En pris på CO2-utslipp

Internasjonal prising av CO2-utslipp er et sentralt budskap fra rapporten om klimafinansiering fra statsministrene Meles (Etiopia) og Stoltenberg.  Her er fire virkninger av karbonprising: 

Den første er at når utslipp koster, får forurenser et økonomisk motiv til å foreta klimavennlige valg. Resultatet er at utslippene går ned selv uten at den enkelte bevisst handler klimavennlig.

Den andre virkningen er teknologiutvikling. Ny teknologi er nødvendig for å kutte verdens utslipp i det nødvendige omfanget. Mye teknologiutvikling skjer i privat regi, og et langsiktig prissignal vil vri denne i klimavennlig retning.

Den tredje virkningen er inntekter til fellesskapet. Disse kan brukes til oppgaver innenlands, men også til klimatiltak i u-land. I den nevnte rapporten anslås karbonskatter og auksjonering av kvoter å gi om lag USD 30 mrd årlig til klimatiltak i u-land. I en tid da statskassen er tom i flere vestlige land, er det en mer realistisk finansieringskilde enn økte statlige bevilgninger.

Den fjerde handler om dynamikken og kompleksiteten i jobben som skal gjøres: Det fins et utall utslippskilder og et tilsvarende utall kuttetiltak i verden. Tiltak som er fornuftige ett sted, er kanskje ufornuftige et annet. Dagens smarte løsninger, er kanskje gammeldagse i morgen. Myndighetene er sjelden helt oppdaterte her. Men når utslipp prises, overlates beslutningene om hvordan kuttene skal gjennomføres, til de som står nærmest de praktiske løsningene. Det er en fornuftig arbeidsdeling.  

Er dette høyresidepolitikk? Nei, det er grunnleggende sosialdemokratisk politikk. Klimaproblemet er en gigantisk global markedssvikt som det er politikkens oppgave å rydde opp i. Men jobben er enormt stor. Skal vi lykkes, må alle krefter settes i arbeid, også markedskreftene. Men det skjer ikke av seg selv, politiske beslutninger må til for å gjøre klimavennlig adferd lønnsomt. Politikken som herre, markedet som tjener. God sosialdemokratisk politikk.

I Norge er om lag 70 pst av utslippene underlagt prising, enten gjennom kvoter eller avgifter. Hovedjobben framover blir å få på plass en internasjonal pris på utslipp. Er det realistisk? Ja. Men det blir neppe ett stort system, heller en sammenkopling av flere mindre.

Europa har allerede et omfattende kvotesystem på plass, og fra 2012 skal det utvides kraftig. Det arbeides med systemer i land som Australia, Japan, Sør-Korea, ja til og med i Kina snakkes det om  karbonprising. I USA er det lite sannsynlig med en landsdekkende ordning med det første, men i løpet det neste tiåret kan også det godt skje. Flere delstater, både i USA og Canada, er langt framme. 

Neste steg blir å få disse systemene til å snakke sammen. Når vi om noen år kommer dit, og får på plass et internasjonalt prissignal til verdens produsenter, konsumenter og teknologutviklere, da kan vi vente oss store klimavennlige samfunnsendringer.