Trygg på å nå mål om kvotekjøp

Klassekampens skriver lørdag 6. februar at staten ligger dårlig an til å få kjøpt nok klimakvoter innen 2012.  Det samme sier Nicolai Astrup fra Høyre og Line Hjemdal fra Krf til avisen. Med det stemmer ikke. Regjeringen er trygge på at vi skal nå vårt ambisiøse mål om å overoppfylle Norges Kyoto-forpliktelse med 10% innen 2012.

Klassekampens artikkel gir også inntrykk av at den presenterer nye tall for statens kvotekjøp. Oversikten avisen viser til, ble imidlertid presentert i statsbudsjettet 2010, altså i oktober i fjor, og har siden da vært tilgjengelig på Finansdepartementets nettsider.

I sin artikkel skiller Klassekampen ikke mellom 1) klimakvoter som er levert, og 2) prosjekter som ennå ikke har levert kvoter fordi de venter på FN-godkjenning. Men dette er en viktig forskjell. Så langt har Finansdepartementet hovedsakelig inngått kontrakter med prosjekter i en tidlig fase, før vi vet om de blir godkjent. Men vi betaler ikke da, vi tar tvert imot forbehold om at vi bare betaler dersom prosjektene senere blir godkjent. Vi har derfor overbooket, og slik tatt høyde for at en del av prosjektene kanskje ikke kommer til å bli godkjent. Prosjekter som siden viser seg ikke å være gode nok, kansellerer vi. Uten å betale for kvotene. Også dette er det redegjort for i Statsbudsjettet for 2010.

Et av prosjektene Finansdepartementet har inngått kontrakt med i en tidlig fase, har ikke blitt godkjent av FN. Det kan komme flere slike. Men vi har ikke vår prestisje knyttet til godkjenning av enkeltprosjekter, vi er opptatt av å nå det samlede målet. Og det skal vi klare. Det at enkeltprosjekter ikke blir godkjent, er et tegn på et kontrollsystem som fungerer. Vi ønsker at vår innsats skal bidra til reduserte utslipp, og da trenger vi et godt, strengt og transparent regelverk, som bare godkjenner prosjekter som er gode nok.

Hvorfor driver vi med dette? Mye tyder nå på at Norge vil klare å oppfylle Kyoto-forpliktelsene uten at staten går inn i utslippsreduserende prosjekter i utviklingsland. Vi driver med dette fordi vi ønsker å bidra til å redusere utslippene i utviklingsland. Derfor har Norge - som eneste land i verden - sagt at vi skal overoppfylle Kyotoavtalen med 10 pst. På den måten bidrar vi med om lag 5 mill. tonn årlig i ekstra utslippsreduksjoner.

Arbeid for å redusere utslippene i utviklingsland er en sentral del av Regjeringens klimapolitikk, og handler både om rettferdighet og nødvendighet. Rettferdighet, fordi det er de rike landene som har hovedansvaret for klimaproblemet. Nødvendighet, fordi det er i disse landene at utslippene nå øker så enormt. Skal vi lykkes med den enorme oppgaven det blir å redusere de globale utslippene, fins det ikke noe alternativ til å stoppe utslippsveksten i utviklingsland med sterk økonomisk vekst. Uten kraftige tiltak også her, går rett og slett ikke regnestykket opp. Vi har da ikke mulighet til å nå togradersmålet.

Vi har i dag ikke et perfekt system for å bidra til utslippskutt i utviklingsland. Men alternativet til dagens system er ikke et perfekt system, det er å la være å gjøre en innsats for å redusere utslippene i utviklingsland. Og det er ikke er alternativ for Regjeringen. For om vi nå setter oss med hendene i fanget og venter på et perfekt kvotesystem, blir det kanskje for sent før vi kommer i gang.