Langsiktig finansiering av samferdsel

Med jevne mellomrom, og ikke minst når jernbanen sliter med kald vinter, ser vi ulike utspill med krav om mer langsiktig finansiering av store samferdselsprosjekter. Dette er et ønske jeg har stor sans for. Men lånefinansiering er ikke en betingelse for å oppnå dette. 

Jeg har lenge ment at vi trenger større rammer for investeringer i vei og jernbane. Jeg er derfor glad for at Regjeringen i Nasjonal transportplan 2010-2019 har prioritert samferdsel høyt med en økonomisk planramme som er 100 milliarder kroner høyere enn den vedtatte planrammen lagt fram av Regjeringen Bondevik II i 2004. Hele statsbudsjettet for 2010 er til sammenligning på 883 milliarder kroner, hvis man ser bort fra utgifter til petroleumsvirksomhet.

Når den økonomiske rammen for et stort samferdselsprosjekt er fastsatt, er det en forutsetning for å sikre god framdrift at det ikke settes i gang for mange andre prosjekter samtidig. Hvis det legges inn relativt mange, men små startbevilgninger til store prosjekter, vil den planlagte framdriften av prosjektene legge sterke bindinger på fremtidige budsjetter. Dersom det senere ut fra en samlet budsjettprioritering viser seg vanskelig å prioritere den nødvendige økningen i samferdselsbevilgningene for å følge opp de igangsatte prosjektene, kan dette føre til uheldige utsettelser av prosjekter. Et slikt uføre handler ikke om den økonomiske rammens størrelse, men om manglende prioritering.

Dagens budsjettsystem legger godt til rette for at igangsatte investeringer kan sikres tilstrekkelige midler til å kunne ferdigstilles uten unødvendige forsinkelser. Etter dagens system innebærer Stortingets behandling og godkjennelse av kostnadsrammen for et prosjekt en fullmakt til å inngå rettslig bindende kontrakter med entreprenører og leverandører for hele kontraktsperioden.

Det er et politisk spørsmål i hvilken grad man velger konsentrert satsing på enkelte, prioriterte utbygginger. Regjeringen har i Nasjonal transportplan tatt grep med å skjerme noen særskilt prioriterte prosjekter ved å prosjektfinansiere dem på egne poster. Formålet med å skille ut enkeltprosjekter på egne poster er å gi Statens vegvesen og Jernbaneverket mulighet til å se utbygging av hele strekninger i sammenheng, slik at man kan sikre en mest mulig effektiv utbygging.

Norge har ikke noe behov for å finansiere store utbygginger med lån, og lånefinansiering av samferdselsprosjekter skaffer oss ikke økt realøkonomisk handlingsrom. Lånefinansiering øker derimot kostnadene ved samferdselsprosjekter. Når du har penger på bok, så kjøper du ikke varer på avbetaling. Økt bruk av slike finansieringsordninger vil dessuten undergrave handlingsregelen og svekke statsbudsjettet som et finanspolitisk styringsmiddel.