Viktige avveininger i klimapolitikk

I dag legges det fram en stor rapport om hvordan vi kan redusere utslippene av klimagasser i Norge fram mot 2020. Rapporten heter Klimakur og legges fram av Klima- og forurensingsdirektoratet.

Det er bred politisk enighet om at vi bør arbeide både for å redusere utslippene i Norge og i andre land. Selve avveiningen mellom innsats i Norge versus innsats i andre land er likevel et tilbakevendende tema i vår klimadebatt.

Dette er vanskelige spørsmål, og man kan argumentere godt for flere standpunkt. Likevel sitter man ofte igjen med et inntrykk at man tar klimatrusselen mer på alvor dersom man prioriterer utslippsreduksjoner i Norge. Innsats for å redusere utslippene i fattige land, framstilles ofte mer som unnskyldninger enn som reell innsats for klimaet.

Men er bildet så enkelt? Er dette virkelig testen på om man tar klimaproblemene på alvor?

En helt sentral innsikt om klimaproblemet - kanskje den mest sentrale av alle - er at det er globalt. For det betyr at et tonn CO2 redusert i Brasil eller på Borneo hjelper like mye på å forebygge en klimakatastrofe som et tonn CO2 redusert i Bergen eller Bodø. Det er ingen klimaforskjell mellom disse tiltakene, bare en kostnadsforskjell. Den kan til gjengjeld være enorm. I Brasil betaler norske myndigheter om lag 30 kroner (5 USD) per tonn redusert utslipp av CO2 gjennom redusert avskoging. Og for å sammenligne med et kjent eksempel fra den norske politiske debatten: Fullt avgiftsfritak for biodiesel tilsvarte en tiltakskostnad på om lag 1500 kroner per tonn redusert utslipp av CO2.

Helt konkret betyr det at vi oppnår om lag 50 ganger så store reduksjoner for innsatsen i Brasil som gjennom avgiftsfritak for biodiesel i Norge. Noen vanskelige spørsmål dukker nå opp: Når vi står overfor et så alvorlig problem som klimatrusselen, har vi da en plikt til å rette innsatsen der den gir størst effekt? Eller har vi ikke det?  

Hos mange har det nok festet seg et inntrykk av at dersom vi gjennomfører tiltak i Norge, bidrar vi reelt til å løse problemet, mens vi gjennom tiltak i utlandet bare kjøper oss fri. Men eksemplene over viser at det også er mulig å argumentere motsatt.

Norge er et rikt land. Vi bør derfor gå foran i klimaarbeidet, også når det gjelder å redusere egne utslipp. Det gjør vi faktisk også. I flere sektorer har vi iverksatt sterkere virkemidler enn man har gjort i noe annet land jeg vet om, for eksempel i petroleumssektoren. Ingen land har dekket en så stor del av utslippene sine (over 70 pst) enten med avgifter eller med kvoter. Denne politikken har ført til at de årlige utslippene i Norge ligger an til å bli 10-15 millioner tonn CO2 lavere i 2020 enn de ellers ville ha vært. Norge er i dag blant de i-landene med den aller minst karbonintensive økonomien per BNP-enhet.

Vi bruker også flere milliarder kroner fra felleskassen på å utvikle teknologi for karbonfangst og -lagring, større summer enn hva som ville gitt mening om formålet bare var å bruke teknologien her i landet. Målet vårt er imidlertid at resultatene av denne innsatsen en dag også skal kunne brukes av andre land, uten at de skal måtte bære de samme store utviklingskostnadene.

Tilsvarende med vår satsing for å redusere den globale avskogingen. Lykkes ikke verden med å redusere avskogingen kraftig, lykkes vi heller ikke med å redusere de samlede utslippene tilstrekkelig. Vårt bidrag mot avskoging vil kanskje redusere de globale utslippene med nesten det dobbelte av Norges samlede utslipp.

På alle disse områdene er Norge et foregangsland. Det er mindre opplagt at vi også bør være et foregangsland i å prioritere klimatiltak der kostnaden er svært høy i forhold til hva vi får igjen.

Men dette er komplekst. For samtidig er det klart at vi også i Norge må redusere utslippene ytterlige i årene som kommer. De norske utslippene er langt over hva Det internasjonale klimapanelet mener er et langsiktig bærekraftig nivå. Målet fra det brede klimaforliket i Stortinget er å redusere de årlige norske utslippene med 15- 17 millioner tonn innen 2020.

Et ekspertutvalg nedsatt av Regjeringen for å vurdere disse spørsmålene (NOU 2009:16 Globale miljøutfordringer - norsk politikk) tar ikke stilling til om Norge bør ha et nasjonalt klimamål. Utvalget mener imidlertid at myndighetene bør styre etter en forventet karbonpris. Hvorfor det? Jo, for at ikke rammevilkårene for næringslivet stadig skal endre seg om kostnadene viser seg å bli annerledes enn vi har trodd. Forutsigbarhet er både god klimapolitikk og god næringspolitikk. 

Klimapolitikk er komplisert. For å lykkes er vi avhengig av bred internasjonal samhandling, og dessuten må vi løpende vurdere hvordan vi best bruker kreftene i arbeidet for å unngå store klimaendringer. Alt dette er vanskelige spørsmål som vi må diskutere. Men diskusjonen bør ikke handle om hvem som tar problemet mest på alvor.