Handlingsregelen tjener oss vel

I dag er det ti år siden handlingsregelen for bruken av oljeinntekter og inflasjonsmålet for pengepolitikken ble innført. Mange land har funnet at inflasjonsmål er et godt utgangspunkt for økonomisk stabilitet. Handlingsregelen er derimot vår egen. Den sier at vi hvert eneste år kan bruke om lag fire prosent av Statens pensjonsfond utland til å løse viktige fellesoppgaver. Regelen hjelper oss til å holde styr på de store, men forbigående, inntektene fra olje- og gassproduksjonen, slik at de også blir til glede for generasjonene som kommer etter oss. Skal denne gaven fra naturen bli til varig glede, må bruken av inntektene ikke trappes for mye og for raskt opp. Gjør vi det, presser vi konkurranseutsatte næringer ut, og omstillingene i norsk økonomi kan bli unødig og ubehagelig store, når oljeinntektene etter hvert avtar. Handlingsregelen gjør at finanspolitikken og pengepolitikken kan arbeide sammen for en stabil utvikling i norsk økonomi. Erfaringene viser at dette samspillet har tjent oss vel.
 
De siste ti årene har vært utfordrende for norsk økonomi. Kinas sterkt økende rolle i verdensøkonomien har gitt lavere priser på varer vi importerer samtidig som etterspørselen etter olje og andre råvarer som vi eksporterer, har økt. Sammen med markert oppgang i oljeinvesteringene, og EU-utvidelsen i 2004, som ga grunnlag for økt tilstrømming av arbeidstakere til Norge, bidro dette til en kraftig oppgang i norsk økonomi fra 2003 til 2007. Uten industri- og bygningsarbeidere fra Polen og andre nye EU-land ville kostnadsveksten blitt betydelig høyere i Norge. Vi har hatt stor nytte av økt verdenshandel og utvidelsen av det europeiske verdensmarkedet. I 2008 ga så finanskrisen det sterkeste internasjonale konjunkturtilbakeslaget siden andre verdenskrig. Etter å ha klatret fra under 20 dollar per fat i desember 2001 til over 135 dollar per fat sommeren 2008, falt oljeprisen ned i under 45 dollar per fat igjen i desember 2008.
 
Kombinasjonen av Pensjonsfondet og handlingsregelen gir oss et godt utgangspunkt for å takle denne typen svinginger, slik at de ikke skal gi kraftige kortsiktige utslag i kronekurs og norsk økonomi. Inntektene fra oljevirksomheten settes til side i pensjonsfondet, mens bruken av oljepenger over statsbudsjettet er knyttet til forventet realavkastning av fondet. Når bruken av oljeinntekter fastlegges, tar vi også hensyn til konjunktursituasjonen i norsk økonomi. Fra 2001 til 2011 har handlingsregelen gitt oss mulighet for å øke bruken av oljeinntekter med nærmere 100 milliarder kroner. Samtidig har vi gitt gass i dårlige tider og bremset i gode. Vekstbidraget fra finanspolitikken var særlig sterkt under finanskrisen i 2009. Når tidene nå er bedre, må vi holde igjen på bruken av oljeinntekter.
 
100 milliarder er mye penger. Det tilsvarer det staten i løpet av ett år bruker på sykehussektoren. Alternativt svarer det til hele samferdselsbudsjettet, hele barnetrygden, alt staten bruker på barnehager og hele bistandsbudsjettet til sammen. Hver niende krone som brukes over offentlige budsjetter er nå en ”oljekrone”. I de ti årene vi har fulgt handlingsregelen har vi brukt vel 800 milliarder oljekroner over offentlig budsjetter når vi regner i dagens kroneverdi. Det tilsvarer om lag 225 millioner oljekroner hver dag i disse ti årene.
 
Dette har vi gjort innenfor forsvarlige rammer, der hensynet til konkurranseutsatte næringer og kommende generasjoner er blitt godt ivaretatt. Arbeidsledigheten er nå 3½ prosent, om lag som i 2001. Den økonomiske aktiviteten lå 27 prosent høyere i 2010 enn i 2001, målt ved BNP for Fastlands-Norge. Antall sysselsatte har økt med nærmere 290 000 personer, hvorav over 180 000 i privat sektor.
 
Vi har retningslinjer for den økonomiske politikken vi kan være stolte av, og vi høster internasjonal ros for vår måte å håndtere oljeinntektene på. Mange land skulle nok ønske at de hadde satt mer penger til side da tidene var gode. Finanskrisen har vist oss hvor viktig det å holde orden i eget hus. I tillegg har den vist oss noe like viktig: Det er ikke tilstrekkelig med fornuftige regler for finanspolitikken, dersom det ikke er nødvendig politisk vilje og disiplin til å etterleve dem.
 
I 2009 og 2010 brukte vi statsbudsjettet aktivt for å dempe virkningene av finanskrisen på norsk økonomi. Dette må motsvares av tilbakeholdenhet i bruken av oljeinntekter når de økonomiske utsiktene på nytt ser forholdsvis lyse ut. Vi er tilbake på fire-prosentbanen allerede i år, og langt tidligere enn vi trodde bare for ett år tilbake. Både den økonomiske situasjonen og hensynet til konkurranseutsatte næringer kan tilsi at vi bør ligge under fire-prosentbanen de nærmeste årene framover. På den måten vil vi også styrke vår evne til å oppfylle generasjonskontrakten nå når aldringen av befolkningen gir økte utgifter til pensjoner, helse og omsorg. Samtidig ser vi at det vil være nødvendig med satsinger som kan øke vekstkraften i økonomien. Det vil stille krav til vår evne til å velge hva som er viktigst. Likevel har vi muligheter som få andre land har. Slik sett er vi et priviligert folk.