Ruskevær for den norske velferdsmodellen

 

Lysarkene til presentasjonen

Lytt til talen

 

_______________

 

Ruskevær for den norske velferdsmodellen

God dag og tusen takk for invitasjonen. Det er en stund siden jeg sist var på kartellkonferansen. Nå har Gudmund Hernes holdt innlegg, og så har Gunnar gjort det. Så skal jeg holde innlegg, og nå mangler bare Gro, så kunne vi hatt en helaften. Men de hadde det i går kveld da, og dessverre fikk ikke jeg vært der. Så kan jeg se av deg Gunnar, at tidligere finansministre har sine fleste privilegier i behold, inkludert det å hente figurer i Finansdepartementet.

Du minte meg på dette med CO2-avgiften. Det er klart det har vært litt storm rundt biodieselavgiften, men i 1991 var det skikkelig ruskevær på avgiftssiden, så jeg har vært ute for det tidligere også. Jeg skal prate litt om temaet, men det jeg har tenkt er å starte litt i en annen retning. Det er på en måte innledningsvis å stille meg det spørsmålet, hva er det som er poenget med å drive politisk virksomhet og hva er det som er poenget med økonomisk politikk spesielt. Og da må vi bruke noen ord innledningsvis på historien om den norske modellen. Hva er det som har vært og som er drivkraften i den norske modellen? Historien om Norge, historien om det som utviklet Norge fra det som var for 100 år siden en relativt fattig nasjon til en rik nasjon. Det er ikke bare olje. Olje har vi på en måte fått i siste del av dette her. Historien om Norge er historien om enkeltmennesker, det er historien om enkeltmennesker som i et fellesskap brukte alle krefter, hode og hender på å utvikle  naturressursene i Norge til en moderne velferdsstat.

Det er historien om norsk fagbevegelse, det er historien om sosialdemokratiet, det er historien om en politisk dugnad der politikken hadde et høyere mål, å skape en bedre hverdag for neste generasjon. Det er det den norske modellen handler om. Det er på en måte det som også er fremtiden, som jeg skal komme til senere. Det var at det var en stor tegning, det var at det var to karer som het Kolbjørnsen og Strømme, som på 30-tallet skrev en liten bok som var en treårsplan for utviklingen av Norge. Det var ikke femårsplan en gang, det var tre år. De hadde nær tilknytning til fagbevegelsen og det var det som dannet grunnlaget for regjeringen Nygårdsvolds program om hele folket i arbeid. Det var der, blant annet, det begynte.

Det er historien om arbeidslinjen, historien om å ta i bruk menneskelige ressurser for å skape det moderne velferds-Norge. Det er historien om å løfte det store flertallet opp til et anstendig nivå, slik en gjorde gjennom den norske modellen. Det er dette som er utfordringen inn i en ny tid, det er på en måte å bære denne velferdsmodellen videre. Så har det skjedd mange ting i mellomtiden, som Gunnar har vært innom, blant annet den revolusjonen som vi hadde i norsk økonomi og norsk samfunnsliv fra de første oljeinntektene piplet inn i statsbudsjettet i 1972. Det var nesten så de fikk plass i sigarkassen til Arve Johnsen, til vi satte inn det første innskuddet på Oljefondet, som det het den gangen, i mai 1996. Oppbyggingen av den sterke offentlige sektoren ble muliggjort, ikke minst gjennom de store oljeinntektene, kvinnenes inntogsmarsj i norsk arbeidsliv, fra en yrkesdeltakelse på godt under 50 prosent til over 70. Det er også historien om olje-Norge og det at vi skulle utnytte oljeressursene til beste for hele folket.

Hvis vi ser litt lenger fremover så er det en del ting som både påvirker og som på en måte vil stille utfordringer til denne modellen vår. Demografi skal jeg komme tilbake til. Altså, utviklingen i befolkningssammensetningen. Det er mange ulike aldre i denne salen her, fra Gunnar som er litt opp i årene, også er jeg litt yngre og Roar er omtrent på min alder ikke sant, til de som er litt yngre. Men det som er situasjonen er at over tid nå så vil andelen eldre i befolkningen øke markant, ikke bare i Norge. Den øker i de fleste europeiske og vestlige land. Japan er kanskje det landet som vil merke det sterkest. Altså, endringer i befolkningssammensetning reiser store utfordringer for velferdsmodellen, men samtidig så vil det også endre samfunnet vårt, det at du får en generasjon pensjonister som lever lenge, som har mye penger og som har mye foran seg selv om de har passert 67 år. Så den demografiske utviklingen utfordrer velferdsmodellen vår.

Det andre er klima, den globale klimakrisen, det som skal skje i København om en måneds tid, det tredje er den globale økonomien, som vi ikke minst har sett gjennom finanskrisen, som startet i september 2008 og som på en måte slo inn i verdensøkonomien som en slegge og som gjorde at mange land hadde virkelig store utfordringer med å håndtere finanskrisen. Norge har håndtert den på en veldig god måte. Vi har klart å komme oss gjennom finanskrisen så langt, uten markert økning i arbeidsledigheten og med på en måte velferden intakt. Mange andre land, som Gunnar sier, har gjort store låneopptak og de står foran store utfordringer i økonomien. En tredje ting som blir viktig for oss er hvordan vi passer på arbeidskraften i årene fremover. For det at på en måte også gjorde det mulig å bygge opp den offentlige velferden fra 70-tallet og fremover, var at vi hadde en stor reserve tilgjengelig. Vi fikk penger, men samtidig hadde vi arbeidskraft tilgjengelig. Kvinnene sto klare blant annet. Nå ser vi at det blir mindre kull som skal inn på arbeidsmarkedet og et av de viktigste spørsmålene, vi kommer tilbake igjen til det også, som vi må stille oss, er hvordan vi klarer å foredle arbeidskraften slik at vi får nok arbeidskraft til å utføre alle de oppgaver vi skal gjøre i Norge.

Alt fra omsorgssektoren, at vi som etter hvert blir litt eldre kan gå alderdommen trygt i møte, til det spørsmålet som mange industribedrifter i Norge stiller seg. Hvor skal vi få tak i gode industriarbeidere i fremtiden, for de vi har begynner å nærme seg AFP-alderen. Så det er store utfordringer på arbeidskraftsiden, samtidig som vi ser at over en halv million på en måte hele tiden er ute av arbeidslivet og det er de som er i arbeidsstyrken fra 16 til 64 år, de som er ute på uføretrygd, langtidssykmelding, attføring eller andre ting som i en lengre eller kortere periode støter folk ut av arbeidsmarkedet.

Så, bare som en parentes bemerket, altså vi er selvsagt opptatt av utviklingen i Norge, og vi er opptatt av å bekjempe virkningen av finanskrisen, men det som rir meg litt er at vi har en helt annen krise i verden, som gjør at vi må lette blikket utover Norges grenser. En milliard mennesker legger seg sultne hver dag, hvis de har et sted å legge seg. Altså det er internasjonal krise som på en måte også er en del av det samfunnsansvaret Norge skal bære med seg inn i en sosialdemokratisk tid. Og så, for å vende tilbake til økonomien og den økonomiske politikken. Hva slags virkemidler har vi? Jo, vi har finanspolitikken. Det er inntekter og utgifter i statsbudsjettet, ikke sant. Det er det finansministeren i stor grad råder over, og Stortinget fatter vedtak om bevilgninger. Det er hvordan vi bruker pengene våre og hvordan vi får dem inn også selvsagt, men i hovedsak så dreier finanspolitikken seg om hvordan vi samler pengene på en best mulig måte, og hvordan vi bruker dem mest mulig fornuftig. 900 milliarder kroner år om år. Noen av disse utgiftene kommer av seg selv, altså de store, tunge driverne er de tunge velferdsutgiftene knyttet til folketrygden, blant annet.

Så har vi pengepolitikken, som Norges Bank har ansvaret for. Det som de fleste av oss er opptatt av, er ikke hvor mye likviditetslån til norske banker eller de driver med vanlig, gammeldags valutapolitikk. Det vi er opptatt av er, hvor høy er renten og hvordan håndterer de investeringene våre gjennom den store lommeboken som pensjonsfondet er. I fjor fikk de mye kjeft, for da tapte de mye i de internasjonale markeder. Så langt i år har de nesten gjenvunnet hele tapet fra i fjor. Så nå får de roser, ikke sant. De forvalter på en måte fra dag til dag denne fellesformuen som vi bygger opp gjennom pensjonsfondet.

Og så har vi inntektspolitikken, det som dere rår over, og arbeidsgiverne. Det vil jeg si, at vi får den beste økonomiske utviklingen i Norge når disse tre deler av den økonomiske politikken bygger opp under hverandre og fungerer godt sammen. Det var det vi fikk til tidlig på 90-tallet. Prøv å sett deg på en stol med tre bein, hvis de beina er ulike lange eller det ene beinet ikke er så støtt som de andre. Da er det veldig fort gjort at hele byggverket rakner. Det å få disse tre til å fungere godt sammen, er på en måte noe av den gyldne regel i den økonomiske politikken. Det var det solidaritetsalternativet tidlig på 90-tallet handlet om.

Så skal jeg vise bilder. Dette viser litt hvordan finanskrisen slo inn. Det er økningen vi fikk i de internasjonale renter. Dette er også et bilde som vi godt kan ta frem. Det er hvordan Norge har håndtert arbeidsmarkedet de siste ti årene. Vi ser også hvordan vi klarer oss fra 2008 og fremover, som var finanskrisen. Hva var det vi gjorde nasjonalt? Jo, det var under handlingregelen. Den som på en måte har laget oss for at vi skal prøve å ha en fornuftig sammenheng mellom det vi bruker løpende i statsbudsjettet og oljeinntekter, eller avkastning av oljeformuen, og på en måte de utfordringene vi har. Da ser dere at hovedregelen er at i gode tider så bør vi helst bruke mindre, og i litt dårligere tider så kan vi bruke litt mer. Men på gjennomsnittet så bør vi ligge omtrent på denne banen. Så kan vi ha en lang filosofisk diskusjon om det skal være fire prosent eller hva det, men over tid er det regnet som en trygg, langsiktig avkastning på å sette penger i banken eller forvalte dem på en annen måte. Det vi ser er at vi brukte mye i 2009 gjennom finanskrisen, og vi bruker mye fortsatt i 2010 for å holde virkningene av finanskrisen mer på avstand.

Noe av det jeg vil prate om videre er, bør vi lage et nytt solidaritetsalternativ for tiden fra i dag og fremover? Det er i grunnen noe av den utfordringen som jeg gjerne vil prate om. Da kan vi gå litt tilbake igjen, til 1990. Hvordan så det ut da? Hva var det som var de store utfordringene i norsk økonomi generelt sett, og så få fikk vi bankkrise på toppen utover i 1991. I 1992, som på en måte var det første hele budsjettet Gro-regjeringen la frem, og som jeg hadde et hovedansvar for, så var underskuddet i statsbudsjettet, etter at vi hadde regnet med oljeinntektene, 25 milliarder. Vi hadde altså underskudd etter at vi hadde tatt inn oljeinntekt. Det var 65 milliarder før vi hadde begynt å bruke av oljeinntekten. Ledigheten steg etter hvert til seks prosent, lønnsveksten var rundt fire. Det vi så var at det var flere og flere som var i ferd med å bli støtt ut av arbeidslivet og ut i arbeidsledighet, og det var behov for å gjøre et grep for å ta tak i det. Hovedgrepet var, og som vi fikk partene og regjeringen gikk inn i, var at de som var i arbeid skulle holde tilbake på lønnsveksten for at de som ikke var i arbeid, skulle få jobb. Det var på en måte overskriften. Så skulle staten og myndighetene stille opp med andre tiltak, hvis vi kunne flytte penger i statsbudsjettet fra overføringer til investeringer når vi skulle bygge opp under pengepolitikken. Altså, inntektspolitikk, finanspolitikk og pengepolitikk kunne fungere sammen i en god helhet.

Og vi fikk det til, ikke minst takket være den innsatsen som fagbevegelsen gjorde. Dere kan sende noen vennlige tanker til Yngve Hågensen, Kjell Bjørndalen og andre som var med på å formulere ut solidaritetsalternativet i fagbevegelsen. Vi fikk lønnsveksten ned, vi fikk inflasjonen ned, renten gikk betydelig ned i løpet av denne perioden. Vi fikk arbeidsledigheten ned og vi økte antallet industriarbeidsplasser med 100.000 fremover mot 1996. Vi fikk ny vekstkraft inn i norsk økonomi.

Hvordan ser det ut i dag, da? Vi har en ledighet på 3,3 prosent, som vi forventer kanskje vil stige til 3,6-3,7 prosent i 2010. Vi har en lønnsvekst på 3,5 prosent, vi har en inflasjon som vi forventer i 2010 på en og tre kvart prosent. Vi har et overskudd i statsbudsjettet neste år på rundt 180 milliarder kroner. Vi har bak oss 2007 og 2008, der overskuddet henholdsvis var 390 milliarder og 530 milliarder. Vi hadde veldig gode år, og det så vi på den forrige figuren. Vi forventer at vi ved utløpet av neste år vil ha 2900 milliarder i pensjonsfondet.

Men det er noen utfordringer. Det som vi ser der er en utfordring. Særlig gjennom 2007 og 2008, så var det mulig. Du så det ikke så tydelig, for vi hadde store overskudd i utenriksøkonomien, men samtidig i ly av de store overskuddene vi hadde, så svekket vi stadig konkurranseevnen til industrien vår. Så konkurranseevnen har vært veldig svekket de siste årene. Det er en av hovedutfordringene for norsk økonomi fremover. I perioden 1988 til 1992, så styrket vi konkurranseevnen med sju prosent. Fra 1992 til 1993 styrket vi konkurranseevnen med fire prosent. Renten gikk ned seks prosentpoeng fra januar 1993 til oktober 1993 og fire prosent fra midt i 1992 og ut det året.  Ledigheten gikk ned fra 1993. Vi fikk det til, som jeg sa i sta, den gangen.

Det er litt vanskeligere i dag, men det er for så vidt litt av det jeg pratet om, se litt på utviklingen i lønnskostnaden eller konkurranseevnen. Det er klart at det er vanskelig for en norsk industriarbeider å konkurrere med billigere arbeidskraft i utlandet, hvis du på en måte får en lønnsvekst som skiller seg veldig fra den lønnsveksten de har i utlandet. Her ser en at vi har hatt en gradvis svekkelse av konkurranseevnen fra 1995 og utover.

Så nevnte jeg jo handlingsregelen, dette viser på en måte handlingsregelen i et litt lengre utsyn, fra 2000 til 2040. Den svarte streken er på en måte det vi kan forvente at vi kan klare å bruke gjennom en fire prosents avkastning. Vi ser at det vil stige litt fremover til 2025, så vil den flate ut og dale ned. Vi er nå omtrent på det nivået som vi burde ha vært i 2018-2020. Dette er også en utfordring, ikke bare for finansministeren, men for mange andre.

Der kom jeg endelig til figuren min. Det kan vi prate lenge om. Den figuren kaller jeg for generasjonskontrakten og det er den det kommer til å handle om. Hvis vi skal lage et nytt solidaritetsalternativ så tror jeg faktisk det er generasjonskontrakten som skal være utgangspunktet  for det. Som jeg sa innledningsvis, så er det slik at det er en historisk linje i den sosialdemokratiske politikken, at ungene våre skal våkne opp og vokse inn i en morgendag som er bedre og som gir flere muligheter enn det vi fikk. Det har på en måte vært fedres drøm om velferdssamfunnet. Tryggheten skal videreføres, og det handler om barns trygghet og fremtid. Det handler om velferdsmodellens fremtid, det handler om klima og det handler om selvsagt en trygg fremtid for verdens barn. Det er derfor jeg har dette slipset på meg i dag.

Generasjonskontrakten sier litt om hvordan vi i gjennomsnitt mottar ytelser som velferdsstaten gir oss, den velferdsstaten og det velferdssamfunnet vi har bygd opp. Vi starter helt oppe på venstresiden, når vi blir født. Ja, det begynner jo før vi blir født da, mødrepermisjonen begynner jo litt før. Men for meg og ungene våre så starter det på det tidspunktet du møter lyset av verden og skriker utover fremtiden. Da begynner barnetrygd og fødselspenger og alt dette å rulle på. Altså, det er en del av den velferdsstaten vi har bygd opp. Makspris i barnehager, grunnskolen, retten til ti års utdannelse, alle de ting som gjør at Norge tross alt er mye bedre stilt enn de fleste andre europeiske land når det gjelder demografi, fordi vi har klart å oppebære en relativt sett høy fødselsrate. Det har vært en bevisst linje bak det å ha gode ordninger tidlig i livet, kombinere det å få unger og det å være ute i arbeidslivet. Det får vi betalt for over lang tid, fordi at hvis du ser på fødselsratene i en del andre land, så er de ned mot én. I Norge så nærmer det seg to igjen. Det har sammenheng med det vi gjør der.

Så er det en periode der vi er ute i arbeidslivet, og da er jeg under streken. Da er det slik at vi i gjennomsnitt er netto bidragsyter inn i velferdsmodellen. Men så er det selvsagt perioder der også hvor vi er syke, eller vi på en måte må nyte godt av velferdssamfunnets tjenester. Men i snitt så er vi bidragsytere. Så kommer vi på den andre siden, altså ut til høyre her. Da begynner demografien å slå inn for fullt. Det er dette det handler om. Det er dette det handler om fremover, hvordan vi skal klare å oppebære generasjonskontrakten, hvordan vi skal innrette oss i arbeidslivet slik at færre støtes ut fra arbeidslivet, hvordan vi skal klare å oppebære arbeidsstyrken. Og Roar, kanskje er det noen av de tingene der vi må prate om i et mulig nytt solidaritetsalternativ som har på en måte et generasjonsperspektiv over seg, i tillegg til det vi skal oppnå på kort sikt. Det handler om å skaffe oss økonomisk handlingsrom til å oppebære velferdsmodellen, det handler om hvordan norsk industri skal se ut etter oljealderen, hvordan vi skal foredle arbeidsstyrken, hvordan vi skal klare å hindre at så mange blir støtt ut mens de eri arbeidsfør og arbeidsdyktig alder. Det handler om uføretrygden, det handler om IA-avtalen, det handler om å videreutdanne arbeidskraften, det handler om en fornuftig seniorpolitikk osv. Og det handler om offentlig sektor, om hvordan offentlig sektor på en måte skal bidra inn i dette her. Da må vi ta tak i konkurranseevnen, da må vi ta tak i utstøting fra arbeidslivet og da må vi stille oss spørsmålet, hvordan får vi mest mulig ut av de kronene vi bruker over offentlige budsjetter.

Da er det noen viktige milepæler. Inntektsoppgjøret til våren blir viktig. Krav og rammer og slike ting skal formuleres ute hos partene, men jeg vil sende med et par ord på veien. Jeg mener at hensynet til konkurranseutsatt næringsliv må stilles først. Frontfagene må på en måte stilles først. Det er mitt råd med på veien. Jeg vet at dette er ting som dere kommer til å diskutere selvsagt, innenfor forsamlingen her. Men erfaringen vi har opp gjennom tiden er, at når hensynet til konkurranseutsatt næringsliv kommer først, så får vi også alle andre større fordeler etterpå Frontfagsmodellen, som det heter på fagspråket, har ved mange anledninger vist seg å fungere.

Pensjonsreformen begynner å virke fra 2010. IA-avtalen skal vi prøve å formulere ut frem til mars 2010. Statsbudsjettet 2011 blir på en måte den første muligheten regjeringen nå har til å vise hva vi gjør med finanspolitikken. Og jeg vil dra inn et perspektiv selv, og det er at når jeg er så opptatt av generasjonskontrakten, så er det også slik i dag at det er mange unge mennesker som aldri får muligheten til å komme ut i arbeidslivet. De som detter ut av det videregående skole-løpet, de som ikke får en trygg oppvekst, de som møter et barnevern som ikke fungerer som det skal rundt omkring i mange kommuner, altså hensynet til å få unge mennesker inn i velferdsdmodellen vår på en god måte, blir en stor utfordring for oss alle. Det er mange andre ting vi også skal gjøre, men hensynet til fremtidens arbeidskraft må være fremherskende i denne sammenhengen.

Inngangen til arbeidslivet må bli bredere og enklere for mange grupper. Vi må se hva vi kan gjøre for å få til, både hos arbeidstaker og arbeidsgiver, for å få til et godt fungerende arbeidsmiljø. Jeg kommer fra en stilling som fylkesmann. Går jeg tilbake igjen til den etterpå, når jeg er ferdig med det jeg driver på med nå, vi har jobbet veldig bevisst både med lønnspolitikken og med HMS-arbeid, og vi har fått sykefraværet ned og folk trives bedre på jobben. Det er viktig å jobbe med den type ting, for jeg har stor tro på at det å få et bedre arbeidsmiljø, det å få folk til å synes det er moro å gå på jobben, vil også være viktige bidrag for å få ned sykefraværet og få flere fra de 500.000 som jeg nevnte ut i arbeidslivet. Det er mange ting vi skal diskutere her, men jeg har tro på å stille oss selv spørsmålet; hva kan vi bidra med for å få et arbeidsliv som fungerer bedre, få til mindre utstøting av arbeidstakere. Hva kan jeg bidra med?

Så vil jeg også si litt til om prosessen fremover. Det er viktig at vi kan skape eierskap til en slik måte å tenke politikk på, at vi på en måte drar i fellesskap, at de tre delene av den økonomiske politikken fungerer. Og da blir mitt bidrag viktig. Det er lett å peke på alle andre, vi kan gjøre det også, men da må vi også si her er mitt bidrag i forhold til denne tegningen.

Så tenker jeg litt på at det er en stund til jeg blir pensjonist. Men så har jeg tenkt som så at skal min generasjon pensjonister bare bli den krevende pensjonistgenerasjonen eller skal vi på en måte si at hva kan vi bidra med. Nå skal vi bidra gjennom pensjonsreformen, levealdersjustering og regulering av pensjon og slike ting, men kan jeg bidra med å jobbe noen år eller måneder til hvis jeg kan? Altså å stille seg disse enkle spørsmålene som kan fylle inn modellen. Hvis det er bare en ting dere husker fra dette foredraget her, så prøv å huske denne modellen. Den er så tydelig. Det er de på midten som bærer velferden på ryggen, og så har du noen oljeinntekter som kommer inn fra sidelinjen, som ikke vil være uvesentlig, men det er på en måte arbeidslivet som bærer velferdsmodellen på ryggen. Det er det vi aldri må glemme. Hvis vi glemmer det, så mister vi på en måte grepet om fremtidens velferdsmodell.

Så jeg har sett for meg at vi trenger litt gode innspill. Det er derfor jeg er her i dag, så Morten og dere andre, bli med på den dugnaden vi nå skal ha for å se om vi kan fylle kjøtt og blod på et nytt solidaritetsalternativ som har også et generasjonsperspektiv i seg. Da blir det moro å drive politikk, og det er moro fordi vi kan skape et nytt handlingsrom der vi i dag bruker penger. Det er moro fordi vi kan formulere og ordne fremtidens verdiskapning, det blir moro fordi at vi kan stille de oppbyggende og kritiske spørsmål. Det har alltid vært en drivkraft i sosialdemokratiet at vi kan drive samfunnskritikk og på en måte stille kritiske spørsmål selv ved det vi selv har gjort, for å drive samfunnsutviklingen videre fremover. Vi kan ikke overlate det til politiske motstandere som kanskje har en annen ideologi til grunn for sin måte å drive politikk på. Da kan vi kanskje også få til nye holdninger og en verdidebatt so handler om mer enn det å bruke penger. Men samtidig må vi hegne om den sosialdemokratiske sjel i en ny og kanskje litt annerledes tid, nettopp fordi vi møter utfordringer med demografi, klima og arbeidskraft.

Så skal jeg nærme meg slutten, med noen tankekors som jeg har gjort meg. Den modellen som vi har skapt, som begynte altså med Kolbjørnsen og Strømme eller kanskje litt før, den gikk ut på å lette det store flertallet. Nå har vi lettet kanskje det store flertallet, men det er et lite mindretall som trenger å bli lettet opp, de som ikke får den tryggheten de skal ha, de som detter gjennom det sosiale sikkerhetsnettet , de som henger igjen. Da må vi også stille oss spørsmålet; hva er det som fungerer med velferdsmodellen for å få det til, og hva er det som ikke fungerer, for å lette det lille mindretallet opp. Det blir en veldig viktig diskusjon. Bruker vi pengene våre riktig eller driver vi med den øvelsen som går på at det er bevilgningene størrelse, at det er der du måler suksess i politikken og ikke på en måte om du får det riktige ut av kronene. Hva skal vi leve av etter oljen? Vi har oljefondet og pensjonsfondet og på en måte er det som skal være drivkraften for å fylle mer kraft inn i det som er under streken.

Det jeg egentlig mener, det er ok med litt ruskevær på grunn av finanskrisen og andre ting, men i det store og det hele så er det jammen slik at, tenk på de muligheter vi har, som våre foreldre og forfedre aldri hadde. Vi prater antageligvis bare om noen krusninger, men vi må være veldig bevisst på hva vi skal gjøre i fremtiden for at velferdsmodellen skal bære inn i en tid der vi møter nye utfordringer. Men det er nesten ingen andre land som har de muligheter som vi har, som har så mye penger på bok, jeg må bruke det uttrykket også, som jeg har blitt kjent for, og som på en måte har så mange muligheter til å få dette til. I dag har jeg kjørt langs Bergensbanen, dessverre. Jeg ville helst ha kjørt med toget, men det er noen krav som vi må bidra til å oppfylle, som ikke var der sist, som sikkerhet og sånn. Men da tenkte jeg, da jeg kjørte langs Bergensbanen, der den snor seg oppover i Hallingdalen, tenk på de som bygde den, med trillebår, hakke, spade og hånddrill og håndbor som de banket inn i fjellet for å lage hull til å sprenge traseen til Bergensbanen, om noen av disse rallarene og pionerene hadde fått lov å komme tilbake hit i dag og se på utviklingen. De ville trodd at dette er ikke sant, og når de ser de muligheter som vi har.

Det gjør at det er klart at min generasjon må være ydmyke i forhold til de muligheter vi har fått og de muligheter vi har. Det er faktisk slik at, og da prater jeg på vegne av etterkrigsgenerasjonen, at i det store og det hele så har vi jammen fått mye i fanget. Hele oljeformuen, alle de muligheter som det gir oss, ikke minst utdanning og andre ting. Da tenker jeg også på mine foreldre, bestemor og bestefar, og det ansvaret vi har for å føre videre den arven vi fikk til våre barn og våre barnebarn. Det er det dette handler om og det er på en måte det som er mitt sterke budskap i dag, at holder vi det langt fremme i bevisstheten, så klarer vi jobben med velferdsmodellen fremover. Det ville vært litt stusselig, altså det blir ikke slik selvsagt, at hvis noen skulle skrive historien om min generasjon, så står det bare i boka at de hadde penger, mye penger, og det var alt de hadde. Vi har på en måte nådd en offentlig og privat velstand som ingen andre på en måte nesten kan drømme om. Vi skal ikke reise veldig langt ut av Norge for å se at det ikke er slik. Det er antageligvis ikke noe sted i verden der det er så stor forskjell på  på et grensebelte på noen hundre meter som det er på grensen i nord mellom Finnmark og Kola-halvøya, hvor du på en måte ser virkelig hvilke muligheter vi har fått. Jeg har tro på politikken, fordi jeg tror det nytter. Jeg har tro på politikken fordi vi alle har en innebygd vilje til å nå de målene vi setter oss, når vi på en måte bestemmer oss for å gjøre det.

Om 11 år, nesten på dagen i dag, så slutter jeg som fylkesmann i Hedmark. Da er jeg 70 år og litt over det, så da må jeg slutte. Da er det slik at da skal selvsagt fylkesmannen takke alle de en har jobbet sammen med og det ene med det andre. Men det jeg skulle ønske meg på den dagen er at junior, som heter Jens Åge, holder en takketale for sin far og så sier han at takk for at du og din generasjon la til rette for at min generasjon skal klare generasjonskontrakten. Det er i grunn den eneste takketalen jeg ønsker meg.

Takk for oppmerksomheten.