Statsskrekk bidro til finanskrisen

I Aftenposten 31. mars kommenterer Villeman Vinje og Marius Gustavson i Civita min kronikk om finanskrisen. De har mange relevante poenger, men siden de insisterer på staten som årsak til problem framfor underregulert finansnæring, ender de opp med feil medisin for å få oss ut av uføret.

Vinje og Gustavson er skeptiske til at pengepolitikken skal spille en rolle i konjunkturstyringen. Jeg deler ikke dette synet. Særlig for et lite land med en åpen økonomi som Norge er det viktig at finanspolitikken og pengepolitikken arbeider sammen. Det fleksible inflasjonsmålet legger til rette for å stabilisere produksjon og sysselsetting. Under høykonjunkturen i Norge ble renta økt. Det fører til at vi har mer gass å gi når krisa nå rammer oss. Pengepolitikken har lite å tilføre i de land hvor renta allerede lå på et svært lavt nivå når krisa kom.

Vinje og Gustavson synes å mene at den viktigste feilen i reguleringa av finansnæringen lå i at i at man i USA påla bankene å hjelpe lavinntektsgrupper inn på boligmarkedet. Jeg mener de tillegger dette altfor mye vekt sammenlignet med avreguleringene som skjedde særlig under Bush. Men for øvrig er jeg enig i at en slik sammenblanding av private og offentlige oppgaver er ufornuftig og lite målrettet sosialpolitikk. I USA er dette et utslag av en frykt for å bruke direkte statlig virkemidler. En langt bedre løsning har vi her i Norge, hvor Husbanken er statens sentrale organ for gjennomføring av boligpolitikken. Sammen med bostøtte og andre bevilgninger for å fremme sosial boligbygging legger det til rette for at alle skal kunne bo trygt og godt.

Det er den samme statsskrekken som gjør at USA har et omfattende system for å gi skattefradrag for å støtte ulike gode formål, istedenfor offentlige bevilgninger. Denne ubegrunnede, men dype statsskrekken ga altså ikke bare ideologisk grunnlag for avregulering, men fører også til at offentlig sektor blir liten, sosialpolitikken upresis og en uryddig sammenblanding mellom kommersiell virksomhet og offentlige oppgaver.

Stor offentlig sektor, skattefinansiert velferd og betydelig statlig eierskap virker dempende på virkningene av finanskrisen. Folk flest blir mindre rammet enn i land hvor velferd i større grad er privat finansiert og produsert. Det trengs nye, effektive reguleringer av finansnæringen. Ikke minst må vi samarbeide om å få nye internasjonale regelverk raskt på plass. Vi lever i en tid hvor det er økende internasjonal forståelse for at staten må være mer aktiv og markedene reguleres bedre. Den som vil lage løsninger på dagens krise basert på statsskrekk kommer ingen vei.