Den økonomiske situasjonen

Med forbehold om
endringer under framføringen

 

Takk for invitasjonen til å snakke om den økonomiske situasjonen på dette jubileumsseminaret.

Vi er nå i en situasjon som gjør dette temaet svært aktuelt, og jeg er glad for at dere har satt av tid i programmet for dette. Finansdepartementet følger den økonomiske situasjonene nøye. Jeg vil nå gå gjennom noen av de utviklingstrekkene vi ser ute, og mot slutten komme inn på norske forhold, spesielt i forhold våre banker.

De siste månedene har usikkerheten om den økonomiske utviklingen internasjonal igjen økt. I mange av de tradisjonelle industrilandene er veksten svak, og arbeidsledigheten høy. Ofte er det unge arbeidstakere som er blitt hardest rammet. I USA var veksten overraskende lav i første halvår, og mye tyder på svak utvikling også framover. I euroområdet overrasket den økonomiske veksten på oppsiden i første kvartal, mens veksten i andre kvartal var vesentlig lavere. Også her peker tallene i retning av avdempet vekst framover. Den  oppgangen i styringsrentene  som tidligere var ventet, er skjøvet ut i tid.

Sterke økonomiske tilbakeslag har ofte hatt et utgangspunkt i en sterk oppbygging av gjeld og kraftig økning i prisene på bolig og annen eiendom.  I 2008 hadde folks gjeld blitt for høy i USA og enkelte europeiske land. Nå står vi i en situasjon der flere år med lav økonomisk vekst og store budsjettunderskudd har ført til  at det er blitt usikkerhet om staters evner til å betale renter og avdrag på sine lån. I 2010 førte økende statsgjeld i enkelte euroland til uro i finansmarkedene. Nå, og særlig i sommer, har uroen blusset opp på nytt. I tillegg til den alvorlige situasjonen i euroområdet, har store underskudd, høy gjeld og politisk vegring svekket tilliten til den amerikanske økonomien.

Krisen i euroområdet startet vinteren 2010. Reviderte tall for offentlig gjeld og underskudd skapte sterk tvil om Hellas sin betalingsdyktighet. Kredittverdigheten ble nedgradert, og det ble i praksis umulig for Hellas å få nye langsiktige lån. Både Hellas, Irland og Portugal har siden måttet få finansielle støttepakker fra EU og IMF.

De mest utsatte eurolandene arbeider nå hardt for å balansere sine budsjetter.

På et ekstraordinært toppmøte 21. juli kom lederne i euroområdet fram til en avtale som gir både Hellas, Irland og Portugal bedre muligheter til å kunne betjene sin gjeld Renten på støttelånene fra eurosonens krisefond, EFSF, settes ned til bare å dekke fondets innlånskostnader. Det gir en nedgang på rundt 2 prosentpoeng slik tallene nå står. I tillegg åpnes det for vesentlig mer langsiktige lån, med en løpetid på 15-30 år.

Eurosonens krisefond vil også få adgang til å hjelpe land som ikke har et program med IMF og EU. Fondet vil kunne gi lån som stater kan bruke til å styrke banker sin kapital, og det vil kunne handle obligasjoner i annenhåndsmarkedet i samråd med Den europeiske sentralbanken. Dette kan vise seg viktig i situasjoner der det ikke er aktuelt med store støttepakker som til Hellas og Irland.

Eurokrisen har blant annet vist at den økononomiske politikken i eurosonen ikke har vært godt nok koordinert. Det siste året har EU derfor arbeidet med tiltak for å bøte på dette. En reformpakke ble endelig vedtatt like før sommeren. I tillegg har eurolandene og noen andre  EU-land inngått det de kaller ”EuroPlus-pakten”. Denne pakten er et frivillig samarbeid om enda mer koordinering.

Tyskland og Frankrike har gjennom krisen igjen framstått som hovedarkitektene for EU- og eurosamarbeidet. I midten av august foreslo Frankrikes president og Tysklands forbudskansler en felles ”økonomisk regjering” for euroområdet. Videre oppfordret de til å vurdere koordinering av skatteregler og til å grunnlovsfeste en finanspolitisk regel om balanserte budsjetter. Frankrike og Tyskland er dessuten enige om ikke å utvide størrelsen på eurosonens krisefond og heller ikke – i overskuelig framtid - utstede såkalte ”eurobonds” (obligasjoner utstedt av alle eurolandene i felleskap for å finansiere offentlig sektors budsjettunderskudd). 

Aksjemarkedene over hele verden har falt markert i sommer,  og de fleste store børsindeksene er nå mellom 10 og 20 prosent lavere enn i begynnelsen av juni. Nedgangen er  likevel ikke så stor som det vi så under finanskrisen.

Samtidig har det vært store utslag i statsrentene. På den ene siden har etterspørselen etter statspapirer utstedt av land som oppfattes som særlig sikre, som Tyskland og Norge, økt. Også etterspørselen etter amerikanske statspapirer har holdt seg oppe. På den annen side har rentene for statsgjeld utstedt av enkelte euroland steget ytterligere, til svært høye nivåer. Dette gjenspeiler at det er frykt for nedskriving av disse landenes gjeld.

Mye oppmerksomhet har dessuten vært rettet mot Spania og Italia. De har mye større økonomier enn Hellas, Irland og Portugal, og statsgjelden er langt høyere. Konsekvensene vil derfor kunne bli betydelig større om tilliten her svikter.

Skal industrilandene få arbeidsledigheten ned og greie å håndtere gjelden sin, må den økonomiske veksten opp. Dette betyr at forbruk og investeringer må  stige. For at det skal skje, må tilliten til den økonomiske politikken gjenopprettes. Troverdige innstramminger i budsjettene kan bidra til å redusere lånekostnadene, noe som i seg selv vil gjøre situasjonen enklere å håndtere for utsatte land.

Norge har klart seg godt gjennom det sterke tilbakeslaget i kjølvannet av finanskrisen.  Aktiviteten i fastlandsøkonomien har nå vokst i syv kvartaler på rad. Arbeidsledigheten har holdt seg rundt 3¼ pst. i første halvår i år, ¼ prosentpoeng lavere enn nivået gjennom fjoråret og ledigheten  er lavere enn gjennomsnittet for de siste 20 årene.

Også i årene før krisen skilte Norge seg ut i forhold til mange andre industriland, med sterk vekst i inntekter, produksjon og sysselsetting. Raskt økende etterspørsel bl.a. fra Asia ga prisoppgang på olje og andre viktige norske eksportprodukter, samtidig som vi kunne vri vår import i retning av billigere forbruksvarer fra de samme landene. Dette ga store gevinster i bytteforholdet og en markert oppgang i Norges disponible realinntekt. Også lønningene økte betydelig i denne perioden, og krona styrket seg. Kostnadsnivået steg.  Målt i felles valuta var timelønnskostnadene over 50 pst. høyere i norske industribedrifter i fjor enn hos våre handelspartnere i EU. Bytteforholdet og en relativt god produktivitetsutvikling har lettet presset på næringslivets lønnsomhet. Det høye kostnadsnivået fører likevel til at konkurranseutsatte virksomheter nå er sårbare dersom eksportprisene faller eller krona styrker seg enda mer.

Den økonomiske politikken skal legge til rette for en stabil økonomisk utvikling både på kort og lang sikt. Ved å holde igjen i budsjettpolitikken lettes presset på pengepolitikken og på konkurranseutsatt sektor. En slik politikk kan bidra til en mer balansert utvikling i norsk økonomi.

Generelt vil jeg understreke at vårt beste forsvarsverk for uro utenfra er å fortsette å føre en politikk for en stabil og bærekraftig utvikling i norsk økonomi. Når det gjelder den nærmere utformingen av budsjettet for 2012, må dere imidlertid vente til vi legger det fram den 6. oktober. Da vil vi også presentere nye anslag for utviklingen i norsk og internasjonal økonomi.

Norge har solide statsfinanser, men husholdningenes gjeld er kommet opp på et høyt nivå. Gjennomsnitts-husholdningen har nå en gjeldsbelastning som tilsvarer to ganger disponibel inntekt. Lånene er i alt vesentlig gitt med flytende rente. Gjeldsbelastningen er ujevnt fordelt, og den er særlig høy for husholdninger i etableringsfasen. Disse er derfor sårbare om boligprisene skulle falle og renten øke. Norges Bank har varslet at renten vil bli satt gradvis opp mot et mer normalt nivå i tiden som kommer. Det er viktig at husholdninger tar høyde for det når de kjøper bolig. Bankene bør også  ha oppmerksomhet rundt dette.

Samtidig ser vi at norske banker har kommet bedre ut av den internasjonale finanskrisen og det økonomiske tilbakeslaget etter 2008 enn banker i en del andre land. Norske banker har styrket soliditeten noe og skaffet seg litt mer robust finansiering de siste par årene. Bankene eier ikke mye søreuropeiske statspapirer. Bankenes resultater avhenger likevel  i stor grad av den økonomiske utviklingen hjemme og ute.

Finansmarkedet og bankene skal legge til rette for at bedrifter og husholdninger kan spare, låne og overføre midler på en effektiv og trygg måte. Bankene formidler sparekapital til investeringer og bidrar til at aktiviteter som er lønnsomme etter en vanlig kreditt-vurdering kan gjennomføres.

Det er en sterk gjensidig avhengighet mellom realøkonomien og det finansielle systemet. Problemer i finanssektoren har negative konsekvenser for realøkonomien, og problemer i realøkonomien har negative virkninger for bankene. For å redusere risikoen for problemer i finanssektoren legges det stor vekt på å fremme soliditet, likviditet og god adferd gjennom offentlig regulering og myndighetstilsyn. Regulering og tilsyn bidrar til at husholdninger og bedrifter har tilstrekkelig tillit til finansinstitusjoner og finansielle markeder, slik at de kan utøve sin virksomhet.

Dette er én av grunnene til at myndighetene i mange land har satt forholdene i finansmarkedene svært høyt på den politiske dagsorden. Finanskrisen har vist oss at finansmarkedene må bli mer robuste: Bankene må få bedre oversikt over egen risiko, og de må ta større ansvar for kundenes interesser. Dessuten må myndighetene skjerpe reguleringen og forbedre tilsynet.

Vi snakker ofte om at vi var heldige i Norge som ikke ble hardt rammet av den internasjonale finanskrisen i 2008/2009. Men det er viktig å legge til at vi hadde vår egen bankkrise for 20 år siden som vi har lært av. Basert på erfaringene fra deregulering og krise har vi bygget opp finansmarkedsregulering og tilsyn, og fått ordninger og regelverk som gjør oss mindre utsatt enn mange andre land. Det er dyrekjøpt erfaring, ikke flaks.

Finansnæringen og finansmarkedsreguleringen utvikles hele tiden. De valg vi har gjort tidligere, gjør oss nå bedre rustet for å møte utfordringene fremover.
For meg er det viktig at folk der ute opplever banken som sikker  – og at de føler trygghet når de låner penger. Uttrykket ”sikker som banken” må bli gjenreist.

I arbeidet for å forbedre finansnæringen framover skal vi bygge videre på de sterke sidene ved norsk regulering og tilsyn, og utbedre svake punkter. Vi skal fortsatt utnytte handlingsfriheten i EU-direktivene på finansmarkedsområdet. La meg peke på noen viktige forhold i det norske regelverket:

• Vi har i Norge en generell finanslovgivning som dekker hele finansmarkedet på en god måte
• Finanstilsynet fører tilsyn med hele finansnæringen
• Vi har et godt regelverk for finanskonsern
• Vi behandler lik risiko likt i ulike typer finansinstitusjoner.
• Det er også viktig at finansnæringen gir god informasjon til kundene om de produktene de selger, og de prisene de tar for produktene. Finansnæringen skal ikke selge produkter som ikke er egnet for kundene. Vi har i Norge derfor lagt stor vekt på reglene om frarådningsplikt ved låneopptak, og vi har fastsatt nærmere regler om salg av sammensatte spareprodukter. Dette bidrar til å skape trygghet for kundene

Finansmarkedene er internasjonale, og når store markeder feiler er konsekvensene også i Norge omfattende. Det er derfor viktig for Norge at de store finansmarkedene er godt regulert.  

Det er et omfattende internasjonalt samarbeid om regelverk for finansnæringen. Baselkomiteen har anbefalt et nytt regelverk for kapital og likviditet for banker. Disse såkalte ”Basel III-standardene” gir  strengere krav til hvor høy kjernekapitalen skal være og kvaliteten på den. Den nye standarden stiller kvantitative krav til likviditeten  og vi får særskilte regler for banker som ses på som viktige for hele systemet.

I Europa er det særlig EU-kommisjonen som arbeider med nye regler. Forslaget fra EU-kommisjonen innebærer at EUs gjeldende kapitalkravsdirektiver erstattes av
(1) en forordning med krav til institusjonenes soliditet og likviditetsstyring mv. og
(2) et nytt direktiv som regulerer adgangen til å drive virksomhet som kredittinstitusjon og verdipapirforetak.
Rettsaktene skal nå behandles i EUs parlament og EUs råd.

Norske myndigheter vil fortsatt legge vekt på å utnytte det nasjonale handlingsrommet for å ha et regelverk som bidrar til solide banker. De foreslåtte rettsaktene er EØS-relevante og forventes tatt inn i EØS-avtalen. Handlingsrommet for norske myndigheter vil avhenge av hvordan EUs rettsakter blir utformet  og av beslutningen i EØS-komiteen.  Bruk av forordning avskjærer som hovedregel nasjonalt handlingsrom.

Kapitalkrav knyttet til bankenes utlån skal gjenspeile risiko. Pantesikrede boliglån har  erfaringsmessig vært sikre utlån sett fra långivers side. Det har nå vist seg at kravet til ansvarlig kapital knyttet til pantesikrede boliglån er blitt mye lavere enn tidligere, særlig for banker som bruker såkalte interne beregningsmetoder (IRB).

Boligprisene og husholdningenes gjeld har økt mye de senere årene. Det tilsier at vi må se nærmere på dette. I den grad det internasjonale regelverket tillater dette, vil jeg vurdere å styrke det såkalte ”pilar I – kapitalkravet” knyttet til boliglån for banker som bruker egne modeller til å beregne kapitalkravet (IRB-banker). Det er også viktig at Finanstilsynet påser at banker med lite kapital bak sine boliglån bygger opp en ekstra kapitalbuffer i oppgangstider, jf. det såkalte ”pilar II-kravet”.

Basel III anbefalingene innebærer bl.a. at det skal innføres en egen motsyklisk kapitalbuffer. Finansdepartementet vil drøfte nærmere med Norges Bank og Finanstilsynet hvordan dette skal gjennomføres i Norge. Siden Norge er i en høykonjuktur med sterk vekst i boligpriser og høy gjeld, mens andre industriland sliter, kan vi komme til å bli tidlig ute med å benytte dette virkemidlet.

Ved utforming av kapital- og likviditetsregler for norske finansinstitusjoner har det vært viktig å veie soliditet mot andre hensyn som konkurransen med andre finansinstitusjoner, både i og utenfor Norge. Norske myndigheter har over lang tid hatt nær dialog med våre nordiske kollegaer.

Nye signaler tyder på at svenske myndigheter nå har fått en strengere holdning til finansmarkedsregulering enn for bare noen år siden, trolig basert på en erkjennelse av at den internasjonale finanskrisen har rammet finansnæringen og realøkonomien i enkelte land veldig hardt. Jeg har allerede drøftet et nordisk samarbeid om styrking av kapitalkravene med Sveriges finansminister Anders Borg.

Det kan særlig være aktuelt å vurdere felles raskere innføring av Basel III enn det opptrappingsplanene angir, både når det gjelder strengere kapitalkrav, herunder motsyklisk kapitalbuffer, og likviditetsregler.

Det kan også være aktuelt å vurdere nordisk samarbeid om strengere kapitalkrav for store og systemviktige banker som benytter interne metoder for å beregne kapitalkrav på boliglån.

Jeg vil selvsagt også fortsette dialogen med finansnæringen om dette. Allerede mandag skal jeg ha et møte med ledelsen i FNO der vi skal drøfte viktige spørsmål for næringen framover.

Avslutningsvis vil jeg understreke at en politikk som bidrar til stabil og bærekraftig utvikling i norsk økonomi og norske statsfinanser, sammen med god regulering av finansnæringen, vil være vårt beste forsvar av finansiell stabilitet i Norge.

Takk for oppmerksomheten.