Velferdsstaten gir trygghet

Kristin Clemet har latt seg provosere av at jeg har argumentert for at den norske velferdsmodellen har gitt oss større sikkerhet i finanskrisen. En politisk uenighet om verdien av en stor offentlig sektor er en ærlig sak, men jeg er litt forundret over graden av indignasjon som kommer til uttrykk i DN 6. januar.  Formuleringen ”Der norsk velferd finansieres over skatteseddelen opplever folk i andre land at for eksempel skolepenger og helseforsikring går tapt som følge av markedskreftenes frie spill", har utløst en kanonade av karakteristikker: "lettvint politisk propaganda", "myteskaping", "pinlig", "ser ned på andre", "typisk norsk å være god". 

Mitt enkle poeng er at mange enkeltpersoner rammes hardere i andre land av finanskrisen fordi de må spare privat til viktige velferdsgoder eller utdanning som vi i Norge finansierer over offentlig sektor. Det kan være til barnas utdanning enten det er til skolepenger i private grunn- og videregående skoler, eller til kostbare universiteter. Det kan være private helseforsikringer eller at slike forsikringer går tapt fordi de er knyttet til et arbeidsforhold som de mister.  Eller det kan være pensjoner som krymper alvorlig fordi de er i aksjefond og ikke i en folketrygd.

Jeg har ikke påstått at en omfattende del av finansieringa av grunnskole og videregående skole i alle andre OECD land enn Norge, er skolepenger. Skolepenger er mer enn finansiering av grunnopplæringen. Skolepenger i høyere utdanning er for eksempel et stort fenomen i høyere utdanning i USA. Foreldrene sparer til barnas collegeutdanning. Mange av disse sparepengene vil jeg tro har gått tapt i dagens krise.

Det har heller ikke falt meg inn at fordi vi er "norske" er vi så mye "bedre enn andre". Den norske velferdsstaten er et resultat av klare politiske valg - og har lite med norsk sjåvinisme å gjøre!  Jeg og mange med meg skal være glad for at det er gjort kloke valg i fortid som gjør at våre forsvarsverker er sterke når en krise ruller inn over oss.