Tull om handlingsrom

Enkelte politikere fra Høyre og noen medier har gitt inntrykk av at nåværende regjering har hatt 180 milliarder kroner mer i finanspolitisk handlingsrom enn foregående regjering.

Dette er feil, og det er misbruk av tall fra skattestatistikken. Faktum er at dagens regjering har hatt om lag samme handlefrihet på statsbudsjettene som Bondevik II-regjeringen. Men fordi vi ikke har gitt skattelettelser, har vi kunnet prioritere å bruke mer penger på velferd enn våre forgjengere.

Handlingsrommet i budsjettpolitikken bestemmes i hovedsak av den under­liggende økonomiske utviklingen i  fastlandsøkonomien, når vi ser bort fra midlertidige konjunktursvingninger, og av rommet for økt bruk av oljeinntekter i tråd med handlingsregelen.

Som følge av oppgangen i norsk økonomi fram til 2008 har innbetalte skatter og avgifter økt mye raskere i inneværende stortingsperiode enn i den forrige. Vi bruker imidlertid ikke skattekronene i takt med at de kommer inn. Hvis vi hadde gjort det, ville vi forsterket konjunktursvingningene. Derfor er det den underliggende (strukturelle) veksten i skatte- og avgifts­inntektene som gir handlingsrom i budsjettet. Denne veksten anslås til om lag 8 milliarder kroner per år i både denne og forrige stortings­periode etter justering for prisstigning. I løpet av en fireårsperiode gir det et handlingsrom fra vekst i skatteinntektene på 30-35 milliarder kroner.

I tråd med handlingsregelen er bruken av oljeinntekter over stats­budsjettet økt betydelig under både denne og den forrige regjeringen. Slik tallene nå står, anslås det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet å ha økt med om lag 35 milliarder 2009-kroner under Regjeringen Bondevik II (fra 22,1 milliarder kroner i 2001 til 57,6 milliarder kroner i 2005). Dette er om lag det samme som i denne Stortingsperioden, når en tar utgangspunkt i Nasjonal­budsjettet 2009 (fra 57,6 milliarder kroner i 2005 til 92 milliarder kroner i 2009).

Dermed har altså både veksten i skatteinntekter og økt oljepengebruk vært omtrent den samme for Bondevik II-regjeringen og Stoltenberg II-regjeringen. Vårt finanspolitiske handlingsrom har dermed vært temmelig likt.

På ett punkt er det riktig at dagens regjering har tatt seg mer finanspolitisk handlingsrom enn den forrige. Vi økte bruken av oljepenger våren 2009 for å dempe utslagene av den inter­nasjonale finanskrisen. 
 
Nettopp finanskrisen illustrerer hvor meningsløst det er når Høyre prøver å inkludere de økte skatteinntektene som skyldes konjunktursvingninger når de skal beskrive vårt finanspolitiske handlingsrom. På samme måte som at vi ikke sluset inn alle økte skatteinntekter i oppgangsperioden, kuttet vi ikke i budsjettet da finanskrisen ga svikt i skatteinntektene på 28 mrd kroner i år. Det er dumt å gi gass i nedoverbakke og å sette på bremsen i oppoverbakke.  En slik politikk ville ha forsterket oppturen først og deretter ha forsterket krisen i stedet for å dempe den.
 
Prinsippet om å bruke skatteinntektene til å automatisk jevne ut svingingninger er fornuftig og logisk. De fleste vestlige land følger samme tenkning, og også forrige regjering, hvor Høyre hadde finansministeren, fulgte denne metoden for budsjettene.
 
Utenom budsjettendringene knyttet til håndteringen av finanskrisen har altså både denne regjeringen og Regjeringen Bondevik II hatt om lag samme handlings­rom til disposisjon. Prioriteringene innenfor dette handlings­rommet har imidlertid vært forskjellige. Regjeringen Bondevik II brukte 24 milliarder kroner på skattelettelser i perioden, mens denne regjeringen har benyttet handlingsrommet til å styrke felles­skapsløsninger og velferd. Og ved å bringe skattenivået tilbake til 2004-nivå, har vi økt vårt finanspolitiske handlingsrom ytterligere.