En regel for politisk handling

I disse dager er det 10 år siden Jens Stoltenbergs første regjering la fram den såkalte handlingsregelen for bruk av oljepenger. Det gir oss en anledning til å minne om de tre gode grunnene til at et bredt stortingsflertall har sluttet seg til denne rettesnoren for den økonomiske politikken.
 
For det første hjelper den oss til å bruke av oljeinntektene på en klok og forutsigbar måte. Noen prøver å skape et inntrykk av at vi ikke bruker oljepenger i budsjettene. Det er feil. Handlingsregelen sier at vi hvert eneste år kan bruke om lag fire prosent av Statens pensjonsfond utland til å løse viktige fellesoppgaver. Mens de fleste andre land må holde utgiftene innenfor de rammer som skatter og avgiftsinntekter setter, eller ta opp lån, har vi en ”ekstrapott” som vi kan bruke til beste for samfunnet. Handlingsregelen er ikke en økonomisk tvangstrøye, det er en mulighet vi har fått  til å bruke mer enn det vi ellers kunne. Den har gjort det mulig for oss å øke bruken av oljeinntekter de siste ti årene med nærmere 100 milliarder kroner. Det er vår ekstrapott. Og 100 milliarder er mye penger. Det svarer det til hele samferdselsbudsjettet, hele barnetrygden, alt staten bruker på barnehager og hele bistandsbudsjettet til sammen. I dag er hver niende krone som brukes over offentlige budsjetter, en oljekrone.
 
For det andre hjelper handlingsregelen oss å sikre en stabil utvikling i norsk økonomi. Det urolige tiåret som ligger bak oss, viser hvor viktig dette kan være. Kinas sterkt økende rolle har gitt lavere priser på importvarer, samtidig som etterspørselen etter olje og andre råvarer har økt. Dette bidro til den kraftige oppgangen i norsk økonomi fra 2003 til 2007. Deretter ga finanskrisen oss det sterkeste internasjonale tilbakeslaget siden 2. verdenskrig.
 
Handlingsreglen er laget for å takle slike store svinginger i økonomien. Når temperaturen er høy i økonomien, skal vi bruke mindre enn fire prosent. Når det er nødvendig å gi gass i økonomien, skal vi bruke mer. Slik kom vi gjennom finanskrisen på en bedre måte enn de fleste andre land, ikke minst ved å holde arbeidsledighet nede. Den er i dag på 3½ prosent, om lag det samme som i 2001, mens antall sysselsatte har økt med nesten 290 000 personer. Nettopp fordi vi hadde holdt igjen i gode tider, kunne vi bruke mer i dårlige. Nå er tiden kommet for å holde igjen. En uforsvarlig høy oljepengebruk vil føre til at vi får en for rask og for kraftig renteoppgang. En for sterk krone vil ha store kostnader for konkurranseutsatt industri, og kan sette tusenvis av arbeidsplasser i fare. Også mange med lån, særlig unge i etableringsfasen, vil rammes dersom renta øker mer enn nødvendig.
 
For det tredje ivaretar handlingsregelen de forpliktelsene vi har overfor kommende generasjoner. Vi må ikke glemme at vi med Statens Pensjonsfond utland omplasserer en formue som har ligget under bakken i millioner av år. At det er akkurat vår generasjon som henter formuen opp, betyr ikke at vi også har rett til å bruke den opp på oss selv. Derfor sier regelen at vi over tid kun skal bruke avkastningen, ikke selve fondet. Sammen med en langsiktig og ansvarlig investeringsstrategi, legger dette til rette for at fondet vårt kan bli til glede også for framtidige generasjoner. På den måten styrker vi også vår evne til å oppfylle generasjonskontrakten, slik at vi kan møte de økte utgiftene til pensjoner, helse og omsorg som følger med en aldrende befolkning. Samtidig ser vi at det vil være nødvendig med satsinger som kan øke vekstkraften i økonomien. Det vil stille krav til vår evne til å velge hva som er viktigst.
 
Handlingsregelen har gitt oss mer penger i budsjettene og et godt verktøy mot svingninger i økonomien, samtidig som den hjelper oss med å overholde generasjonskontrakten. Dette er tre gode grunner for regelen som fortsatt skal stå ved lag.