Hvorfor Norge kjøper klimakvoter

I Revidert budsjett foreslår Regjeringen å sette ned bevilgningen til kjøp av grønne utviklingskvoter med nesten 1,1 milliarder kroner. Forslaget skyldes i hovedsak at regningene kommer senere enn vi hadde trodd, det er altså ikke et reelt kutt. Vi har de samme høye ambisjonene som før om å bidra til en mer klimavennlig vekst i u-landene.

Mange kritiserer at Norge kjøper grønne utviklingskvoter i utviklingsland, såkalte CDM-kvoter. La meg forsøke å forklare hvorfor den norske staten kjøper slike kvoter, og hvorfor det vil være dårlig klimapolitikk å slutte med det.

Det aller viktigste å vite om klimapolitikk er at det handler om et globalt fellesproblem. Problemet er for stort til at det kan løses av den rike delen av verden alene - det kan bare løses gjennom bred samhandling mellom i-landene og u-landene. La oss kort se på tallene: I dag er verdens samlede utslipp rundt regnet 50 milliarder tonn per år. Av dette skjer ⅓ i i-land og ⅔ i u-land og framvoksende økonomier. Praktisk talt hele utslippsveksten i årene framover vil komme i u-land. For å komme ned på et bærekraftig utslippsnivå må verdens samlede utslipp ned mot 20 milliarder tonn per år. De må altså mer enn halveres. Når mer enn halvparten av utslippene allerede skjer i u-landene, og vi må mer enn halvere de samlede utslippene, er konklusjonen rimelig klar: Uten at vi kutter utslippene kraftig både i i-landene og u–landene, klarer vi rett og slett ikke å løse problemet.

Det er likevel slik at vi - i-landene - har et særlig ansvar for utviklingen i utslippene fram til nå. Et sentralt element i Regjeringens klimapolitikk er derfor at vi også har et ansvar for å bidra til å finansiere utslippsreduserende tiltak i u-land. Her kommer ordningen med grønne utviklingskvoter inn.

Ordningen med grønne utviklingskvoter er det felles systemet verden i dag har for at i-land kan finansiere klimatiltak i utviklingsland. I motsetning til hva som ofte hevdes, kjøper ikke den norske staten slike kvoter fordi vi må, men fordi vi ønsker. Vi ønsker å bidra til utslippskutt i u-land gjennom denne ordningen. Vårt bidrag ligger an til om lag å tilsvare vår overoppfyllelse av Kyoto-avtalen, det vil si rundt regnet 25 millioner tonn for årene 2008 til 2012.

Ordningen med grønne utviklingskvoter er prosjektbasert og på mange måter tungvinn. Det enkelte prosjektet blir vurdert – og eventuelt godkjent – av FN. FN legger et konservativt regelverk til grunn, men slike vurderinger kan likevel alltid diskuteres, og de tar dessuten ofte lang tid.

Per nå har vi inngått kontrakter om levering av klimakvoter for rundt 21 millioner tonn. Men dette tallet inkluderer også kvoter som ennå ikke er godkjent, og det er rimelig å tro at deler av disse prosjektene ikke vil bli godkjent. Vi betaler ikke for kvotene før de er godkjent. For å være på den sikre siden kontraherer vi imidlertid flere kvoter enn vi trenger. Vi vil framover også kjøpe allerede godkjente kvoter.

Hvorfor har ikke arbeidet med å kjøpe kvoter gått raskere? En viktig grunn er at vi så langt i hovedsak har inngått avtaler fra prosjekter som er i en tidlig fase. Godkjenningsprosessen i FN tar lang tid, og finanskrisen har også ført til at færre prosjekter blir gjennomført. Etter hvert har usikkerheten om det i det hele tatt vil være noen internasjonal klimaavtale med en slik ordning etter 2012 også virket negativt på interessen for å sette i gang nye prosjekter.

Hva er så argumentene for at Norge skal kjøpe grønne utviklingskvoter? Det kanskje viktigste argumentet er at dette – tross manglene - er det systemet vi i har i dag for å bidra til utslippskutt i u-land. Dersom verden uten videre forkaster dette systemet, sitter vi igjen med ingenting, og da har vi i alle fall et problem. I stedet for å forkaste systemet, bør vi derfor arbeide for å forbedre og videreutvikle det. Dette arbeider Norge for i de internasjonale klimaforhandlingene.

Mange prosjekter under denne ordningen bidrar dessuten til å overføre teknologi til u-land og slik legge til rette for en mer klimavennlig økonomisk vekst. Tradisjonell utviklingshjelp bidrar – når den virker – til økonomisk vekst i u-land, noe som ofte medfører økte utslipp av klimagasser. Ordningen med ulandskvoter bidrar – når den virker – både til vekst og reduserte utslipp. Mange mennesker er for utviklingshjelp, men av en eller annen grunn virker det som at få er for ordningen med grønne utviklingskvoter.

Kvoteordningen er også viktig for å bygge tillit mellom i-land og u-land. Tillit er prekær mangelvare i de internasjonale klimaforhandlingene. U-landene er opptatt av å beholde kvoteordningen og tiltrekke seg de klimavennlige investeringene - ofte i fornybar energi - som følger med. Dersom Norge i klimaforhandlingene hadde gått inn for å avslutte denne ordningen, hadde det vært et direkte ødeleggende bidrag til forhandlinger som allerede er særdeles krevende.
 
Dette er et område der verden er i sterk endring, og vi har  støtt på problemer og humper i veien etter at vi bestemte oss for å bruke ordningen med grønne utviklingskvoter. Vi vil helt sikkert også møte nye. Spørsmålet er ikke om vi vil møte problemer, men hva vi gjør når vi møter dem. Regjeringen mener at dette er et område der vi ikke kan gi opp, men er nødt til å finne løsninger på problemene etter hvert som de dukker opp.

Vi har ikke et perfekt system for å bidra til en klimavennlig utvikling i u-landene i dag. Men dersom vi bare setter oss ned og venter på det perfekte systemet, vil vi ikke få gjort noe med utslippsveksten før det er for sent. Vi må derfor gjøre to ting på en gang: Både jobbe for å kutte utslipp innenfor det systemet vi har i dag, samtidig som vi jobber for å forbedre det.