Tale av finansminister Sigbjørn Johnsen

Med forbehold om
endringer ved fremføringen

 

Lytt til talen (mp3)

 

Takk for invitasjonen. Jeg er glad for denne anledningen til å få snakke på dette tradisjonsrike, årlige seminaret. De siste 18 månedene har vært en spesiell tid. Den internasjonale finanskrisen og tilbakeslaget i verdensøkonomien har stilt oss overfor mange utfordringer. Forholdene har heldigvis bedret seg, og de økonomiske utsiktene er klart lysere nå enn på samme tid i fjor. Nå må vi trekke de lærdommer vi kan fra finanskrisen, slik at vi kan legge grunnlaget for en robust og bærekraftig utvikling framover. Da er det nyttig med seminarer som dette, der mange dyktige fagpersoner kommer sammen.

Tittelen på den bolken i programmet vi nettopp har startet på stiller to sentrale spørsmål: 1) Hvor ville vi vært uten tiltakene som er satt inn, og 2) har praksis vist at vi kan styre? Jeg er viss på at de raske og kraftige tiltakene både i pengepolitikken, finanspolitikken og de målrettede tiltakene overfor finansmarkedene både i Norge og internasjonalt har vært helt nødvendige. Uten disse tiltakene ville det ikke ha gått så bra som det har gjort. Derfor mener jeg også at vi kan svare et klart ja på det andre spørsmålet, vi har vist styringsevne. Men samtidig har finanskrisen avdekket at det i mange land var mangler i reguleringen av finansmarkedene. Krisen har vist oss at myndighetene har en klar rolle i å regulere og definere rammebetingelser for markedsøkonomien. Markeder kan ikke overlates til seg selv, spesielt ikke finansmarkedene.

Dette er ikke den første krisen verden har opplevd …
… og det blir trolig heller ikke den siste. Vi må innse at en del trekk ved opptakten til den siste krisen likner på trekk vi også har sett i forkant av tidligere kriser. Som tidligere så vi også denne gang en kraftig kredittvekst og gjeldoppbygging blant husholdninger og næringsliv i mange land i første halvdel av 2000-tallet, og en tilhørende oppgang i både aksjekurser og boligpriser. Selv om flere advarte mot at det utviklet seg bobler som til slutt ville sprekke, ikke minst i USA, var det få, eller ingen, som forutså de svært omfattende konsekvensene som fulgte av at boblene brast.

Et forvarsel kom på sensommeren 2007, da problemene i det såkalte subprimemarkedet for boliglån i USA kom opp i dagen. Den virkelige smellen kom imidlertid først ett år senere, da den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers den 15. september 2008 ba om konkursbeskyttelse, og kredittflyten i penge- og kredittmarkedene nærmest stoppet helt opp. Kompliserte og uoversiktlige former for kredittformidling gjorde det nesten umulig å skille gode finansinstitusjoner fra dårlige. Dermed ble mange slike institusjoner greid over en kam og ansett som risikable motparter - for sikkerhets skyld. En krise som hadde sitt opphav i USA, spredde seg på denne måten til alle regioner og land. Den traff også norske banker, selv om de både var solide og lite eksponert i markedet for amerikanske boliglån.

Finanskrisen smittet også raskt over på realøkonomien og førte til et kraftig tilbakeslag i internasjonal økonomi. Situasjonen var særlig ille mot slutten av 2008 og i begynnelsen av 2009, med fall i BNP på 5 - 6 pst. i USA i både 4. kvartal 2008 og 1. kvartal i 2009, og på mer enn 10 pst. i Tyskland og Japan i disse kvartalene, målt i årlig rate. I en periode ble anslagene for utviklingen framover nedjustert fra måned til måned. Arbeidsledigheten steg til svært høye nivåer både i USA og eurolandene.

Internasjonalt snakket mange om en gjentakelse av depresjonen på 1930-tallet. Nå, vel ett år etter, er det derfor godt å kunne konstantere at slik har det ikke gått. En viktig grunn til dette er den responsen på krisen som er kommet fra myndighetene verden over. Mens man i 1930-årene langt på vei overlot til markedsaktørene å ordne opp, har politiske myndigheter og sentralbanker denne gang svart med raske og omfattende tiltak for å stabilisere situasjonen.

Det ble nokså umiddelbart satt inn omfattende tiltak for å stabilisere situasjonen i finansmarkedene. Disse ble raskt supplert med markerte rentenedsettelser fra sentralbankene og etter hvert også med kraftige finanspolitiske stimulanser fra myndighetene i mange land. Tiltakene reddet trolig de finansielle systemene fra å bryte helt sammen og bidro til å dempe virkningen på produksjon og sysselsetting. Selv om en ikke klarte å hindre et tilbakeslag i verdensøkonomien, har den aktive økonomiske politikken trolig bidratt til å avverge at vi havner i en negativ spiral der en svak utvikling i finansmarkedene og realøkonomien gjensidig forsterker hverandre.

For at slike tiltak skal gi varig glede, er det imidlertid en forutsetning at de bygger på et godt fundament. Tiltakene som er satt i verk i møte med finanskrisen, er ikke noen garanti for at problemene nå er over. Det er nå svært viktig med et målrettet arbeid for å bedre reguleringene og tilsynsordningene i finansmarkedene internasjonalt. De prosessene som foregår i bl.a. Basel-komiteen, IMF, G20 og EU har kommet et godt stykke på veg, men mye gjenstår fortsatt. I USA har administrasjonen foreslått reguleringer av amerikanske banker som nå diskuteres aktivt, og i Storbritannia er skattleggingen av bonuser over visse beløpsgrenser, økt. 

Bonusordninger og annen variabel avlønning i den norske finanssektoren generelt ligger langt unna det vi ser eksempler på i andre land. Likevel bør vi få på plass regulering på dette området i Norge som vil sikre fortsatt moderate bonusutbetalinger og incentivordninger som ikke inviterer til å ta for høy risiko. Det er kommet en rekke forslag og anbefalinger om avlønningssystemer fra EU og annet hold, og vi vil vurdere ytterligere tiltak i Norge i sammenheng med gjennomføringen av de nevnte EU-reglene.

Det er flere punkter vi bør vurdere som for eksempel:

• Grunnlaget for variabel avlønning skal baseres på prestasjoner over flere år og justeres for alle typer risiko
• Videre at utbetaling av variabel avlønning skal ikke begrense institusjonenes mulighet til å styrke kapitalbasen

Hvilket rammeverk man vil lande ned på internasjonalt for reguleringer av finanssektoren er foreløpig ikke klart. En utbedring av de svakheter som er avdekket i reguleringer, tilsyn og risikostyring gjennom krise og tilbakeslag er imidlertid en forutsetning for at vi skal kunne få et internasjonalt finansielt system som er i stand til å utføre sin viktigste oppgave, nemlig å støtte opp under den realøkonomiske utviklingen på en god måte.

Et problem i kjølvannet av de omfattende finanspolitiske tiltakene er de store offentlige budsjettunderskuddene og oppbyggingen av statlig gjeld i mange land. De strukturelle underskuddene i land som USA, Japan og Storbritannia er økt til 8 pst. av BNP eller mer. Dette er en fordobling siden før finanskrisen. Også land i euroområdet har brukt budsjettpolitikken for å motvirke krisen, men i mindre grad enn USA og Storbritannia. Samtidig har disse landene fast valutakurs, som har styrket seg siden høsten 2008. OECD venter at underskuddene vil forbli svært høye både i 2010 og 2011, og anslår at offentlig gjeld i 2011 vil passere 100 pst. av BNP for OECD-området samlet. En slik gjeldsvekst kan ikke fortsette særlig lenge.

Styringsrentene ligger nær null i mange land, og heller ikke dette kan fortsette hvis man skal få en stabil økonomisk utvikling over tid. Perioden med svært lave renter vil imidlertid vare lenger dersom landene strammer inn i finanspolitikken for å få offentlig gjeldsvekst under kontroll. En slik utvikling øker faren for ny vekst i husholdningenes opplåning.

Samtidig er man usikker på om den økonomiske veksten vil være tilstrekkelig selvdrevet når tiltakene fases ut. Usikkerheten i internasjonal økonomi er derfor fortsatt stor.

Også Norge ble rammet av finanskrisen og tilbakeslaget internasjonalt. Utslagene i økonomien har imidlertid vært mer moderate i Norge enn i de fleste land. Det er flere grunnet til dette. Vår næringsstruktur har denne gangen vært gunstig – vi har lite produksjon innenfor de næringene som har falt aller kraftigst slik som f.eks. biler, mens vi har betydelig produksjon rettet mot oljevirksomheten hvor aktiviteten ikke har vist noe fall. Norske banker lærte nok også en god del av bankkrisen tidlig på 1990-tallet, og har klart seg godt gjennom krisen. Samtidig er det liten tvil om at de aktive tiltakene myndighetene har satt inn i penge- og finanspolitikken og de målrettede tiltakene overfor finansmarkedene har hatt stor effekt. Allerede i oktober 2008 lanserte Regjeringen den såkalte bytteordningen for å bedre tilgangen på langsiktig finansiering for bankene. Ordningen supplerte Norges Banks ekstraordinære tilførsler av likviditet. Senere ble både Statens obligasjonsfond og Statens finansfond etablert.

Disse tiltakene ble satt inn i en helhetlig økonomisk og politisk ramme. Både pengepolitikken og finanspolitikken ble dreid kraftig om for å stimulere økonomien som følge av finanskrisen:

• I årene forut for finanskrisen satte Norges Bank opp renten for å motvirke press i økonomien som følge av den meget høye aktiviteten bl.a. innen bygg og anlegg. Dette bidro til at veksten avtok rundt årsskiftet 2007/2008, og det lå an til en myk landing for norsk økonomi. Finanskrisen forsterket imidlertid nedgangen i aktiviteten markert, og Norges Bank satte derfor styringsrenta ned med til sammen 4,5 prosentpoeng fra oktober 2008 til sommeren etter, til det laveste nivået noen gang. Norges Bank har nå økt renten noe, og banken har varslet en fortsatt økning framover. 
• Regjeringen har også benyttet den muligheten handlingsregelen gir til å stimulere økonomien gjennom budsjettpolitikken. Tiltakspakken fra januar inneholdt en rekke prosjekter som har bidratt til økt aktivitet også i privat sektor, herunder i bygg- og anleggsnæringen. Tiltakene ble supplert med nye forslag i Revidert budsjett. Målt ved endringen i det strukturelle budsjettunderskuddet ble den finanspolitiske impulsen i 2009 anslått til 3 pst. av Fastlands-BNP i Nasjonalbudsjettet 2010. Dette er den sterkeste ekspansive impulsen på over 30 år.

Den aktive bruken av finanspolitikken i 2009 og 2010 krever at det strammes inn i budsjettpolitikken framover. Slik kan vi gjenopprette handlefriheten i budsjettpolitikken og redusere presset på konkurranseutsatt sektor ved å unngå en unødig høy rente og sterk kronekurs.

Tilbakeslaget i internasjonal økonomi har ført til markerte fall i etterspørsel og priser for mange virksomheter i konkurranseutsatt sektor. Samtidig har mange år med sterk lønnsvekst brakt kostnadene opp på et høyt nivå sammenliknet med situasjonen hos våre handelspartnere. Disse forholdene svekker lønnsomheten og har bidratt til at denne delen av næringslivet nå er blitt særlig sårbare for en sterkere krone.

Å bringe bruken av oljeinntekter tilbake til 4-prosentbanen vil også styrke tilliten til den økonomiske politikken og bedre vår evne til å møte utgiftsveksten knyttet til en aldrende befolkning. Dette er i tråd med Regjeringens politiske plattform der det heter ”Når veksten i norsk økonomi tar seg opp, må bruken av oljeinntekter igjen tilsvare realavkastningen av Statens pensjonsfond utland.” Selv om innstramminger alltid er krevende, kan vi minne oss selv om at vi har taklet liknende utfordringer tidligere. I denne sammenheng skal vi også huske på at de ufordringene vi står overfor er beskjedne sammenliknet med hva mange andre land nå må gjøre.

Det er ikke mulig å lage presise prognoser om utviklingen i norsk økonomi og offentlige finanser i tiårene framover. Men vi har kjennskap til enkelte viktige utviklingstrekk som er av stor betydning for offentlige budsjetter. Vi vet at befolkningen blir eldre og at andelen pensjonister vil øke betydelig. Og vi vet at oljeinntektene nødvendigvis må avta etter hvert som ressursene på norsk sokkel tappes ut. Dette må vi ta hensyn til når budsjettene fastsettes.

I årene som kommer vil økte utgifter knyttet til aldring av befolkningen legge beslag på en stor del av den underliggende veksten i skatteinntektene og begrense handlingsrommet i budsjettpolitikken i lang tid framover. I de to neste tiårene vil utgiftene bare til alderspensjon i folketrygden kunne øke med i overkant av 3½ prosentpoeng regnet som andel av fastlands-BNP, mens veksten i tiåret 2001-2010 kun var på ¼ prosentpoeng. Samtidig ser vi en sterk oppgang i utgiftene til helserelaterte stønadsordninger, inkludert uførepensjon. Det er nødvendig å snu denne trenden. Det vil både legge til rette for økt yrkesdeltakelse og bidra til å styrke offentlige budsjetter.

Den viktigste oppgaven for Regjeringen blir å legge til rette for en økonomisk politikk som kan oppfylle generasjonskontrakten. Generasjonskontrakten tar utgangspunkt i at vi har ulike behov i ulike faser av livet, samt at vi bidrar på ulik måte i livsløpet. I tidligere tider ble dette ofte uttrykt som: ”Yte etter evne og få etter behov”. Det handler om hvordan velferden skal finansieres i et lengre perspektiv.

I en samfunnsøkonomisk sammenheng utgjør verdien av vår samlede arbeidsinnsats om lag 80 prosent av vår nasjonalformue. Pensjonsfondet og verdien av de gjenværende olje- og gassreservene på norsk sokkel utgjør på sin side i underkant av 10 prosent av denne formuen. Disse tallene illustrerer viktigheten av at vi lykkes i å ta vare på og utvikle arbeidskraften. Dersom vi over tid klarer å øke avkastningen av arbeidskraften med ett prosentpoeng, vil det som en teknisk illustrasjon tilsvare en økt realavkastning av den samlede oljeformuen (inklusive fondet) på 8 prosentpoeng. Det viktigste i denne sammenhengen er at vi må stå lenger i arbeid og at vi må redusere tilstrømmingen av personer til ulike helserelaterte ordninger.

Det er en nær sammenheng mellom velstandsutviklingen og tilgang på nok og kvalifisert arbeidskraft. Tidligere finansminister Erik Brofoss sine ord om at: ”vi lever ikke av andres, men hverandres arbeid”, har fortsatt gyldighet. Brofoss sa også at ”Pengenes betydning for vekst og velferd er betydelig overdrevet – det er arbeidskraften som avgjør.” Velstandsøkningen fra tidlig syttitall og framover forklares ofte med at vi etter hvert fikk oljeinntektene inn i norsk økonomi. Dette er imidlertid bare en del av den samlede historien: Oljeinntektene gjorde det mulig å betale for import uten tilsvarende sysselsetting i konkurranseutsatte fastlandsnæringer. Samtidig fikk vi en kraftig oppgang i sysselsettingen i skjermede næringer i takt med at kvinner i økende grad kom inn i det betalte arbeidslivet. I løpet av de vel tretti årene fra 1972 til 2005 økte yrkesdeltakelsen blant kvinner i alderen 25-54 år fra vel 50 pst. til over 80 pst. Et liknende eksempel er den sterke produksjonsveksten fra 2005 som ikke ville vært mulig uten den store arbeidsinnvandringen fra særlig det tidligere Øst-Europa. 

Vi går nå inn i en periode der vi ikke kan regne med den samme rikelige tilgangen på arbeidskraft. Årskullene som kommer ut i arbeidsmarkedet vil ikke være store nok til å motvirke at stadig større årskull vil forlate arbeidslivet i den andre enden. Samtidig fortsetter veksten i antallet som forlater arbeidslivet av helserelaterte grunner. I fjor mottok hele 20 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder en helserelatert trygdeytelse eller AFP. Det ligger an til en vedvarende økning i andelen eldre i befolkningen i tiden framover. Selv om andelen barn og unge kan holde seg relativt, står vi foran store strukturelle endringer som kan skape betydelige utfordringer i arbeidsmarkedet og dermed både for produksjon og velstand. Børen de som er i arbeid må bære på ryggen for å finansiere velferdsordningene kan rett og slett bli for stor.

Regjeringen vil føre en helhetlig og sammenhengende politikk som tar tak i de betydelige utfordringene i arbeidsmarkedet. Denne må bygge opp under arbeidslinjen fra Solidaritetsalternativet og ha som hovedformål å foredle arbeidskraften for framtida. Vår velferdsmodell hviler på forutsetningen om høy yrkesdeltakelse. Det er arbeidslivet som bærer generasjonskontrakten. Det er ikke oljeformuen som vil avgjøre dette. Forvaltningen av oljeformuen må først og fremst understøtte en langsiktig og bærekraftig økonomisk politikk.

Regjeringen har tatt initiativ til samråd for arbeid for å få dette til. Det blir viktig å legge til rette for en god dialog om utfordringene framover. Siktemålet må være å oppnå en bred forståelse av og enighet om hvilke virkemidler og hvilken politikk som må til for å styrke vekstevnen i norsk økonomi, styrke evnen til å møte aldringen og øke tilgangen på arbeidskraft.

Gjennom de siste årene har de fleste land i verden blitt vevet tettere sammen gjennom økt økonomisk samkvem. Som et lite land med en svært åpen økonomi har vi i Norge lenge visst at utviklingen ute har stor innflytelse på oss. Finanskrisen har illustrert at dette også gjelder for betydelig større land. Svaret er imidlertid ikke skjerming og proteksjonisme, men å finne fram til felles regler for økonomisk virksomhet over landegrensene. Dette gjelder ikke minst for finansmakedene, men også en ny WTO-avtale vil være svært viktig for Norge, selv om det krever at vi må omstille oss. Det samme gjelder en ny internasjonal klimaavtale som vi må arbeide hardt for å få på plass.

Finanskrisen har også vist betydningen av å ha orden i eget hus
Høy produktivitet og god omstillingsevne har vært et konkurransefortrinn for norsk næringsliv, og er fortsatt avgjørende for å lykkes på internasjonale markeder. Den økonomiske politikken kan først og fremst bidra til en god produktivitetsutvikling gjennom å legge til rette for stabil makroøkonomisk utvikling og velfungerende markeder og konkurranse som sikrer at ressursene brukes der de kaster mest av seg, og gjennom et skattesystem som støtter opp under arbeidsinnsats og verdiskapende virksomhet. Det er dette vi må bygge videre på. Og aller viktigst er det at vi klarer å videreføre arbeidsstyrken på et høyt nivå.

Gode finansmarkedsreguleringer og forsvarlig bankdrift har bidratt til at finansmarkedene har klart seg rimelig bra. Lærdommen vi fikk med oss fra bankkrisen på 1990-tallet har bidratt til dette. I tillegg har vi et rammeverk for den økonomiske politikken som bygger opp under en stabil økonomisk utvikling. Dette rammeverket har tjent oss bra så langt, og kan hjelpe oss til også å møte morgendagens utfordringer. Det forhold at vi har hatt en forholdsvis mild konjunkturnedgang må ikke lure oss til å tro at verden alltid ordner seg. Framover er våre utfordringer i hovedsak de samme som de andre land står ovenfor når det gjelder å videreføre og finansiere velferdsstaten. Nøkkelen er at vi klarer å holde arbeidsstyrken høy og at vi får mest mulig ut av denne ressursen.

Noen har spurt om det er mulig å stramme inn når det ikke er noen krise, eller kriseforståelse. Industriarbeidere som mister jobben føler det nok ikke på den måten. Framtiden for konkurranseutsatt industri er i seg selv god nok grunn. Generelt er det i tider med romslig økonomi at en kan stanse opp og legge til side for framtidige behov. Innstramming i en nedgangstid blir ofte brutal og kan ramme urettferdig. Derfor må forventningene om at veksten i offentlige budsjetter bare kan fortsette å øke, dempes betydelig. Sammen må vi bli flinkere til å velge hva som er viktigst.

”Fornuftige mennesker må arbeide og spare” sa Ernst Wigforrs (svensk finansminister i til sammen 17 år på 1920-, 30- og 40-tallet.) Det er det vi skal gjøre. Slik kan vi trygge velferden for kommende generasjoner – slik kan generasjonskontrakten sikres.

Takk for oppmerksomheten!