Kristelig folkeparti og klimaforhandlingene

Statsministeren har gitt uttrykk for uro over mangelen på framgang i klimaforhandlingene og sagt at vi må være åpne for å se på endringer i strukturen til en avtale. Kristelig Folkepartis Line Henriette Hjemdal reagerer som om dette er oppsiktvekkende uttalelser, og mener – av alle ting – at dette er en gavepakke til reaksjonære krefter i klimapolitikken.
 
Statsministerens uttalelser er ikke oppsiktsvekkende. Dette er refleksjoner de fleste som følger klimaforhandlingene har gjort seg, uavhengig av ståsted. Både Indias miljøvernminister Ramesh og Kinas sjefsforhandler Su Wei har nylig uttalt at det vil ta tid med en avtale. EUs klimakommissær Connie Hedegaard uttalte for ikke lenge siden at klimaforhandlingene går baklengs. USAs sjefsforhandler Todd Stern har sag at at vi må se på hvordan forhandlingene foregår. Det samme gjør klimaøkonomen Lord Nicholas Stern. Ja, til og med FNs klimasekretariats egen leder Christina Figueres uttalte nylig at ”this planet is not going to be saved by any big bang agreement. Not in Copenhagen, not this year, not next year.“
Den brutale sannheten er at etter København har det knapt vært framgang i klimaforhandlingene. Få, om noen, tror at vi får på plass en bred avtale i Mexico i desember.

FNs klimaforhandlinger er ikke basert på flertall, men på konsensus. Dessuten forhandles det om alle tema på en gang: utslippsreduksjoner, finansiering, teknologioverføring, tilpasning, skog osv. Alle land må være enige om alt på samme tid for at vi skal få en avtale. De fleste forstår at dette er en krevende arbeidsform. Den skårer høyt på legitimitet, men lavt på effektivitet. I klimapolitikken er tid viktig, og lav effektivitet er derfor en alvorlig mangel ved arbeidsformen.

La meg være likevel være tydelig på følgende: Norge er for FN-forankrede forhandlinger. Vi er forpliktet på FN-sporet, og vi mener at det klart beste vil være om vi raskt klarer å komme fram til en juridisk forpliktende klimaavtale der alle land er med. Vårt mål er en avtale i Sør Afrika neste år.

Men vi kan ikke forhandle med klimaendringene. De skjer selv om vi mennesker ikke klarer å samordne oss. Vi bør derfor ikke kun basere oss på en arbeidsform som er lagt opp slik at de som til enhver tid vil minst, bestemmer tempoet.
 
Derfor deltar vi fra norsk side også i andre arbeider. Partnerskapet mellom skogland, som ble undertegnet i Oslo i mai, er ett slikt arbeid. Høynivågruppen for klimafinansiering, som statsministeren er en av lederne for, er et annet. Ingen av disse arbeidene inkluderer alle land. Dette er likevel ikke arbeid som er ment å konkurrere med de formelle klimaforhandlingene, men styrke dem og gjøre det lettere å komme fram til en større avtale.

Stillstanden i klimaforhandlingene gir grunn til refleksjon om arbeidet er lagt opp i tråd med sakens alvor, kompleksitet og hast. Slik refleksjon er ikke reaksjonær, men uttrykk for bekymring og engasjement for denne viktige saken. En bekymring og et engasjement jeg er sikker på at Line Henriette Hjemdal deler.