekter fra kvotesalg. Vi har ikke med dette drevet noen form for "klimakremmeri". På inntektssiden av statsbudsjettet har vi fått redusert inntektene fra CO2-avgift, men fått omlag tilsvarende økt inntekt fra salg av kvoter. På utgiftssiden har vi i tillegg valgt å satse omfattende på klimatiltak både i Norge og i utlandet som langt overstiger eventuelle inntekter fra kvotesalg. Kjøp av kvoter fra fattige land for å stimulere til miljøtiltak i disse landene, regnskogsbevaring og jernbanesatsing i Norge er eksempler på fornuftig klimapolitikk. Vår satsing på tiltak må selvsagt ikke øremerkes og dermed begrenses av hva vi til enhver tid får inn av solgte klimakvoter. Men at staten mottar inntekter fra blant annet kvotesalg øker selvfølgelig vår handlefrihet til å satse enda sterkere for å motvirke klimaendringene.
 
Norges kvotesalg er godt i tråd med hva mange EU-land gjør, og ikke minst hva EU selv beskriver som ønsket utvikling framover. Også USA er i ferd med å etablere lignende virkemidler. Det er synd at Høyre har valgt bremseklossens rolle.