Vi velger miljøet!

Denne Regjeringen har valgt miljøet fra første stund, det vises klart gjennom våre handlinger de siste fire årene. Det er derfor provoserende når  Petter Brubakk i NHO  i et innlegg i DN 12. mai hevder at vi velger penger foran miljø i kvotehandelen. Brubakk mener vi burde selge færre kvoter inn i EUs kvotesystem og i stedet slette dem. Det er det samme som å be om at Norge skal overoppfylle våre klimaforpliktelser. Men Norge har allerede  bestemt å overoppfylle våre forpliktelser gjennom klimaforliket på Stortinget. Og vi er allerede blant de landene som tilfører minst kvoter til EUs kvotesystem i forhold til utslippene. Det er selvsagt ikke noe galt i å be om at vi skal gjøre enda mer av det vi allerede gjør, men et standpunkt om dette burde i det minste drøftes på en bredere og mer seriøs måte enn det Brubakk legger opp til. Kan vi for eksempel klare å få med oss flere land til å gjøre kvotesystemet strammere? Hvordan kan Norge gjennom våre tiltak bidra til at det inngås en forpliktende og ambisiøs klima-avtale? Poenget er at vi må først sette oss mål (og det er nå vedtatt gjennom klimaforliket), og deretter bør vi velge virkemidler. Ett av virkemidlene som bidrar til målet er å tilføre færre kvoter til EU-markedet enn de kvotepliktige utslippene. Et annet er å gjennomføre klimatiltak i Norge, et  eksempel er de omfattende endringene i bilavgiftene som Regjeringen har gjennomført. Og et tredje virkemiddel er å stimulere til klimaprosjekter i fattige land ved å kjøpe kvoter fra den grønne utviklingsmekanismen (CDM).

Brubakk har kastet seg over ett av virkemidlene, men uten den helhetlige analysen først. Han prøver å gjøre det til noe negativt at staten får inntekter ved at en del av kvotene som tilføres EU-markedet blir solgt. Men det er ikke noe prinsipielt anderledes enn når staten har inntekter fra miljøavgifter. Vi er dessuten godt på linje med EU-landene som legger opp til at en stadig større andel av kvotene skal selges. Siden bedrifter som er kvotepliktige slipper å betale CO2-avgift, har dessuten ikke staten blitt rikere, snarere tvert i mot. Det er også slik at utgiftene Norge har med å oppfylle målene for Kyoto-perioden 2008 til 2012 er langt større enn statens inntekter fra kvotesalget i EUs kvotemarked.  Salg av kvoter samsvarer godt med prinsippet om at forurenser skal betale. Kan det være at det egentlig er dette prinsippet som NHO er i mot?