Kvotehandel - et steg i riktig retning

I Dagbladet 24. mars kritiserer Astrid Sverresdotter Dypvik en klimapolitikk basert på kvotehandel. Argumentene hennes tilsier imidlertid at vi trenger bedre kvotesystemer, ikke at kvotehandelen bør opphøre.

Verden trenger en bred internasjonal avtale som setter et lavt tak på samlede utslipp for å møte klimaproblemet. Et kvotesystem er en god måte å gjennomføre en slik avtale på fordi samlede utslipp over tid fastlegges ved at kvotemengden settes lik utslippstaket. Et kvotesystem kan bidra til å overføre ressurser fra rike til fattige land. Og det vil, som for en avgift, sikre at kostnadene ved å redusere utslippene blir så lave som mulig. Det kan gjøre det enklere for alle land å akseptere en stram, internasjonal avtale.

Problemet i dag er at Kyoto-avtalen ikke er tilstrekkelig stram, at for få land er med, og at vi ikke har gode nok mekanismer for å trekke land utenfor avtalen med i klimasamarbeidet. Norge vil overoppfylle Kyoto-avtalen med 10 prosent og arbeider hardt for en god internasjonal avtale etter 2012. Vi har forpliktet oss til klimanøytralitet i 2030 som ledd i en global og ambisiøs klimaavtale, og vi benytter store beløp til blant annet skogtiltak i utviklingsland og satsing på utslippsreduserende teknologi. Klimanøytralitet vil ikke være mulig å gjennomføre uten klimakvoter.

Fram til en ny avtale er på plass, må vi imidlertid benytte virkemidlene i den nåværende avtalen på en best mulig måte. Prosjektbaserte kvotekjøp fra utviklingsland betyr lite for den samlede gjennomføringen av Kyoto-avtalen, men er likevel det eneste virkemidlet vi har for å trekke utviklingsland med i klimasamarbeidet. Norge betaler kun for FN-godkjente prosjekter og hovedkriteriet for FN-godkjennelse er at prosjektene bidrar til lavere klimautslipp enn dersom prosjektet ikke hadde blitt gjennomført.