Norman og handlingsregelen

I et innlegg i DN lørdag 12. desember uttrykker professor Victor D. Norman at han i bunn og grunn er enig i at oljefondets midler ikke bør plasseres i investeringsprosjekter i Norge. En skinnuenighet er dermed ryddet ut av verden. Innenfor de rammene skatteinntektene og handlingsreglen setter bør det være fullt mulig å realisere mange gode prosjekter.

Handlingsregelen ivaretar det grunnleggende forhold at oljeinntektene er tjent opp ved å utvinne og selge en ikke-fornybar naturressurs. Vi bør derfor ha enkle og forståelige retningslinjer for hvor mye vi skal bruke i dag, og hvor mye som skal spares til framtidige generasjoner. Samtidig må den økonomiske politikken legge til rette for stabilitet i norsk økonomi. Bruker vi for mye oljeinntekter innenlands eller trapper opp bruken for raskt, risikerer vi store omstillings­problemer i norsk økonomi. Handlingsregelen sikter mot en forutsigbar og bærekraftig innfasing av oljeinntekter i økonomien. Å trappe opp innfasingen er ikke en god oppskrift på å få en mer effektiv ressursbruk.

Handlingsregelen og budsjettsystemet legger til rette for en helhetlig og oversiktlig budsjett­prosess innenfor forutsigbare rammer. Vi har et system der alle formål må prioriteres opp mot hverandre, slik at fellesskapets midler kan brukes der vi får mest igjen for dem. Det betyr ikke at det alltid vil være enighet om prioriteringene. Evnen til å håndtere uenighet er en del av demokratiets natur. Politikernes ansvar er å foreta helhetlige vurderinger der ulike mål veies mot hverandre. Det er vår oppgave å sørge for dagens behov for utdanning, helse, omsorg, inntektssikring og fellesløsninger. Samtidig må vi sikre at også framtidige generasjoner skal få oppfylt sine behov, slik at generasjonskontrakten oppfylles.

Å ta godt vare på arbeidskraften er den aller viktigste investeringen et land kan gjøre for å sikre velferd og vekst over tid. Velferdsgevinsten av at flere kommer i arbeid er særdeles stor. Inntektene øker for den enkelte, skatteinntektene øker for det offentlige slik at velferdsordninger kan finansieres, vi sparer utgifter på trygdebudsjettene, og arbeidslivet er en viktig arena for sosial inkludering.
Vi må også sikre at vi får mest mulig igjen for den innsatsen de sysselsatte setter inn. Arbeidskraften må være høyt kvalifisert og produktiv. En rekke politikkområder er da viktige, enten det er utdanning, helsevesen, inntektssikring, infrastruktur, god konkurranse, forskning eller utvikling.

Samlet sett får vi i Norge mye igjen for vår innsats Vi har et høyt inntekts- og velferdsnivå. Det tyder på at norske politikere over tid har klart å prioritere på en god måte innenfor de rammene vi har satt opp. I tillegg må vi innse at vi har vært svært heldige. Naturen har utrustet oss med vannkraft og petroleumsressurser i rikt monn.

Selv om vi har fått til mye, må vi alltid spørre oss om vi bruker offentlige midler på de formål som gir oss mest tilbake, slik også Victor Norman er opptatt av. Aldringen av befolkningen vil i årene framover lede til en kraftig økning i utgiftene til pensjoner, helse og omsorg. Handlefriheten i budsjettpolitikken vil bli mindre enn vi har vært vant til. Det krever strenge prioriteringer.

Victor Norman er særlig opptatt av investeringer i utdanning for å hindre at ungdom faller ut av arbeidslivet. Førskole er ifølge OECD en av de beste investeringene et land kan gjøre i utdanning, og her har denne regjeringen gjort svært mye for å sørge at alle skal få et tilbud. I videregående skole er det alt for mange som ikke fullfører sin utdanning, særlig innenfor yrkesfagene. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har satt seg som hovedmål å redusere antallet som faller ut av videregående skole. Utfordringen er å finne ut hvilke tiltak som best reduserer dette frafallet.

Vi må også arbeide for at velferdsordningene ikke blir dyrere enn nødvendig. Pensjonsreformen er et godt eksempel på at det er mulig å forbedre offentlig velferdsordninger. Reformen sikrer at pensjonssystemet blir bærekraftig, samtidig som den støtter godt opp under arbeidslinja.